Kommentar

Advarer mot «forfølgelsesindustri»

Bildet av de kristne i Midtøsten som ofre for muslimsk forfølgelse, sier mer om Vesten enn om situasjonen i Midtøsten, mener den lutherske kirkelederen Mitri Raheb. Han advarer mot en «forfølgelsesindustri» som gjør dem til brikker i et politisk spill.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det kristne nærværet i Midtøsten - der hvor kristendommen i sin tid oppsto - har gått katastrofalt tilbake, og i flere land er det fare for at de kristne forsvinner helt. Da islamistene i IS bevisst gikk inn for å utrydde de kristne fra Irak, framsto det som nok et eksempel på at muslimene har drevet de kristne vekk. Men en slik ensidig forståelse gjør mer skade enn gagn.

De kristne i Midtøsten trenger derfor støtte og oppmuntring fra trossøsken i Vest. Men det må ikke bety å behandle dem som hjelpeløse ofre avhengige av oss.

—  Erling Rimehaug

«Det eneste de vil høre fra oss, er at vi er forfulgte», sier den palestinske lutherske presten og kirkelederen Mitri Raheb om sin opplevelse med journalister fra kristne medier. Han sier at han ser konturene av en «forfølgelseindustri» som henter sin energi fra dramatiske framstillinger av muslimske overgrep. Men årsakene til den kristne tilbakegangen i området er kompleks og skyldes mange trekk ved samfunnsutviklingen, mener han.

Denne utviklingen har han beskrevet i en fersk bok: «The politics of perscution. Middle Eastern Christians in an age of persecution», som er utgitt på Baylor University Press. Det er en gjennomgang av Midtøstens historie de siste to hundre år sett fra perspektivet til de lokale kristne.

Fra 20 til 2 prosent på 150 år

Under det muslimske ottomanske styret på slutten av 1800-tallet utgjorde den kristne befolkningen i MIdtøsten tjue prosent - en andel som hadde vært stabil i århundrer. I forrige århundre falt den til 10 prosent, for så å kollapse til 2-3 prosent i vårt århundre.

Raheb skriver at et enestående religiøst mangfold hadde eksistert i 1400 år innen rammene av et islamsk styresett. «Likevel er den dominerende tendensen blant evangelikale kristne å portrettere islam som en voldelig religion som vedvarende forfølger kristne. I denne diskursen blir de kristne i Midtøsten bare ofre uten egen vilje eller makt helt avhengige av redning fra Vesten», skriver han.

To utryddelsesbølger

Det kan straks innvendes at de to store utryddelsesbølgene som rammet kristne på 1900- og 2000-tallet nettopp var islamsk motiverte folkemord: Tyrkias utryddelse av armenere og assyrere for hundre år siden og IS utryddelse av de kristne i Irak og Syria det siste tiåret. Disse to folkemordene alene reduserte antall kristne med mellom tre og fire millioner.

Men Raheb ser disse to hendelsene ikke som et uttrykk for islams innebygde voldelige tendens, men snarere som unntakstilfelle som hang sammen med historiske og politiske begivenheter. Da tyrkiske nasjonalister ville forme en ren tyrkisk nasjon på ruinene av det multi-etniske osmanske imperiet, tok de i bruk islam som verktøy. Det var kombinasjonen av religion og nasjonalisme som ble dødelig. Og IS ble til og fikk makt i kaoset som oppsto etter den amerikanske invasjonen i Irak.

Samfunnsendringer

Det er likevel ikke slike voldelige hendelser som er den viktigste drivkraften bak nedgangen for den kristne befolkningen i Midtøsten. Viktigere er den langsiktige samfunnsutviklingen som har ført til masseutvandring av kristne. Det begynte med vestlig kolonialisme.

Vestlig misjon bidro til en revitalisering og modernisering av Midtøsten, både ved å skape fornyelsesbevegelser i lokale kirker, bygge ut helsestell og ikke minst kristne skoler som utdannet mange lokale lederskikkelser.

Men samtidig økte den kirkelige splittelsen med mange nye kirkesamfunn som konkurrerte om de samme menneskene. Det ble knyttet bånd til landene misjonærene kom fra, noe som bidro til at det ble mer naturlig for kristne å utvandre for å bedre sine kår. Samfunnsomveltningene etter første verdenskrig bidro til at mange fikk røttene rykket opp.

Sekteriske samfunn

Kolonistyret brukte oppdeling av folket etter religion som en måte å styre på. Dermed skapte de sekteriske samfunn der sosiale og økonomiske konflikter ble definert som religionskonflikter. Religionen ble politisk splittende på en annen måte enn før, og det rammet minoriteter som de kristne.

Avkolonialiseringen etter 1945 med nasjonalistiske arabiske regimer i land som Egypt, Syria og Irak rammet de kristne. Kirkelige eiendommer og institusjoner ble nasjonalisert og mange kristne mistet levebrødet. Da palestinerne måtte flykte under etableringen av staten Israel, rammet det ikke minst de palestinske kristne. Andelen kristne i Palestina falt fra 8 prosent til 2,8 prosent på bare ett år.

Islamisering fremmedgjør kristne

Da de pan-arabiske ideene led nederlag i krigen mot Israel i 1967, ble islamismen svaret for mange av Midtøstens muslimer. Det muslimske brorskapet med utspring i Egypt gikk nå for fullt inn for en politisering av islam. Oljekrisen og de økte oljeprisene ga ny makt til Saudi-Arabia og Iran, som hver på sin kant satset stort på å spre og fremme den radikale islamismen. Mange regimer har prøvd å demme opp for islamistene ved å innføre mer islamistisk lovgivning.

Kristne føler seg i økende grad som fremmede i sine samfunn. «Selv om det ikke er noen direkte forfølgelse av kristne, føler de kristne seg presset av islamiseringen som endret landskapet i Midtøsten. I økende grad må de spørre seg om de har en rolle å spille og om det er en framtid for deres barn», skriver Raheb.

Ikke brukt som offer

De kristne i Midtøsten trenger derfor støtte og oppmuntring fra trossøsken i Vest. Men det må ikke bety å behandle dem som hjelpeløse ofre avhengige av oss. Er det noe som preger de kristne i Midtøsten, så er det overlevelsesevne. Innsats for reell religionsfrihet og hjelp til dialog er viktig. Det Raheb er kritisk til, er ikke solidaritet med utsatte kristne, men at de blir til brikker i et storpolitisk spill mellom Vesten og islam.

Det er sider av Rahebs framstilling som jeg finner ensidig eller misvisende, ikke minst omtalen av sionismen. Dette er ikke en bokanmeldelse. Men jeg synes det er både interessant og berikende å høre fra kristne i Midtøsten hvordan de opplever historien.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar