«Det er altfor mange i Den norske kirke som sover godt om natta, tross alt som ikke fungerer godt».
Sitatet er fra tidligere sjefredaktør i Vårt Land og mangeårig menighetsrådsleder, Hans Erik Matre.
Hans poeng var at både ansatte, frivillige og folkevalgte vet at vi ikke er best mulig organisert og at altfor mange kan skylde på noen andre for det som ikke fungerer. Ansvaret ligger et annet, litt diffust sted, og medarbeideres kjennskap og kunnskap blir ikke utnyttet for å finne de gode løsningene.
Årets vedtak gir lite retning
Kirkemøtets vedtak i august om organisering av kirken går ikke videre med en ny modell for arbeidsgiverorganisering, men vil bruke dagens ordning som utgangspunkt for videre utvikling. Kirkemøtet virket svært tilfreds, og alle var glade for å være venner igjen etter mer enn ett år med til dels opprivende uenighet. Det er neppe løftekraft til å lande en politisk prosess for å få en bedre organisering av kirken og årets vedtak gir lite retning videre. Denne retningen må vi nå sammen stake ut for å skape en helt nødvendig organisasjonsutvikling.
Dette siste året har mange skuldre vært høye. Mange har presentert «løsningen» uten helt å ta høyde for at halve kirken faktisk ønsker en helt annen «løsning».
Framover blir det avgjørende viktig med tett samarbeid mellom arbeidsgiver(e) og arbeidstakere for å ta gode utviklingsgrep. Medarbeiderundersøkelser gir nyttig kunnskap om hva som ikke fungerer godt nok nå. Kanskje er de ansatte med skoene på lokalt, flinkere enn politikerne til å se forbedringer og løsninger?
Vi må ta ansvar for egen organisasjonsutvikling
«Vi er et helt annet sted i dag enn for ett år siden», sa kirkemøtemedlemmene. La oss håpe det. Kanskje er alvoret og kriseforståelsen større. Det er en viktig drivkraft for endring. Utfordringsbildet er kjent: Å være avhengig av full offentlig finansiering er krevende i et samfunn som må bruke stadig mer penger på å motvirke klimakriser, ruste opp totalforsvaret og betale pensjoner til en aldrende befolkning. Flere medlemmer dør enn de som blir døpt, og kampen om synlighet og relevans for kirken i samfunnet er utfordrende. Enhver organisasjon med slike utfordringer vil se etter organisasjonsendringer som gir mer effektiv ressursbruk.
[ Kommune-tilsette henta matposar hjå Frelsesarmeen ]
Vi er enige om mye som kan forbedres. At mange snakker bedre sammen gjør det mulig å komme videre sammen. Det er likevel en grunnleggende spenning mellom de som legger størst vekt på lokal selvstendighet og frihet, og de som betoner Kirkemøtets nye myndighet og behovet for sammenhengende strukturer. Dette er ikke nytt, men etter skillet fra staten er det vi som må ta ansvar for egen organisasjonsutvikling.
Denne grunnleggende spenningen vil dukke opp i spørsmål om fordeling av ansvar mellom lokalt, regionalt og nasjonalt nivå framover. Den lar seg neppe løse, men utgjør ett av balansespørsmålene vi må lære oss å leve med. Flere av uenighetspunktene er ideologiske skiller (som fort blir til teologiske) – mer enn praktiske. Vi vil ofte det samme, men når noen vil bygge nedenfra og andre ovenfra, blir kompromisser nødvendige: Folk må oppgi primærstandpunkter for å finne løsninger alle kan leve med.
Det som må sikres, er livet i lokalkirken
Dette siste året har mange skuldre vært høye. Mange har presentert «løsningen» uten helt å ta høyde for at halve kirken faktisk ønsker en helt annen «løsning». Samtidig har det for første gang vært dialogmøter mellom kirkepolitikere fra de ulike nivåene i kirken. I stedet for skriftlige høringsinnspill til Kirkemøtet, har de snakket sammen. Det var ikke like hyggelig alle steder, men det var desto nyttigere for å få en felles forståelse av utfordringer og mulige løsninger. Det er nødvendig for å finne en vei videre.
[ Ny meningsmåling: Sjokk-rekord for nytt parti gir Erna-trøbbel ]
De fleste er enige i at ulike enheter i kirken må søke sammen og hjelpe hverandre. Administrative oppgaver som kan løses ett sted, blir neppe billigere og bedre av å gjøres 350 steder. Når rutiner digitaliseres, blir kvaliteten bedre og ressursbruken mindre.
Det som må sikres, er livet i lokalkirken.
Folk og medlemmer flest er helt uinteressert i organiseringskrangling. De enten velger eller velger bort kirken.
Dialog på tvers og aktiv lytting er avgjørende for å lykkes. Mange hensyn skal ivaretas. Dype grøfter og høylytt retorikk har ikke beveget «frontene». Vi trenger mer innestemme. Hvis vi lytter mer til dem med et annet standpunkt enn vårt, skapes grobunn for noe nytt.
Organisasjonsutvikling i kirken er helt avhengig av en organisasjonskultur der respektfull dialog erstatter medieutspill og ekkokammer. Flere praktikere må komme til bordet på flere arenaer enn det vi har i dag.
Slik kan flere i kirka sove godt om natta
Dialogen mellom kirkepolitikere og mellom ansatte på alle nivåer må bli en naturlig arbeidsmetode, for å utvikle form og innhold i kirken sammen. Biskopen må lede sammen med lokalkirken, mer enn gjennom prestene. Bispedømmerådene må droppe fagsiloene og se menighetene som en helhet de har ansvar for å støtte. Kirkerådet må prioritere det menighetene trenger aller mest for at vi sammen skal lykkes som kirke. Da kan ressurser brukes bedre.
Vi vet for mye om svakhetene ved dagens organisering til å ta det med ro. Vi må få alle ressurser lokalt til å møte hverandre bedre enn i dagens struktur. Da kan flere sove godt om natta, i visshet om at de har bidratt til å bygge en bærekraftig organisasjon med gode ansvars- og rollefordelinger.
[ «Gode meiningsmålingar kan vere eit problem. Det får Erna Solberg no erfare» ]
Folk og medlemmer flest er helt uinteressert i organiseringskrangling. De enten velger eller velger bort kirken. Alle som ytrer seg i det offentlige rom, må derfor reflektere over om de bidrar til mer selvskading eller til styrket omdømme for kirken. Med misjonsbefalingen som utgangspunkt har vi alle et ansvar for at flest mulig velger kirken. Bibelens budskap om nåde og frelse, trøst og håp er et godt budskap for alle. Vi skal bidra til å skape mer himmel på jord.