Makta rår – også i kirken
Kvaliteten på kirkens demokrati kan avleses på dets evne til å sikre at minoriteter blir respektert, at opposisjonen ikke kjenner avmakt, men har alle muligheter til å bli hørt med sitt syn.
KIRKEDEMOKRATI: I Den norske kirke er det siden 1990-tallet skjedd en forflytning av makt. Det fører til diskusjoner om mindretallets muligheter til å ha og få jobb i kirken og til deres muligheter til å få gjennomslag for sine synspunkter, skriver gjestekommentator Trond Bakkevig.
Guro A. Midtmageli
Kirken lever i kontinuitet og forandring. Kontinuiteten handler om at den skal gjenta evangeliet, fortellingene om Jesu liv, hans død og oppstandelse. Uten disse fortellingene ville det ikke vært kirke. Fordi kirken og kristne er del av samfunnet vil de alltid forandre hvordan de formulerer det kristne budskap. Den troende tanke og den tenkende tro møter andre spørsmål enn disiplene sto overfor. Kirken møter andre etiske utfordringer enn Jesus og hans disipler. Slik var det i urkirken, oldkirken, middelalderen, reformasjonen og i vår egen tid.
Klassisk kristendom finnes ikke
Samtidens virkelighetsoppfatning og filosofi har innflytelse på bibeltolkning og hvordan vi formulerer kristen tro og etikk. «Klassisk kristendom» finnes ikke som en ren og upåvirket størrelse som kommer til oss fra det første århundre. Hverken konservative, moderate eller liberale kan løfte seg selv ut av egen samtid. Paulus, Peter og kirkens Jerusalemshierarki diskuterte det samme som vi gjør: Forholdet mellom kontinuitet og forandring.
