Vanskelig vekkelse
Det er få religiøse ord som skaper så mange doble følelser for meg som ordet «vekkelse». Og nå dukker det opp på nytt i dagsaktuelle overskrifter fra rapportene fra «Vekkelsen på Vigeland» – det lille stedet på Sørlandet, eller tidligere i vår: «Vekkelsen i Ashbury.»
Vigeland har drøyt 1.600 innbyggere. Vårt Land var med da 1.400 var samlet til vekkelsesmøte i en fullsatt hall.
Caroline Teinum Gilje)
Nå har vi feiret pinse, og hadde journalistene vært til stede ved den første utgaven, kunne de rapportert fra «Vekkelsen i Jerusalem» – om at 3000 mennesker hadde blitt frelst, døpt og lagt til menigheten. Og siden har drømmen, ja, til og med forventningen, om at det skal skje igjen, vært levende blant mange kristne. Og det har skjedd igjen, og store vekkelser har gjentatte ganger preget hele land og samfunn. I Norge har vi blant annet den såkalte Haugevekkelsen, den læstadianske vekkelsen og mange av de frikirkelige og lavkirkelige miljøene omtaler seg selv som vekkelsesbevegelser, det vil si miljøer hvor fokuset på den personlige omvendelsen står sentralt og med håp om at det skal skje med mange.
«Når sovende kristne våker opp»
Timothy Keller, den nylige avdøde amerikanske teologen og pastoren, definerte vekkelse som det som skjer når «sovende kristne våkner opp, nominelle kristne blir frelst og bevisste ikke-kristne kommer til tro.» Slike resultat tar det lang tid å bedømme, og kanskje bør man ikke vurdere om noe er en vekkelse før det har gått mange år. Selv brukte Keller «vekkelse» om det som skjedde da de startet menigheten Redeemer Presbyterian Church på et kirkefattig Manhattan i 1990, hvor tusen mennesker ble en aktiv del av kirken de to første årene.
Bestill abonnement her
KJØP
