Kommentar

Bilen viser våre verdier

Bilismen er et verdivalg. Individuell frihet framfor samfunnsinteresser. Effektivitet framfor natur. Privat komfort framfor kårene til flertallet i verden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Siden det er sommer, er det blitt en del bilturer rundt i landet. Det er ikke bare fin natur som faller i øyet, men alle de enorme veiprosjektene som digre sår i landskapet. Naturødeleggelsene er enorme, men det framkaller knapt et pip av protest. Unntaket var Åkersvika ved Hamar, men det hindret ikke at et vernet område måtte vike for veien. Ingenting får stå i veien når bilene skal fram.

Jeg kjører bil selv. At det er en elbil endrer ikke så mye. Mindre klimagassutslipp, men like mye bidrag til naturødeleggelse og ressursbruk. Det går an å ta et aktivt valg om å greie seg uten bil. Men i et samfunn som er bygget opp omkring bilen, er det et valg med mange negative konsekvenser for den enkelte.

Teknologi er et resultat av valg. Dersom vi ikke er oss det bevisst, blir det noen som tar valgene for oss.

—  Erling Rimehaug

Hvis vi på helt fritt grunnlag skulle konstruert transportsystemet for et moderne samfunn, ville vi da valgt et system basert på at alle familier har et kjøretøy som står stille 90 prosent av tida, men som krever et enormt veinett i de få timene av døgnet da de fleste skal forflytte seg?

Da vi valgte bilen

I 1963 ble bilsalget frigitt, etter å ha vært rasjonert og behovsprøvet siden krigen. Samtidig ble den siste nye jernbanestrekningen i Norge fullført: Nordlandsbanen til Bodø. I rask rekkefølge ble Setesdalsbanen, Valdresbanen og Numedalsbanen nedlagt. Valget var tatt: Vi skulle satse på bil, ikke på jernbane.

Dette var tiden da folket flyttet til de store byene. De nye boligområdene ble lagt utenom sentrum, og for å transportere folk dit, ble det stort sett bygd veier. Unntaket var Oslo, der det ble bygd drabantbyer langs den nye T-banen. Men også i Oslo ble bygging av store innfartsveier prioritert, blant annet fordi de ble delvis finansiert av staten. I Oslo skranglet noen få nostalgiske trikker, men i andre byer ble trikk og bane forkastet.

Bilen hadde vært lenge her i landet i 1960. Men den var for de få. I min barndom på 1950-tallet lekte vi midt i riksvei 7, en grusvei der vi kunne streke opp Paradis. En av oss ropte «bil» når det kom en slik. Bilen var ikke transportmiddel for folk flest. Hadde det vært mulig å velge noe annet enn bilen som framtidig transportløsning?

Velstandsdrømmen

Bilen var den store velstandsdrømmen, som politikerne følte presset for å imøtekomme. Dessuten var det dyrt å bygge jernbane i dette landet med alle sine fjell og daler. På begynnelsen av forrige århundre var man villig til å ta store kollektive løft som Bergensbanen. Men det var på et tidspunkt da jernbanen var i vinden som symbolet på den nye tid, og bilen var en kuriositet.

Bilismen ble skapt i USA. Utviklingen av oljeindustrien i Texas kom samtidig med at Henry Ford begynte å produsere biler som vanlige folk hadde råd til. Bilen passet til den amerikanske individualismen. Jernbanen som hadde skapt USA, forfalt. Allerede før annen verdenskrig hadde bilen erobret USA. Etter krigen var bilen en del av den amerikanske drømmen som man også her i landet strebet mot.

Kollektivtrafikken taper

Privatbilisme og kollektivtrafikk er i utgangspunktet gjensidig utelukkende. Privatbilen tar vekk trafikkgrunnlaget for kollektivtrafikken og gjør at billettprisene blir høye – noe som gjør kollektivtrafikken mindre attraktiv. Veibygging og banebygging slåss om de samme ressursene.

Likevel har vi de siste årene prøvd å satse på begge deler. Nasjonale transportplaner og lokale utbygginger har i prinsippet lagt opp til at det både skal bygges både bane og vei. Men ressursene er begrenset, og i praksis betyr det at banesatsingen blir halvhjertet og jernbaneprosjektene stadig blir forsinket, mens veibyggingen fortsetter. Når store motorveier bygges parallellt med banen, blir trafikkgrunnlaget for banen svekket. Dermed blir bilen den naturlige løsningen for svært mange. Kravene om bedre veier og protestene når det legges hindringer i veien for bilen blir en politisk faktor å regne med.

For sent å velge?

Men hvor framtidsrettet er denne løsningen? Bilen har vært en av de store klimasyndere. Elektrifisering reduserer nok klimagassutslippene. Men mer elektrisitet betyr også mer naturødeleggelse, enten det er vind eller vannkraft. Veibyggingen ødelegger stadig mer natur. Støy og forurensing følger med bilen – og biltrafikken både dreper og skader mennesker. Miljøet blir preget av bilen. Den krever areal, og det er de andre trafikantene som må tilpasse seg den rett og slett fordi den har så stort skadepotensial.

Når en teknologi først er valgt, blir det sterke interesser knyttet til den. Nye løsninger vil bli motarbeidet.

—  Erling Rimehaug

Er det for sent å velge noe annet? Det kan i så fall bare skje gjennom politisk vilje. De forsiktige tiltakene på å begrense bilbruken og prioritere annen trafikk de siste årene har støtt på stor motstand. Mange opplever at de ikke kan klare seg uten bilen, og dermed oppleves slike tiltak som belastende inngrep. Det er lite tenkning og planlegging om et samfunn som ikke er basert på privatbilisme.

Er teknologien uavvendelig?

Bilismen er et verdivalg. Individuell frihet framfor samfunnsinteresser. Effektivitet framfor natur. Privat komfort framfor kårene til flertallet i verden.

Når en teknologi først er valgt, blir det sterke interesser knyttet til den. Nye løsninger vil bli motarbeidet. Derfor er det når teknologi utvikles at det er lettest å treffe nye valg. Valg av teknologi framstår ofte som noe uavvendelig – en utvikling som går av seg selv og ikke lar seg stanse.

Men teknologi er et resultat av valg. Dersom vi ikke er oss det bevisst, blir det noen som tar valgene for oss.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar