Tyrannene bare venter på en anledning

Jeg er født i november 1984, i et trygt nabolag i Bergen. Selv om barndommen var preget av at Brann tapte 10-0 mot Rosenborg, så var det optimismen som regjerte. Min generasjon vokste opp i kjølvannet av murens fall. Mange vil ha det til at vi kanskje har vært den mest naive, godtroende og optimistiske ungdomsgenerasjonen noensinne.

Demokratier kan ødelegge seg selv

Etter et tiår med optimisme slo verdens realiteter etter hvert ganske hardt innover oss. En usikkerhet kom snikende. En usikkerhet som de aller fleste mennesker på vår jord, uansett sted og uansett tid, har måtte leve med. Nå viser Putin og hans ny-totalitære enevelde oss brutalitetens sanne ansikt. Verden er ikke som da jeg vokste opp. Men det er ikke bare diktatorer som truer. Vi må ikke glemme at demokratier også er fullt ut kapable til å ødelegge seg selv. Mange er dessverre på god vei allerede. Kampen som utkjempes uten våpen, på innsiden av de vestlige demokratiene, er en kamp vi alle må delta i. Så lenge mennesker kan manipuleres vil tyranner vente på anledningen. Det viser seg gang på gang. De anti-demokratiske populistene lyver skamløst. De flikker på institusjonene, setter inn sine egne folk, gjør om på valgordninger.

Å anerkjenne at verden er kompleks, er i seg selv å ta avstand fra ekstremistisk tankegods, som fremmer forenklede svart-hvitt-verdensbilder.

Dersom løgnene bare kommer ofte nok og fester seg, blir den demokratiske debatten satt ut av spill. Uten fakta, ingen sannhet. Uten sannhet, ingen tillit. Uten tillit, ingen delt virkelighet, intet demokrati og det blir umulig å håndtere de eksistensielle problemene verden står overfor i dag.

Må få snudd det giftige hatet

Teknologien er en spesielt viktig faktor her. Den sitter med en nærmest gudegitt makt og som har latt et virus av løgner smitte hver og én av oss, den har satt oss opp mot hverandre, den har tilrettelagt for å slippe løs vår frykt, vårt sinne og vårt hat. Hatefulle ytringer, falske nyheter og et polarisert offentlig ordskifte er et problem i de fleste nasjoner i dag. Den tyske filosofen Jürgen Habermas har sagt at hvis man ikke har en felles samtale, har man heller ikke noe felles samfunn. Sosiale medier har utviklet seg fra en demokratisk åpen arena, der alle kunne komme til orde, til det mange tidvis opplever som en brutal debattarena og ekkokammer.

[ «Den jobben muslimske leiarar i Norge har gjort i kulissene for å temme reaksjonar mot koranbrenning, fortener meir merksemd enn den har fått til no» ]

Jeg frykter at resultatet blir mindre kunnskap, mindre forståelse om hverandre, mindre fellesskap. Det vi har mest behov for i dag er å få snudd dette hatet, dette giftige grumset som strømmer gjennom vårt informasjonsøkosystem, som prioriteres av internettselskaper som tjener grovt med penger på å fremkalle det verste i oss. Det som skjer på sosiale medier, blir nemlig ikke værende på sosiale medier. Vold på nettet er vold i den virkelige verden.

Tiden for likegyldighet og naivitet må være over. Vi må gjøre jobben her hjemme og vi må samtidig støtte våre mange demokratiske venner som står i frontlinjen ute i verden. Når vi tar friheten for gitt, har vi også glemt hvor skjørt demokratiet er. Vi må huske på at demokratisk kultur er ikke noe et samfunn får gjennom vedtak i en nasjonalforsamling. Demokrati er en kontinuerlig prosess som må hegnes om hver dag. Demokratisk kompetanse må læres, utprøves og trenes. Hver dag, av hver og en av oss. Det handler om demokratisk beredskap, om historisk bevissthet, om mer kritisk tenkning i informasjonsflommen.

All polarisering er ikke et onde

Å anerkjenne at verden er kompleks, er i seg selv å ta avstand fra ekstremistisk tankegods, som fremmer forenklede svart-hvitt-verdensbilder. Selv hadde jeg trodd at vi skulle sitte her i dag, og at hatet og konspirasjonsteoriene automatisk ville blitt mindre etter at terroren rammet samfunnet vårt her i Norge i 2011. Men jeg, som de fleste av oss, undervurderte hvor mye tøff motstand som kreves mot illiberale og ytterliggående ytringer. Vi må huske at ordene vi bruker betyr noe. Ord kan splitte eller samle. Ord kan bryte ned eller bygge opp. Ord kan skape både hat og håp.

Å lytte er første steg for å lære. De som lytter, flytter verden.

Samtidig må vi huske at all polarisering ikke er et onde, at ikke alle skarpe fronter og steile debatter er ødeleggende, men tvert om et bevis på hvor unike mennesker er og at vi alle bidrar til å opplyse og holde i hevd demokratiet vårt. Fungerer ikke den offentlige samtalen, kommer ofte kravene om tilstramming av ytringsfriheten. Det er en farlig utvikling. Vi må unngå å automatisk tolke uenighet som et uttrykk for varige og dype kulturkollisjoner, og dermed se på konflikter som mer fastlåste og skjebnetunge enn nødvendig. Men vi må også unngå passiv toleranse, der vi unngår å vise uenighet fordi vi er redde for å såre eller krenke hverandre. Vi kommer ingen vei om vi ikke snakker om de krevende temaene. Vi må orke å ta det vonde samtalene, de vanskelige samtalene, men ikke alltid tolke andres ord i verste mening. Tvil er en forutsetning for gode ideer. Å erkjenne feil er essensielt for å utvikle seg. Å lytte er første steg for å lære. De som lytter, flytter verden. La oss bruke mer energi på å etablere gode samtaler enn på å forhindre dårlige. Å se mennesker som prøver å løse konfliktene, ikke bidra til dem, gir meg håp.

Det å snakke om nettopp håp er ofte viktig når det er som mørkest. Og mange føler at verden vi lever i nå er ganske mørk. Vi mennesker trenger håp, vi trenger å vite at en bedre fremtid kan vente oss en gang i fremtiden. Men er det håp vi trenger nå? Eller er det noe annet denne verden trenger på dette tidspunktet i historien? For et par måneder siden satte jeg meg ned for en kopp kaffe med den tyrkiske forfatteren Ece Temelkuran. Hun lever i eksil i Storbritannia, på flukt fra Tyrkias autoritære leder. «Håp er et for skjørt ord for våre harde tider», sa hun. «Håpet er utslitt. Det begynner å høres ut som en følelsesmessig krykke.»

Erstatt håp med tro

Er det en sammenheng mellom økningen i antall ganger ordet «håp» brukes i et samfunn og en befolkning som begynner å bli vant til tragedier? Kan håp være en nøytraliserende faktor i mange samfunn? Erstatter det handling? Mange mennesker kan ha håp, men de ser ut til å mangle tro. Ikke nødvendigvis en religiøs tro, men snarere tro på menneskelige egenskaper. Å ha tro på menneskets kraft, å tro på oss selv og hva vi er i stand til hvis vi virkelig gjør en innsats.

[ Et mystisk kart røper en skjult snuoperasjon i Venstre ]

Så la oss erstatte håp med tro. Troen på at vi i fellesskap kan skape et bedre samfunn, et bedre ytringsklima. Tro på at det sterkeste våpenet vi har er å sette seg ned å snakke sammen.

Jørgen W. Frydnes har siden 2011 vært daglig leder av Utøya, og siden 2021 vært medlem av Nobelkomiteen. Fra 1. oktober er han ny generalsekretær i Norsk PEN.