Kommentar

Israels kompliserte fødsel

Staten Israel ble erklært på rekordtid. Men å skape en nasjon tar tid. Hva som er Israels nasjonale identitet skaper konflikt også i jubileumsåret.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Hvem har hørt noe som dette? Hvem har sett noe slikt? Kan et land bli født på én dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk?» Disse ordene fra det siste kapitlet i Jesajaboken brukes ofte på det som skjedde 14. mai 1948. Da ble en ny stat med navnet Israel til.

I jubileumsåret er konfliktene blitt satt på spissen i så stor grad at det spørres om man er på vei mot borgerkrig. Kanskje burde israelerne bruke jubileet til å finne ut av hva det tross alt er som holder dem sammen.

—  Erling Rimehaug

Den 14. mai 1948 opphørte det britiske mandatet i Palestina. De sionistiske lederne i Israel valgte derfor å erklære sin uavhengighet. Men erklæringen David Ben-Gurion leste opp trekker lange historiske linjer. Jødene beskrives som et flere tusen år gammelt folkeslag som nå omsider tar sin historiske rett og erklærer sin nasjonale selvstendighet.

Erklæringen trekker også en kortere linje til Theodor Herzl og den første sionistkongressen i 1897, som proklamerte den jødiske nasjonens rett til å fødes på ny som en stat. «Vi er et folk, vi er ett folk», skrev Herzl i boken «Jødestaten», som kom året før. Det var en revolusjonerende tanke. Var jødene en nasjon som måtte samles i en stat?

Er jødene en nasjon?

Det bodde jøder i mange land. De snakket ulike språk, og de hadde ulik kultur. Jødene i Sentral-Europa hadde sin jiddiske kultur, som ofte assosieres med det jødiske, blant annet fordi det kom til å prege jødiske miljøer i USA. De fleste europeiske jøder betraktet seg som tyske, franske og engelske - og ikke som noen separat nasjon. I Midtøsten var jødene sterkt preget av arabisk kultur og språk. Mange jøder var religiøse og praktiserte religionen på ulike måter. Andre var sekulære og ville frigjøre seg fra religionen.

For at jødene skulle bli en nasjon, måtte det formes en nasjonal identitet. Den prosessen ble påbegynt lenge før staten Israel ble til, for eksempel ved å skape moderne hebraisk språk. Men mye måtte diskuteres.

Skal en jødisk nasjon bygge på jødisk religion? Hvem er jøder, og hvem bestemmer det? Hva slags status skal ikke-jøder ha i en jødisk stat? Hvem bestemmer grensene for jødenes stat? Dette var noen av de spørsmålene som reiste seg.

Bygger Israel på Gud?

«Vi erklærer herved opprettelsen av en jødisk stat i Israels land, som skal hete staten Israel», står det i erklæringen. Hva den nye staten skulle hete, ble klart i aller siste liten. «Den jødiske staten i Palestina», Sion og Judea ble foreslått. Men man havnet altså på navnet Israel.

Dermed var det knyttet en forbindelse til den bibelske statsdannelsen med samme navn. Men det var stor uenighet om Gud eller Guds løfter til Israel skulle nevnes. De religiøse sionistene mente det var helt nødvendig for en jødisk stat å vise til Gud, mens sekulære nektet å undertegne dersom Gud var nevnt. De fryktet en religiøs stat. Om morgenen 14. mai fikk Ben-Gurion gjennom at det skulle refereres til «Israels klippe» - et uttrykk som brukes om Gud i Bibelen og i jødiske bønner. De sekulære tolker det som en referanse til Israels kulturelle arv eller landets styrke.

Skille mellom religiøse og sekulære

Hvilken plass jødisk religion skal ha i samfunnet er dermed blitt stående uavklart, og fører stadig til nye konflikter. Det er blant annet et viktig element i den pågående striden om rettsreform.

Siden religiøse foreldre stort sett sender barna til religiøse skoler og de ultra-ortodokse har hatt unntak fra militærtjenesten, har ikke verken den offentlige skolen eller hæren fungert som en tilstrekkelig integrerende faktor. De religiøse og sekulære er langt på vei to atskilte samfunn.

Hvor stort er Israel?

Men hvilke grenser har den israelske staten og hvem bestemmer dem? Uavhengighetserklæringen sier at Israel skal opprettes i «Eretz Israel» - som betyr det bibelske Israels land. Men erklæringen begrunnes også med FN-vedtaket av 1947 om opprettelse av en jødisk stat i Palestina. Dette vedtaket trakk jo opp grensene både for en jødisk en en arabisk stat, og bestemte dessuten at Jerusalem skulle være internasjonalt område.

Om Israels grenser skulle omfatte hele det bibelske landet, eller om man kan kompromisse og eventuelt godta en arabisk stat på samme område lot man bevisst stå uavklart, både fordi krigen skapte nye muligheter og fordi grunnleggerne var uenige om dette. Dagens bosetterbevegelse er arvinger til de som mente staten Israel må omfatte hele Israels land.

Likeverd for ikke-jøder

Men hva med de som bor innen Israels grenser, men som ikke er jøder? Uavhengighetserklæringen appellerer til landets arabiske borgere om å delta i fredelig oppbygging av staten basert på likeverdig borgerskap. Men de første årene ble araberne underlagt militærstyre. Først senere fikk de formelle politiske rettigheter. Kulturelt og sosialt er det fortsatt skiller. Arabiske barn går på arabiske skoler og arabiske borgere er fritatt for militærtjeneste. Dermed blir det også her atskilte samfunn. Og den nåværende regjeringen har statsråder som ønsker at araberne skal flytte fra landet.

Palestinernes manglende rettigheter

Underforstått under erklæringen om demokratiske rettigheter for araberne var det at landet måtte ha jødisk flertall. Det ble oppnådd gjennom uavhengighetskrigen, der flertallet av landets arabiske innbyggere ble tvunget til å forlate landet. Araberne feirer ikke uavhengighet, men markerer katastrofen Nabka.

Spørsmålet om jødisk flertall ble igjen aktualisert da Israel erobret Vestbredden i 1967. De palestinerne som bor der, har ikke noen demokratiske rettigheter - og kan da Israel kalle seg demokratisk?

Å skape en forent nasjon er en komplisert prosess. I jubileumsåret er konfliktene blitt satt på spissen i så stor grad at det spørres om man er på vei mot borgerkrig. Kanskje burde israelerne bruke jubileet til å finne ut av hva det tross alt er som holder dem sammen.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kommentar