«Min 40 år gamle spådom kan bli virkelighet»

Gjennom hele min barndom og fram til jeg ble voksen styrte Arbeiderpartiet den norske staten. Så tapte de sitt absolutte flertall. Andre partier hadde gjesteopptredener i regjeringskontorene. Men det var alltid Arbeiderpartiet som kom tilbake og overtok kontorene som virket som deres eiendom.

De ikke-sosialistiske regjeringene hadde statsministre fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Høyre hadde en ambisjon om å være den samlende kraften på borgerlig side. Men de andre partiene ønsket ikke å gi Høyre noen slik lederrolle, og partiet hadde ikke en oppslutning som gjorde at de kunne kreve det.

Nå går utviklingen i retning av et dominerende Høyre med en opposisjon av mange partier der Arbeiderpartiet ikke har noen selvfølgelig lederrolle.

—  Erling Rimehaug

Men i 1980 så det ut til at dette kunne endres. Høyre fikk for første gang siden mellomkrigstiden over tretti prosent i oppslutning. Arbeiderpartiet hadde tapt oppslutning og lå bare noen få prosentpoeng over. For første gang var Høyre en jevnbyrdig konkurrent med det statsbærende partiet.

EU og Frp som hinder

Dette ble bekreftet ved valget i 1981, da Høyre fikk statsministeren i en ren Høyre-regjering. Og da Senterpartiet og Kristelig Folkeparti to år senere ydmykt gikk inn Kåre Willochs regjering, syntes det klart at Høyre var akseptert som det førende ikke-sosialistiske partiet.

Men Høyres seilas inn i maktens farvann støtte på to skjær: EU-saken og Fremskrittspartiet. Først ble Willoch-regjeringen felt av Carl I. Hagen i 1986. Og den neste Høyre-ledede regjeringen fikk et kort liv da EU lanserte sitt indre marked og EU-kampen kom på dagsorden. Syse-regjeringen falt da Senterpartiet trakk seg.

Høyre kunne kanskje reparert forholdet til Senterpartiet om de hadde skrinlagt EU-saken etter nederlaget i folkeavstemmingen i 1994. Tross alt hadde Gro Harlem Brundtland vært Senterpartiets hovedmotstander. Men Høyre forsøkte ikke på det.

Høyres verst tenkelige

Dessuten var Fremskrittspartiet kommet i veien. Senterpartiets leder Anne Enger hadde erfart hva det betydde å være i en regjering som var avhengig av Frps støtte. Det ville hun ikke lenger være med på. Senterpartiet sa endelig farvel til Høyre. Og så skjedde det som for Høyre var det verst tenkelige: Det ble dannet en ikke-sosialistisk regjering uten dem – Bondeviks sentrumsregjering i 1997.

Høyre grep anledningen til å kvitte seg med sentrumsregjeringen da Arbeiderpartiet under Jens Stoltenberg igjen var klar for regjeringsmakt i 2000. Strategien var vellykket, for ved neste valg ble det igjen en regjering der Høyre var ledende parti – selv om Kristelig Folkeparti fikk statsministeren.

[ Blå rekordtall for Høyre og Erna Solberg ]

Slet med stabilt samarbeid

Dermed var Høyre etablert som det ledende partiet på borgerlig side. Men partiet slet med å bygge et stabilt grunnlag for regjeringsmakten. KrF og Venstre ville ikke ha med Fremskrittspartiet, og Frp hadde en aversjon mot de to sentrumspartiene. Erna Solberg måtte nøye seg med Frp da hun ble statsminister i 2013. Først i 2019 fikk hun med seg alle fire partiene i sin regjering, og da gikk det bare et år før Frp trakk seg ut. Og det var bare så vidt KrF ikke gikk over til Arbeiderpartiet på grunn av Frp-samarbeidet.

Ironisk nok er det først etter å ha tapt regjeringsmakten at Høyre står fram som det suverene og samlende alternativet til Arbeiderpartiet. Nå ligger alt til rette for at Erna Solberg om to år kan vende tilbake til regjeringskontorene som hadde vært hennes gjennom åtte år. Hun vil nok satse på å få med seg både Frp, Venstre og KrF. Men om det ikke går, er en ren Høyre-regjering også helt realistisk.

Dominerende Høyre

Om det går slik, vil Høyre ha overtatt den rollen Arbeiderpartiet hadde i tiårene etter krigen. Da var det ett parti som dominerte. Opposisjonen besto av noenlunde jevnbyrdige partier, der ingen av dem kunne innta førersetet. Nå går utviklingen i retning av et dominerende Høyre med en opposisjon av mange partier der Arbeiderpartiet ikke har noen selvfølgelig lederrolle.

Selvsagt kan dette bildet endres totalt på de to årene som ligger foran. Arbeiderpartiet kan greie å samle troppene og reise seg igjen. Det kan skje uventede ting både hjemme og ute som fører til at Høyre går på en smell. Men akkurat nå virker det mindre sannsynlig.

[ «Tala er så dårlege at ein nesten kan høyre klirrelyden frå Aps og Sps skjelvande ordførarkjeder» ]

Hvor lenge beholder Høyre makten?

Om Høyre gjenerobrer regjeringsmakten om to år, vet vi selvsagt ikke om de vil makte å holde på posisjonen og oppslutningen over lang tid. Erna Solberg kommer trolig til å trekke seg senest etter to år ved makten for å gi en ny leder sjansen til å etablere seg. Det kan se ut som Erna Solbergs person er en viktig årsak til Høyres framgang den siste tiden. Vil oppslutningen bli like stor dersom de skal styre landet i en vanskelig tid med en annen leder?

I Arbeiderpartiets storhetstid var partiets posisjon basert i en bred, organisert folkebevegelse. Høyre har ikke noe slikt å støtte seg til. Det betyr mye større sårbarhet for store svingninger i partiets tilslutning. Ingen partier kan få den makten som Arbeiderpartiet hadde i Einar Gerhardsens tid.

Jeg vet ikke om jeg helt trodde på spådommen min i 1980. Den viste seg da også å slå feil i første omgang. Men nå var det artig å hente den fram igjen. For nå fortoner den seg omsider som ganske realistisk.