«Vi journalister og lesere bidrar til et polarisert religionsbilde»

Det er en helt vanlig tirsdag på jobben. Jeg sitter i TVLs regi-rom. På bordet er det flere hundre knapper, spaker og brytere, på veggen foran meg store TV-skjermer. De viser hva som akkurat nå skjer i det lydtette studioet ved siden av.

Vi gjør opptak Dialogen, som skal sendes på torsdag. Innholdet i samtalen er meget interessant. Gjesten er nemlig forfatteren Tor Edvin Dahl. Han snakker om sin oppvekst og sitt brudd med Pinsebevegelsen.

Om Tor Edvin Dahl kan kalles en «avhopper» kan diskuteres. Han har i hvert fall skrevet en ny bok om oppgjøret med miljøet han vokste opp i.

Like fullt er jeg klar over at TVL akkurat nå er tett på en sjanger med stor risiko for å trå feil: Den erfaringsbaserte religionskritikken.

Saker om oppgjør med trossamfunn følger ofte det klassiske plottet med ett eller flere forurettede ofre, og én eller flere ansvarlige skurker

—  Alf Gjøsund, gjestekommentator

Ofre og skurker

Slike saker følger ofte det klassiske plottet med ett eller flere forurettede ofre, og én eller flere ansvarlige skurker.

De handler gjerne om konservative religiøse miljøer, men kan også handle om helt gjennomsnittlige kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Den norske kirke er intet unntak. Jeg vært borti mange slike saker, både som observatør, redaktør og kilde.

Mange av sakene er vanskelig å omtale, selv om de er noen år gamle. Å fortelle sannheten kan føre til store omkostninger for uskyldige. Men her er noe av det jeg har sett:

Noen ganger var «ofrene» bare ofre på papiret. De hadde i virkeligheten nyanserte og balanserte erfaringer. Da saken kom ut gjennom journalistens filter, kjente de seg ikke igjen. Enten framsto de som bitre og uforsonlige, eller som ganske skadeskutte. Da de fikk saken til gjennomlesning var ikke journalistens spørsmål: «Føler du at helheten er gjengitt riktig?», men «er disse enkelt-uttalelsene korrekt sitert?» De følte seg fanget i journalistens fortelling.

Andre ganger handlet sakene egentlig om mennesker som bevisst, av ulike grunner, ønsket å sverte noen. De kunne være sinte eller føle seg tråkket på. Journalisten kjøpte historien. Det høres utrolig ut, men jeg har snakket med kilder som i ettertid har innrømmet løgn og overdrivelser, og med journalister som erkjenner å ha utelatt opplysninger som ville gitt et helt motsatt bilde av historien. I noen tilfeller konsekvensene blitt alvorlige.

Andre ganger igjen handlet konflikten faktisk ikke om en konservativ menighet som avviste et menneske fordi det hadde «feil» legning, kjønn eller mening, eller om en liberal menighet som avviste en ansatt fordi han var for konservativ. Det bare så sånn ut. I stedet hadde konflikten personlige årsaker. Mennesker tråkket rundt uten å ta hensyn, og skadet sine medmennesker. Men vedkommende – og ofte også mennesker rundt – forsto ikke dette, og var overbevist om at de var sakens ofre. Og slik ble det framstilt.

[ Far til et eks-vitne ]

Et uangripelig overtramp

Journalisten var for opptatt av fortellingen til å finne sannheten. I mange tilfeller ble han eller hun aktivist, uten å være bevisst på det.

Det handler gjerne om generell virkelighetsoppfatning. For en sekulær journalist er det lett å tro at konservative kristne ikke bryr seg om at homofile har det vondt. Det er jo slik de framstår i andre saker. For en kristen journalist er det vanskelig å tro at den aktøren man er mest enig med, faktisk er problemet.

Og det verste av alt: I stedet for at journalisten graver fram sannheten blir jobben med å nyansere lagt på den som får samtidig imøtegåelse: enten «skurken» eller den «ansvarlige» – en prest, hovedpastor eller menighetsrådsleder. Han eller hun har jo fått tilsvar og dermed alle muligheter til å oppklare. Eller?

Problemet er at disse ofte ikke er i posisjon til å oppklare noe som helst. Mange ganger er taushetsplikten et hinder. Enda oftere opplever vedkommende at uansett hva han eller hun svarer, så blir det feil. Taushet kan tolkes som at man har noe å skjule. Forsøk på å nyansere som angrep på offeret. Medfølelse som innrømmelse av skyld, gjerne på andres vegne.

Men det er journalistens jobb å grave fram sannheten, å vise helheten, å ta hensyn til intervjuobjektenes følelsesmessige situasjon, agenda eller begrensede oversikt, for ikke å snakke om fortellingens representativitet og ledelsens handlingsrom. Ikke den som får tilsvar.

Når det ikke skjer, blir resultatet fort et uangripelig journalistisk overtramp. Uangripelig fordi noen paragrafer i Vær varsom-plakaten er nesten umulig å ettergå. For eksempel den om å tilstrebe relevans og bredde i valg av kilder.

[ Fra barnegospel til The Voice ]

En årsak til polarisering

Nå må jeg skynde meg å understreke at samtalen mellom Tor Edvin Dahl og Halvor Nordhaug etter mitt skjønn er utenfor faresonen. De omtalte hendelsene er 70 år gamle, og Dahl er et nyansert intervjuobjekt uten behov for å angripe noen. Dessuten sørget Halvor Nordhaug for å få fram at pinsebevegelsen er helt annerledes i dag.

Det er ikke tvil om at de negative fortellingene har fått prege samfunnets syn på kristne menigheter og kristen praksis, til tross for at helheten er ganske annerledes.

—  Alf Gjøsund, gjestekommentator

Mitt poeng er heller ikke at sterke opplevelser i religiøse miljøer skal forties. Det er tvert imot helt nødvendig å fortelle dem.

På den annen side er det ikke tvil om at de negative fortellingene har fått prege samfunnets syn på kristne menigheter og kristen praksis, til tross for at helheten er ganske annerledes. Svært mange sekulære tror faktisk at kristne med tradisjonelle holdninger forakter eller frykter mennesker som ikke lever som dem. Fortellingen om transpersonen som opplevde at mobbingen først sluttet da vedkommende begynte på Misjonssambandets videregående skole, kom aldri lengre enn til den lille lokalavisen.

Svært mange konservative kristne tror at «liberale» flest ser ned på dem. Vi leser sjelden fortellingene som viser det motsatte, selv om disse er de mest representative.

«Polariseringen har øket med de sosiale mediene», hører vi ofte. Og det stemmer selvsagt. Men skylden ligger hos flere. Den ligger hos journalister og redaktører. Og den ligger hos oss som uheldigvis er skrudd sammen slik at vi leser, liker og deler saker som spisser konflikter i stedet for å nyansere dem.

Der er kristne som alle andre.