Dopet som aldri stanser suget

Selv trakk jeg på skuldrene da jeg hørte om dette fenomenet første gang. Det var da den brasilianske modellen Christiane Galera «giftet» seg med seg selv for snart to år siden, og ti uker senere ble «skilt». Hva gjør man ikke for å få litt oppmerksomhet? tenkte jeg.

Litt for raskt, selvsagt. For å lytte til tiden vi lever i, burde være en selvfølge for alle som ønsker å formidle kristendom. Akkurat nå er mulighetene til å lytte større enn noensinne fordi alt er tilgjengelig på sosiale medier.

Et offentlig prosjekt

I forrige uke fikk vi vårt eget tilfelle av «sologami», og da med en svært talende begrunnelse: «Jeg har brukt lang tid på å godta og elske alle sider ved meg selv, også de sidene som ikke er fine. Da synes jeg at det var fint å symbolisere selvkjærligheten», sier «kjendistreneren» Lamin Frank Coker til Vårt Land.

Å akseptere seg selv, er noe mange jobber med. De fleste gjør det sammen med en psykolog, ved hjelp av selvhjelpslitteratur, eller sammen med livspartneren sin. Å ta prosessen i full offentlighet er en nyere trend, men de siste tiårene har reality-kulturen gjort det ganske vanlig å dele dypt personlige forhold.

Imidlertid er det å involvere hele verden i sin egen jakt på selvrespekt, et tveegget sverd. Det kan hjelpe mennesker som sliter med lignende ting, og i noen tilfeller også en selv. Men sjansen for at det er kontraproduktivt, er stor. For selvrespekt handler om finne sin verdi et annet sted enn i andres blikk. Hvis du samtidig aktivt oppsøker dette blikket, trenger du en dyp forankring et annet sted for ikke å bli avhengig av det.

[ Kjendistrener «giftet seg med seg selv» i Kulturkirken Jakob ]

En folkesykdom

Det finnes et ord for slik avhengighet, nemlig narsissisme. De fleste av oss ser på dette som et negativt karaktertrekk. Narsissister bør man holde en viss avstand til, har vi lært. De er «sykelig selvopptatte» og bruker andre mennesker som midler til å dekke dette behovet.

Men kanskje burde vi legge litt mer vekt på nettopp «sykdomsaspektet» ved narsissismen. For denne «sykdommen» er i ferd med å bli mer vanlig, og det er ikke nødvendigvis narsissistenes egen skyld. Kanskje er mangelen på kjærlighet større nå enn før, men hovedproblemet er antakelig at tilgangen på substituttet – det vi håper skal være beundring, respekt, positiv oppmerksomhet – aldri har vært så stor.

Det har kapitalismen hjulpet oss med. Siden materialismen ble en folkesykdom har noen tjent penger på å fôre oss med substitutter. Nå tilbys ikke bare ting som kan gi status og oppmerksomhet, men hele imaget, inkludert kroppslige «forbedringer» og personlig stil og væremåte. Dessuten er selve oppmerksomheten blitt en salgsvare på YouTube, TikTok og Instagram.

Faren for avhengighet er enorm.

Noen vil mene at jeg overtolker, men jeg er ganske sikker på at bak alt dette, ligger behovet for å bli elsket. Lytter vi til tiden vi lever i, hører vi et kor av fortvilte rop: Kan noen elske meg, vær så snill! Å lande på at det får være godt nok at jeg elsker meg selv, ser ut som en resignasjon, men er antakelig bare en annen variant av det samme ropet.

Dette budskapet går i stikk motsatt retning. Det sier ikke «tro på deg selv, elsk deg selv». Det sier «dø fra deg selv».

—  Alf Gjøsund

Den gamle selvhjelpslitteraturen

Finnes det en medisin? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle anbefale selvhjelpslitteraturen som en løsning, men det gjør jeg nå.

For selvhjelpslitteratur har vi hatt siden Gutenberg, men i fortiden hadde bøkene titler som «Den sanne kristendom», «Sannhet til gudfryktighet» og «Kristi etterfølgelse». De tok utgangspunkt i Bibelen og trakk veksler på en tradisjon utviklet av munker og nonner. Målet var ikke å finne indre fred og balanse, men det var helt klart – og tydelig uttalt – et biprodukt.

Disse selvhjelpsbøkene tar gjerne utgangspunkt i et annet av kirkens ritualer. Ikke ekteskapsinngåelsen, men begravelsen. Kirken har to varianter av dette ritualet. Det ene skjer i en kiste når noen dør, men det symboliserer bare et midlertidig farvel, en overgang. Jeg sikter til den totale og endelige begravelsen, som skjer under vann, nemlig dåpen.

Budskapet som går på tvers

Det er forståelig at store deler av kirken har redusert dåpsritualet til tre håndfuller vann på hodet, men det er også litt trist. Uten fullstendig neddykking går vi glipp av det sterke budskapet: At det er ved å dø at man finner livet. Det er ved å oppgi seg selv at man finner seg selv.

Nå må du til kirken på en hverdag, til bibelstudiegruppen eller arrangement av typen «katolsk grovbrød» for å høre om det. Eller, som nevnt, dykke ned i den selvhjelpslitteraturen som var så ekstremt populær for noen hundre år siden.

Dette budskapet går i stikk motsatt retning. Det sier ikke «tro på deg selv, elsk deg selv». Det sier «dø fra deg selv».

Personlig venter jeg på at dette budskapet skal bli aktuelt igjen. Nå handler altfor mye i kirken om identiteter som konservativ, liberal, karismatisk, lavkirkelig eller hvilke andre merkelapper man måtte henge på seg selv. Å dø fra seg selv er verken konservativt eller liberalt, det er bare kristent.

[ – Åndelig litteratur kan være for lettvint ]

Ikke alene

De gamle forfatterne var opptatt av at det å «dø fra seg selv» ikke først og fremst var en viljeshandling. Det tar jo som sagt utgangspunkt i dåpen, og man døper aldri seg selv. Man tar imot. Denne «døden» var nærmest en gave, noe som skjer med deg når du kommer til tro på Kristus. Realiteten bak dåpen er erkjennelsen av at vi ikke makter å elske, verken oss selv eller andre, og vi makter heller ikke å ta imot kjærlighet. Derfor gir vi opp jakten. Vi dør. Ikke alene, men sammen med Kristus.

Men nettopp fordi det skjer sammen med Kristus, får vi i samme øyeblikk et nytt liv og en ny identitet. Vi står opp igjen som oss selv, men likevel nye: Vi er ubetinget akseptert og elsket, som Guds eget barn.

Å leve i dåpens virkelighet, er å praktisere dette hver dag: Ikke søke seg selv, sin egen verdi, sin egen selvrealisering, men i stedet aktivt å velge den bort og ta imot den verdien vi har i Gud. Ved å utvikle den delen av oss, blir vi det mennesket vi er skapt til å være.

Selvsagt er dette et budskap som har blitt misbrukt gjennom historien. Men det ga også fortidens kristne en nøkkel til selvtolkning, til å finne sin verdi et helt annet sted enn i andres – eller eget – blikk, og utvikle videre de sidene av seg som gir livet mening.

Denne typen dåpsforkynnelse oppleves tydeligvis som vanskelig å kommunisere. Det er forståelig i folkekirken, der man i mange år har lært seg å leve med et gap mellom dåp og aktivt trosengasjement. Spørsmålet er om den også er i ferd med å bli glemt i miljøer som forsøker å praktisere urkirkens tilnærming til tro. De går i så fall glipp av noe viktig.

[ Stephanie Dietrich: - Når verden går i oppløsning, slik det gjør i en krig, bør i det minste de kristne kunne stå sammen ]