Nå har vi feiret pinse, og hadde journalistene vært til stede ved den første utgaven, kunne de rapportert fra «Vekkelsen i Jerusalem» – om at 3000 mennesker hadde blitt frelst, døpt og lagt til menigheten. Og siden har drømmen, ja, til og med forventningen, om at det skal skje igjen, vært levende blant mange kristne. Og det har skjedd igjen, og store vekkelser har gjentatte ganger preget hele land og samfunn. I Norge har vi blant annet den såkalte Haugevekkelsen, den læstadianske vekkelsen og mange av de frikirkelige og lavkirkelige miljøene omtaler seg selv som vekkelsesbevegelser, det vil si miljøer hvor fokuset på den personlige omvendelsen står sentralt og med håp om at det skal skje med mange.
[ Vekkelsen på Vigeland: – Nesten like mange som det er innbyggere ]
«Når sovende kristne våker opp»
Timothy Keller, den nylige avdøde amerikanske teologen og pastoren, definerte vekkelse som det som skjer når «sovende kristne våkner opp, nominelle kristne blir frelst og bevisste ikke-kristne kommer til tro.» Slike resultat tar det lang tid å bedømme, og kanskje bør man ikke vurdere om noe er en vekkelse før det har gått mange år. Selv brukte Keller «vekkelse» om det som skjedde da de startet menigheten Redeemer Presbyterian Church på et kirkefattig Manhattan i 1990, hvor tusen mennesker ble en aktiv del av kirken de to første årene.
Også menigheten jeg er pastor i, Oslo misjonskirke Betlehem, har en sterk vekkelseshistorie. En søndag i 1932 kom den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs til Oslo. Betlehem ble på den tiden av noen beskrevet som en «sliten familiemenighet uten visjoner og med tom krukke. Et sted hvor det var dårlig besøkte møter, forkynnelse som ikke nådde frem, og uten noen Lasarus eller kirkefremmed som forstyrret roen». Men med Mangs braket vekkelsen løs, og fra 1932 til 1938 regner man med at omkring 10.000 mennesker i Oslo kom til tro. Betlehem firedoblet medlemstallet. Oslo største forsamlingslokale, Calmeyergaten misjonshus, rommet over 3000 mennesker, men ble for lite, og et enormt telt ble på sommertid reist på Majorstuen.
Jeg har noen ganger misunt kolleger som ikke er en del av en vekkelsesbevegelse, det vil si kirker som ikke har i sin identitet at Guds skal eller kan gjøre noe ekstraordinært hele tiden.
— Erik Andreassen
De som «kom med» under Mangsvekkelsen
Som pastor rakk jeg å møte noen av dem som «kom med» under Mangsvekkelsen og som fortalte inspirerende om livsforvandlende møter. Men jeg har også møtt barna deres, som aldri fikk oppleve dette, og som stadig ble minnet om det. For det ble jo aldri igjen like bra som under Mangs; sangen og musikken var ikke like sterk og forkynnelsen ikke like klar. Mange lengtet tilbake, og om «vi bare på nytt gjør det samme som vi gjorde da, så vil det kanskje skje igjen.» På et jubileum for vekkelsen, (ja, de hadde jubileer for den) talte Mangs og advarte menigheten mot «å gå med ryggen inn i fremtiden» å leve på «minner av åndelige opplevelser eller på tanker om tidligere vekkelsesbølger.» Det ble det siste jubileet for Mangsvekkelsen. Men det kollektive minnet av vekkelser er fortsatt sterkt i mange miljøer, og kanskje er det derfor mange valfarter langveisfra til steder hvor det går rykter om «vekkelsesluft.» Man vil erfare og se at Gud fortsatt fungerer, og er det nå det helt store endelig skal skje?
Ikke få pastorer og ledere har endt opp som kynikere i sine forsøk på å skape åndelige erfaringer på egen hånd - det er ikke nødvendigvis så vanskelig å skape stemning og bevege en forsamling.
— Erik Andreassen
Vi oppfører oss ofte som at Gud trenger hjelp
Jeg har noen ganger misunt kolleger som ikke er en del av en vekkelsesbevegelse, det vil si kirker som ikke har i sin identitet at Gud skal eller kan gjøre noe ekstraordinært hele tiden. Det kan høres paradoksalt ut, men jeg opplever ofte at Gud oppleves større og sterkere der, og mindre avhengig av oss. Det burde egentlig vært motsatt, kunne man tenke, at vi i vekkelsesbevegelser, som ofte tror på og lengter etter Guds overnaturlige inngripen, faktisk hvilte mer i at det er Gud som må gjøre sin greie, og at vi inntil da kan forholde oss rolige. Men tvert imot oppfører vi oss ofte som at Gud trenger hjelp. Ikke få pastorer og ledere har endt opp som kynikere i sine forsøk på å skape åndelige erfaringer på egen hånd – det er ikke nødvendigvis så vanskelig å skape stemning og bevege en forsamling. Eller så har de brent seg ut i forsøket. Og det mangler heller ikke antakelser om hva som fører til vekkelse. At menneskelig innsats får stor plass i disse, kommer til syne ved det enkle ordet bare: «Gud vil sende vekkelse, hvis vi bare …» og her kan man fylle inn stort sett enhver kristen handling eller dyd, avhengig av hvilken sammenheng man er i – og hjertesaken til den som snakker.
Tim Keller advarer mot å koble visse metoder til vekkelse. Det ser ulikt ut, til ulike tider og på ulike steder. Det er fascinerende å lese om det som skjer på Vigeland, midt i tjukkeste bibelbeltet, men jeg har mine tvil om at møter med utelukkende gamle bedehussanger ville fått ikke-kristne til å fylle idrettshallene i Oslo. Samtidig hadde det vært fint om det hadde skjedd, for da ville jeg vært sikker på at det virkelig var Gud som var på ferde, og akkurat det ønsker jeg å se og erfare her også.