«Glem alt du har hørt om konfirmanter»

I 2022 brukte tusenvis av ansatte og frivillige i Den norske kirke nesten 2 millioner timer, sammen med 32 496 konfirmanter. Nå gjør mange av årets konfirmanter seg klar til selve konfirmasjonsdagen. Andre gjør seg klar til å starte konfirmasjonstiden.

Hva tenker de egentlig om sin egen konfirmasjonstid? Og hva tenker kirka?

Det kan være en god ide med større fleksibilitet. Men å korte ned på tidsbruken i konfirmasjonstiden for mye er ikke en god ide. Å bruke tid sammen er nettopp egenarten ved Den norske kirkes konfirmantopplegg.

—  Stine Kiil Saga

Glem alt du har hørt om konfirmantene

Faktisk vet vi en del om hva konfirmantene selv tenker. Den store europeiske konfirmantundersøkelsen «I.konf» ble gjennomført i fjor og norske konfirmanter deltok også.

Hva konfirmantene selv tenker bør både menighetsråd, ansatte og ledere i kirka følge med på. For i året som kommer blir det publisert interessant forskning. En del av de første resultatene ble presentert på et av Kirkerådets webinar i fjor høst. Dette er spennende tall. For mange kanskje også overraskende.

For glem det du har hørt om konfirmantene. Særlig det som blir sagt om at de velger kirkelig konfirmasjon på grunn av gaver. Selv svarer de at de viktigste motivasjonsfaktorene er fordi de ville det selv. Hele 69 prosent svarer dette. 52 prosent svarer at de konfirmere seg fordi de er døpt.

Det er verdt å merke seg at ungdommene selv ønsker og velger å delta. Det bør gi kirka frimodighet til å tenke stort om konfirmasjonsarbeidet, men også om mulighetene som ligger i å møte konfirmantene der de er.

Meningen med livet

Hvilke temaer er de interessert i? Hva er akkurat denne gjengen opptatt av?

Flere menigheter er gode på å spørre konfirmantene gjennom året hva de vil lære mer om. Dette bør alle vi som jobber med dem gjøre oftere.

Det er kanskje ikke så rart at konfirmantene svarer at de er mer opptatt av vennskap og meningen med livet enn nattverd. Men nattverd skal de selvfølgelig lære om og erfare selv allikevel. Poenget er at når vi snakker om nattverd kan vi også snakke om hvordan Jesus vasket føttene til vennene sine og sa at «slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre». At han spiste sammen med dem alle den kvelden, og inkluderte Judas som forrådte ham. Vi kan også snakke om at vennegjengen hans litt seinere sovna når han trengte dem som aller mest. Litt av noen venner.

Her er det nok å snakke om både når det gjelder nattverd og vennskap for et helt år.

[ Taper penger på konfirmantleirer – mener menigheter bør betale mer ]

Hurtig konfirmasjon?

Flere har tatt til orde for å korte ned konfirmasjonstidens omfang og varighet. I forbindelse med ny plan for kirkelig undervisning og læring, har Kirkerådet vedtatt at det skal lages en egen rammeplan for konfirmasjonstiden igjen. I dag varer konfirmasjonstiden i 60 timer over 8 måneder.

Dette er en styrke ved kirkelig konfirmasjon. Det kan være en god ide med større fleksibilitet. Men å korte ned på tidsbruken i konfirmasjonstiden for mye er ikke en god ide. Å bruke tid sammen er nettopp egenarten ved Den norske kirkes konfirmantopplegg.

Human-Etisk Forbund kjører «hurtig-konfirmasjon» med et intensivt kurs på ca. 12 uker eller to helger, og det kan sikkert kjennes ut som et effektivt alternativ. Men for oss som kirke handler konfirmasjonstiden like mye om å bygge relasjoner og bli kjent med hverandre over tid. Dette gjør vi gjennom trospraksiser som å tenne lys, delta i salmesang, bønnevandring og motta nattverd. Og ikke minst å lære om hva som skjer i en gudstjeneste gjennom selv å delta.

Leir kan være en fantastisk del av konfirmasjonstiden, men konfirmasjonstiden må vare lenger enn leirbobla. Kristne har tross alt bedt den bønnen Jesus lærte oss i over 2000 år. Det er en del av dna’et vårt å gjenta de samme ordene hver eneste søndag. Det samme gjelder spørsmål om hva evangeliets budskap betyr for oss i dag. Denne dobbeltheten må også konfirmasjonstiden speile.

En konfirmantprest bekjennelser

Noen ganger kan jeg bli helt svimmel av å tenke på alle de ungdommene kirken blir kjent med i løpet av et år. For det er så mye som står på spill. Det er så mye jeg vil gi dem: Et trygt og godt miljø og interessante og relevante samlinger. Jeg vil åpne rommet for spørsmål, undring og deltakelse. Jeg vil dele alt det spennende, viktige og umistelige i teologien.

Jeg drømmer om at de skal få verktøy til å lese bibeltekster som er tusenvis av år gamle, og at de selv skal kunne finne ut hva det kan bety for eget liv. Jeg ønsker at de kan føle seg hjemme i kirka si og med største selvfølgelighet. At de skal tenne lys og gå til nattverd. Jeg vil at de skal bli varme inni seg på konfirmasjonsdagen og synge med på salmene av full hals. Jeg drømmer om at mange av dem har lyst til å bli med som ledere for neste års konfirmanter, eller finne sin plass i ungdomsarbeidet.

Men det skjer ikke alltid.

[ Prester uenige om konfirmanttiden bør brukes til å rekruttere ]

Konfirmantåret er kirka på sitt beste

Jeg har hatt mine «gravøl» med gode kollegaer når ingen i det fine konfirmantkullet ble med videre på lederkurs eller i Ten Sing. Da må vi minne hverandre på at ikke alt står og faller på våre egne prestasjoner, selv om det av og til kan føles sånn.

Men hvis vi faktisk tror på Gud som har skapt og fortsatt skaper både folk og tro, må jeg tro på at Den hellige ånd virker uten at jeg ser alle resultatene. For jeg vet at konfirmantåret er kirka på sitt beste. Når vi møter ungdommene, er det i den tida i livet der de kan være på sitt mest ufordragelige. Det har aldri vært viktigere å gjenta budskapet om at de er elsket og verdifulle, og at de hører hjemme i kirkas fellesskap.

Aldri har jeg ment en bønn så alvorlig som når jeg ber en av bønnene på de vakre forbønnskortene fra Kirkelig Kulturverksted for stolte, nervøse, skjøre, sterke, redde, glade, knelende ungdom på konfirmasjonsdagen: «Hellige Gud, vi takker deg for konfirmantene. I dåpen ble vi ikledd dine himmelske løfter. Styrk konfirmantene på vandringen gjennom livet, og vev fremtid og håp inn i alle deres levedager.»

Det er ord til oss alle. Også meg. Og godt er det.