Kommentar

Selvmordet i Sveits

Norsk presse er som regel svært varsomme i sin omtale av selvmord. Med mindre de skjer i Sveits.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Pårørende som forstår valget om å ta sitt eget liv og hyller den avdøde. Slike intervjuer publiserer norsk presse sjelden eller aldri etter et selvmord. Men når noen begår et assistert selvmord i Sveits henter journalister gjerne fram mer forståelsesfulle titler. Avdøde hylles og valget forsvares. Dekningen av assisterte selvmord i norsk presse skiller seg markant fra dekningen av selvmord som begås i ensomhet. Hvorfor er det slik?

Norsk presse er vanligvis svært tilbakeholdne med å omtale selvmord. I mange år ble de knapt omtalt, både av frykt for en smitteeffekt, og av hensyn til avdødes ettermæle. Rundt årtusenskiftet endret dette seg, og i 2005 ble pressens Vær Varsom-plakat endret. Fram til da slo pressens etiske regelverk fast at «selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke skal omtales». Dette ble endret til en generell oppfordring om å vise varsomhet, med en spesiell vektleggelse av å unngå omtale som kunne gi en smitteeffekt, som beskrivelse av selvmordsmetode.

Ifølge forskerne er det ikke nødvendigvis omtale av selvmord i seg selv, men hvordan selvmord omtales, som kan gi en smitteeffekt. Derfor advarer ekspertisen mot omtale av selvmordsmetode, spekulasjoner rundt selvmordets årsak, sensasjonsjournalistikk om kjendiser som tar eget liv, romantisering av selvmord, og glorifisering av avdøde.

Derfor refereres sjelden til noe avskjedsbrev eller selvmordsmetode i norsk presse, og de færreste redaktører og journalister ville drømt om å referere uttalelser fra pårørende som uttalte seg forståelsesfullt om beslutningen til deres kjære om å ta sitt eget liv.

Tar journalistikken som følger reisene til klinikken i Sveits de svake gruppenes side?

—  Bjørn Kristoffer Bore

Unntaket i presseetikken

Med ett unntak. Presseetikken vurderes gjerne litt annerledes hvis selvmordet skjer på en klinikk i Sveits. Det hele får en aura av renhet, legalitet og effektivitet. Journalistene skildrer hvor verdig og fin stemning det er på dødshjelpklinikken. Noen bruker ordet «høytidelig». Hvis noen tok sitt eget liv i en forslitt garasje i indre Troms ville pressen neppe brukt slike positivt ladede ord omgivelsene. Journalister ville ved et ikke-assistert selvmord vært svært tilbakeholdne med å intervjue pårørende som trøstet seg med at en umulig livssituasjon fikk en løsning. Men når pressen nå stadig oftere skriver om assisterte selvmord, er slike uttalelser blitt et vanligere syn i spaltene.

Det er forståelig at det blir slik. Det er ikke deprimerte mennesker som føler at livet har brutt sammen som drar til Sveits, det er mennesker med lidelser som gjør at de fleste sympatiserer med deres valg. De står gjerne foran smertefulle måneder eller år. De assisterte selvmordene må også antas å være mer gjennomtenkte og planlagte enn mange ikke-assisterte selvmord. De begås ikke i affekt, rus eller i psykose. Det er også forståelig at pårørende ønsker å fortelle om hvordan de har tenkt rundt at en av deres kjære tok et svært vanskelig valg.

De svakes perspektiv

Journalister ønsker gjerne å vise fram svake gruppers perspektiv. Det er en viktig del av pressens oppgave som maktkorrektiv. Mennesker med ufattelige smerter, mennesker som låses inn i sin egen kropp: Det er naturlig for en journalist å skildre deres ståsted og perspektiv.

Men tar journalistikken som følger reisene til klinikken i Sveits utelukkende svake gruppers side? Eller velger man den saken som leses best? Saker om manglende ressurser til lindrende behandling, om for få plasser på smerteklinikker, om dårlig tilbud til kronikere, hvorfor utstyres ikke de med smakfull «scrollytelling», videoklipp og store kampanjer fra redaksjonene i sosiale medier? Er det fordi kjedelige artikler om budsjetter, manglende forskning og systemsvakheter i helsevesenet neppe vil få de samme lesertallene som den rørende skildringen av en som drar til Sveits for å dø?

Hvilket perspektiv er det som egentlig står opp for svake grupper? Er det omtalen av den som valgte å dø? Eller er det omtalen av det svake tilbudet til mennesker som utsettes for ufattelige lidelser? Når det assisterte selvmordet framstilles så positivt og vakkert, hvordan påvirker det mennesker som sliter med å motivere seg for å leve videre?

Selvmord normaliseres

Det er ikke feil av pressen å skrive om dødsturene til Sveits. Selv om det heldigvis er et klart politisk flertall mot å legalisere dødshjelp i Norge, så er dette et viktig og vanskelig spørsmål som opptar folk. Debatten minner mye om abortsaken. Livets ukrenkelighet står mot retten til å bestemme over eget liv. Det finnes ingen posisjon i diskusjonen om assistert selvmord som gjør at man unngår all død og all lidelse.

Som i abortsaken finner man også her ekstremtilfeller som slår sprekker i prinsippene. De fleste abortmotstandere sliter for eksempel med å være mot abort etter voldtekt. Og mange som egentlig er mot legalisering av dødshjelp får sitt standpunkt utfordret når det gjelder mennesker som kun har umenneskelige lidelser igjen i sitt liv. Når man står ved dødsleiet til en av sin nære og trygler legen om å sette enda mer morfin, da settes egne standpunkter om livets ukrenkelighet på en veldig konkret prøve.

Journalistikken om dødshjelp er viktig. Det er riktig at pressen forteller oss historier som utfordrer, og setter vanskelige saker på spissen. Men det er en krevende øvelse. Når de vanskelige ytterhistoriene får så mye oppmerksomhet så får vi ikke hele bildet. I land som har legalisert assistert selvmord er det ikke bare dødssyke godt voksne mennesker som tilbys dette. Deprimerte, mindreårige, kronikere som ikke har råd til medisiner, tilbys også hjelp til å ta sitt eget liv. Det er vanskelig for politikerne å sette grenser.

I mange land er assistert selvmord og dødshjelp blitt en dødsårsak som slår tydelig inn på dødsstatistikken. Liv som kun er en byrde for bæreren og samfunnet har fått en lavere verdi i en samtid der selvbestemmelse, vellykkethet og effektivitet har fått en større verdi. Nyere studier indikerer også at legalisering av assistert selvmord kan øke selvmordsraten, spesielt blant kvinner og eldre.

Pressen skal åpent skildre dilemmaene alvorlig syke mennesker møter. Vi skal gi de lidende og svake en stemme. Men vi må like tydelig vise fram skyggesiden av å legalisere assisterte selvmord. Det er uheldig hvis mediene bidrar til å normalisere selvmord som en akseptabel respons i møte med et liv som virker ulevelig for den som lever det. Da er det ikke sikkert journalistikken står på de svakestes side.

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar