«Stemmevolumet sank i takt med økende, gjensidig tillit»

«Kan du legge til rette for samtaler mellom religiøse ledere i Jerusalem?» spørsmålet kom fra Stig Utnem, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd. Året var 1995. Oslo-avtalene var undertegnet. Der sto det lite om religion og Jerusalem. Mange religiøse ledere var bekymret. De visste at religion kunne brukes til å undergrave mulighetene for fred.

Jeg begynte et arbeid som har vart til nå. Det har tatt dager og netter, telefoner til alle døgnets tider og ufattelig mange timer på fly og flyplasser, men viktigst: mange møter med religiøse ledere som vil ha fred i Det hellige land. En fremtredende muslimsk leder sa til meg: «Jeg drømmer at jeg sammen med en rabbiner kan gå langs stranden i Jaffa og snakke om våre barn og barnebarn. Så vil jeg invitere ham til Hebron og servere alt byen kan by på av grønnsaker, mat og frukt.» Slik er håpet i et land preget av en konflikt. Et land med to folk og tre religioner.

[ Tempelhøyden er den mest sensitive kvadratkilometeren på jorden ]

Stemmevolumet sank i takt med økende, gjensidig tillit

—  Trond Bakkevig

En ærlig samtale

I noen gylne år møttes vi i «Rådet av religiøse institusjoner i Det hellige land»: Det israelske sjefsrabbinatet, patriarker og biskoper i Jerusalem, og Den palestinske shariadomstolen. Samtalene handlet ofte om hellige steder. De er ofte kilde til konflikt fordi de symboliserer både nasjonal og religiøs identitet. Diskusjonene var tidvis heftige, men stemmevolumet sank i takt med økende, gjensidig tillit.

Vi måtte opptre slik at palestinske kristne og muslimer og israelske jøder kunne snakke ærlig og likevel fortsette samarbeidet:

– Hva sier vi når den israelske hæren river en nybygget moské på Vestbredden? Israelske okkupasjonsmyndigheter mente de ikke hadde byggetillatelse. Palestinerne mente at okkupasjonen er ulovlig. Og hva når Torah-ruller i en synagoge på okkupert land er vandalisert? Vi sa at gudshus og hellige skrifter uansett skal respekteres.

– Hva gjør vi når israelske myndigheter angriper en undersøkelse av begge lands skolebøker? Det israelske Sjefsrabbinatet som er knyttet til myndighetene, truet med å trekke seg fra undersøkelsen. Palestinske skolebøker fikk mest kritikk og landets statsminister ville endre dem. (Kartene i skolebøkene var stort sett identiske, uten grenser mellom Palestina og Israel!) Undersøkelsen ble utgitt i forskernes navn.

– Vi måtte skrinlegge en undersøkelse av israelsk arkeologi rundt Al-Aqsa. Den var støttet av Israels arkeologiske myndigheter, palestinske myndigheter og Det jordanske kongehus. Israelsk UD sa nei. Jeg mente de ga fra seg en mulighet til å rydde et stridstema av veien.

Politikere skal lage fredsavtaler. Religiøse ledere har andre mål.

—  Trond Bakkevig

Okkupasjon og motstand

Politikere skal lage fredsavtaler. Religiøse ledere har andre mål. De vil ha åpne kanaler seg i mellom, samtaler for å løse unødvendige konflikter, og bygge respekt for hverandres hellige steder og hverandres religion. Hver på sin side må de konfrontere religiøse ledere som forkynner rasisme og støtter voldsbruk mot den andre.

På grunn av den politiske situasjonen har det i noen år vært vanskelig å få til møter mellom religiøse ledere. Før det ble slik, ble det gjort et grunnarbeid slik at religiøse ledere og institusjoner vet om hverandre og kan ta kontakt. På begge sider av konflikten finnes religiøse leder som vil støtte fredsinitiativ og fredsavtaler.

Men, det er ikke en konflikt med likeverdige partnere, heller ikke mellom religiøse ledere. Palestinernes hverdag, på Vestbredden, i Gaza og i Øst-Jerusalem er hver eneste dag preget av okkupasjon og kolonialister som tar mer og mer av deres land. All historie viser at folk som er okkupert, alltid vil gjøre motstand. Noen praktiserer sivil ulydighet. Til tross for at de vet at de ikke kan «utslette Israel», går andre til målrettede eller desperate, voldelige angrep. Israel svarer ofte med kollektive avstraffelser, som er brudd på folkeretten.

Okkupasjon og korrupte palestinske myndigheter gjør at palestinsk ungdom har lite annet enn ufrihet og arbeidsløshet å se frem til. Det er vanskelig å skjønne at det internasjonale samfunn aksepterer at israelske politikere fortsetter å administrere og fordype en okkupasjon av et folk som ønsker det samme som andre folk: frihet og selvstendighet. På grunn av dette utsettes Israel for rakettangrep og trusler om internasjonal boikott, og må forsvare seg mot anklager om apartheid. Jeg har vanskelig for å skjønne at israelske politikere ikke forstår at det ikke blir fred i Det hellige land før alle innbyggere får like nasjonale og individuelle rettigheter, i én eller to nasjoner.

[ Kirken har alltid lært av «tidsånden» ]

Bønn om rettferdighet

Andre skal fortsette det arbeidet jeg begynte for syvogtyve år siden. Selv skal jeg arbeide med Jerusalems totusenårige kirkehistorie. Den handler om religion, stormaktspolitikk og lokale troende. En god venn sa at byen oppfant Gud da den hadde en vannforsyning som rakk til noen hundre personer. De måtte skaffe vann fra annet hold. Byen fikk mer vann, men har siden vært preget av konflikter. Han og jeg ser litt ulikt på hvem som skapte hvem, men han har rett i at Gud er den eneste grunn til at Jerusalem engasjerer hele verden.

Jeg har mange venner i Jerusalem. Til tross for okkupasjon og ufred går de til sine moskéer, synagoger og kirker. De ber til Gud og leser hellige skrifter. De ber om fred og rettferdighet, og lider under ufred, vold og okkupasjon. Sammen med dem bør vi be og gi næring til håpet om fred for Palestina og Israel. Bønn og håp er uttrykk for at forandring og fred er mulig.