Han gikk på et vekkelsesmøte, dels av nysgjerrighet, dels med forventning om at noe kunne skje. Etter en tale med sterk appell om å ta en bestemmelse, ble de som ønsket å ta mot Jesus oppfordret til å rekke opp hånden. Han gjorde det. Dermed hadde Edin Løvås tatt det første steget som skulle gjøre ham til en som preget mange med sin tro.
Her handler det blant annet om hva man mener med frelse. Blir man frelst ved å ta en avgjørelse eller be en bestemt bønn? Eller er frelse noe som skjer hele livet?
— Erling Rimehaug
Tidligere hørte jeg ofte om mennesker som endret livsretning etter et vekkelsesmøte. Jeg hører det sjeldnere nå. Mennesker kommer fortsatt til kristen tro, men det skjer ikke så ofte på denne måten. Men det siste året har vekkelsesmøter igjen blitt et samtale-emne. Et studentmøte i USA har inspirert andre til å satse på vekkelsesmøter, blant annet på Sørlandet i Norge. Kan forventningen komme tilbake?
Lengsel og forventning
Jeg vokste opp i et miljø sterkt preget av vekkelsesforkynnelse. Selv hadde jeg et litt vanskelig forhold til denne forkynnelsen. Jeg hadde jo alltid vært kristen, men grublet ofte over om jeg virkelig var frelst, siden jeg ikke var omvendt. Senere ble forkynnelsen mer noe som ikke angikk meg, men bare de uomvendte – som det sjelden var noen av i forsamlingen.
Generasjonen før meg hadde opplevd de store vekkelsene i før og under annen verdenskrig, og snakket om den med både lengsel og forventning. Og jeg lot meg også smitte av troen på at vi kunne få nye vekkelser. Biily Grahams besøk i Oslo ga tro på at det kunne løsne. Jeg var med i hovedkomiteen for en vekkelseskampanje med Aril Edvardsen i Oslo, og jeg tok initiativet til vekkelsesmøter i mitt lokalmiljø. Det ble fine møter med mye folk. Men de fleste var nok kristne fra før.
Tusener av frelste?
Forventningen var knyttet til en bestemt form for vekkelse: De store møtene der vekkelsesforkynnere nødet mennesker til å ta en bestemmelse der og da, ofte i en følelsesladet atmosfære. Det var en form som var blitt til i USA på 1800-tallet, med røtter i vekkelsesbevegelser fra 1700-tallet i England og USA. De fungerte kanskje best i et samfunn der de fleste allerede hadde et forhold til kristendommen.
Det ble i alle fall vanskeligere å samle folk til slike store vekkelseskampanjer. Men vi hørte om dem i andre land, der tusenvis etter sigende ble frelst. En gang var jeg i et øst-europeisk land like etter at en kjent norsk predikant hadde hatt en møtekampanje der med tusenvis av frelste. En lokal pastor spurte meg hvor alle disse nyfrelste ble av. Han hadde ikke møtt noen.
Her handler det blant annet om hva man mener med frelse. Blir man frelst ved å ta en avgjørelse eller be en bestemt bønn? Eller er frelse noe som skjer hele livet?
Nye vekkelsesformer
Så fikk vi den såkalte Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Her i landet var nok det mest en vitalisering av troen til unge mennesker som allerede var kristne. Nye former og ny friskhet hadde likevel appell til mange. Med den kom også en ny metode for vjnne folk for kristen tro: Gate-evangelisering. Det har både menigheter og ungdomsgrupper fortsatt med også etter at Jesusbevegelsen døde ut. Men det er sjelden å høre om noen som ble kristne på den måten.
På slutten av forrige århundre kom en ny bølge av vekkelsesforventning. Forkynnere kom fra utlandet med profetier om en stor vekkelse i Norge. Ofte handlet det om at Norge skulle ha en nøkkelrolle i verden. Noen av profetiene var ganske spesifikke når det gjaldt hvor mange som skulle bli frelst. Noen menigheter og pastorer hadde store visjoner om å være spydspissen for vekkelsen. Jeg vet om mennesker som fikk problemer med troen når disse profetiene ikke slo til. De var jo framsatt som ord fra Gud selv.
Kristen makt
En del av disse profetiene sprang ut fra en spesiell amerikansk teologi. Forventningen var ikke først og fremst at mange skulle komme til tro, men at det skulle reises opp en ny elitedivisjon av kristne. De skulle få autoritet gjennom tegn og under og de skulle besette samfunnets makthøyder. Slik skulle Jesu gjenkomst forberedes. Slik forkynnelse har vær lite artikulert i Norge, men den har ligget under noen av vekkelsesprofetiene også her i landet.
Kanskje kan store samlinger bidra til fornyelse og inspirasjon slik at vi lever slike liv som smitter. Men mest handler det nok om vårt daglige liv med Gud.
Siden denne teologien fokuserer på kristnes makt, har den først og fremst fått politisk betydning, særlig i land som USA og Brasil. Resultatet har ikke vært store skarer nye troende, men snarere en polarisering mellom kristne.
Hauge-vekkelsen
Den virkelig store vekkelsen i Norge, som forandret både enkeltmennesker i stort antall og preget hele samfunnet, var vekkelsen knyttet til Hans Nielsen Hauge for et kvart årtusen siden. Hauge preket aldri på store vekkelsesmøter. Han var selvsagt viktig som inspirator, både gjennom sine vandringer og sine skrifter.
Men det som gjorde at denne vekkelsen favnet så vidt, var de mange som inspirert av ham reiste rundt og forkynte i små husforsamlinger. Og det var alle de som vitnet for sin familie, sine venner og naboer om hva de selv hadde erfart.
De var ikke selgere som skulle prakke et budskap på andre. De var ikke opptatt av å vise til store resultater i form av antall frelste. Men de hadde fått noe som de ønsket å gi videre. Og de hadde hadde en praktisk omsorg for hverandre, som viste seg i livet de levde.
Mer enn metode
Kunne vi kanskje sett mer slik vekkelse dersom vi ikke var så opptatt av å drømme om den store vekkelsen som skal falle over oss? En slik vekkelse stiller krav til oss, ikke minst om at budskapet har dekning i eget liv. Da blir ikke vekkelse en metode eller et mål i seg selv.
Kanskje kan store samlinger bidra til fornyelse og inspirasjon slik at vi lever slike liv som smitter. Men mest handler det nok om vårt daglige liv med Gud.
