Kommentar

«Jeg snakker offentlig fordi jeg kan og vil, ikke fordi jeg er kvinne»

Kvinner blir stadig bedt om å heve stemmen oftere, tydeligere og med mer selvtillit. Men hvorfor skal vi det, når Det nye testamentet ettertrykkelig ber oss om å la være?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I den kristne kirke lever vi med en normativ tekstsamling som flere ganger og på ulike måter slår fast at kvinner skal tie i forsamlingen. Det vil si at kvinner ikke skal ha en offentlig stemme.

Like fullt finnes det et stadig repetert imperativ i alle kanaler rundt oss: Kvinner, hev stemmen! Akkurat det var for øvrig navnet på en kampanje denne avisa hadde for noen år siden for å få flere kvinner til å bidra på våre debattflater.

Hvorfor skal vi snakke?

I mediene er kvinner underrepresentert, både som journalister, kilder og debatt-deltakere. Uavhengig av hvordan vi kom hit, forsøker alle å komme bort herfra. Kvinner må rett og slett ta ordet, og alle som har ansvar for ordet har også ansvar for å få kvinner til å ta det. Men hvorfor? Sjelden blir det klart nøyaktig hva som gjør det så maktpåliggende at kvinner tar bladet fra munnen. Men antakelig kan vi finne ut noe interessant om hvorfor kvinner ikke snakker, ved å spørre om hvorfor de på død og liv skal gjøre det.

For hva er det egentlig som er så viktig med at kvinner skal delta med sin tale? For å svare kan man argumentere langs ulike linjer.

Én av dem er at kvinner per definisjon har noen egenskaper menn ikke har. Kvinner og menn utfyller hverandre, og hvis menn er de eneste som snakker, blir en stor del av virkeligheten ikke representert i språket. Kvinner og menn er komplementære, og like lite som kvinner kan snakke for menn, kan menn snakke for kvinner. I demokratiets navn trengs det derfor at kvinner målbærer det som er unikt kvinnelig.

Jeg taler i offentligheten fordi jeg kan, har fått muligheten, og ikke minst: fordi jeg har lyst.

—  Åste Dokka

En slik komplementaritetstenkning var ikke uvanlig i den tidlige kvinnebevegelsen. Historien har sett mange forskjellsfeminister – men rett som det er bikker det over i at de anser kvinner som bedre enn menn. Det synliggjør noe viktig, nemlig at komplementaritet veldig ofte innebærer hierarki. Og veldig ofte hierarki i kvinners disfavør: Samfunn som insisterer på kvinners og menns ulikhet, er de samme samfunnene der kvinner nettopp ikke skal tale, men tvert imot tie. Kvinner låses i for trange båser.

Likhet og usynlighet

En annen tilnærming enn denne biologiske determinismen, kan være at kvinner skal snakke nettopp fordi vi er like menn. Vi er like gode arbeidstakere, like gode fagfolk, like gode ledere, like gode prester. Dette blikket på kjønn ligger til grunn for moderne likestillingspolitikk, ikke minst i arbeidslivstenkningen.

Men hvis vi skal tenke slik, usynliggjøres kvinner som kategori. Da kan ingen argumentere for at kvinners lederegenskaper skiller seg positivt fra menns, eller at kvinner ikke bør dele kaserne med menn i forsvaret. Kategorien kvinne ugyldiggjøres. Like fullt vet vi at kvinner tjener mindre enn menn, har svakere tilknytning til arbeidslivet, og er mye mer utsatt for vold og overgrep. Hvis vi ikke anser kjønnskategoriene som relevante, vil vi miste en rekke viktige strukturelle og personlige aspekter ut av syne.

Er oppvask teologisk signifikant? Vil jeg ut i offentligheten som undertrykt fødende?

—  Åste Dokka

Undertrykte fødersker

Med andre ord er det fortsatt viktig å snakke om kvinner – men på hvilket grunnlag skal det skje?

Feministteologien har løst dette ved å snakke om kvinners erfaringer. Kvinner deler som gruppe reproduksjonserfaringer, omsorgserfaringer og ikke minst erfaringer av marginalisering og vold. Og kristendommen er dypest sett en erfaringsreligion – skriftene våre er nedtegnet erfaring, og all teologi bygger på at noen har opplevd noe, som igjen angir nye menneskers livstolkning og etikk. Spørsmålet om kvinners erfaring er dermed helt grunnleggende: All teologi er erfaringsbasert, det vi må bestemme oss for er ikke om, men hvilke erfaringer som skal gjelde som relevante og normative.

Men også denne måten å tenke på møter problemer. For det første er typiske kvinneerfaringer ofte trivielle eller knyttet til kropp eller undertrykkelse. Er oppvask teologisk signifikant? Vil jeg ut i offentligheten som undertrykt fødende? Vil jeg med det få sagt ting som er viktig for meg?

For det andre er slike erfaringer verken alle kvinners erfaringer eller bare kvinners erfaringer. Med andre ord vil også erfarings-grepet ekskludere noen erfaringer på bekostning av andres.

Kvinner finnes

Basert på dagligspråks-filosofi slår Toril Moi ganske enkelt fast at begrepet «kvinne» er i bruk og har en mening. Det rettferdiggjør begrepet og kategorien (Hva er en kvinne?, Gyldendal 2002). En kvinne er et menneske som blir oppfattet av samfunnet som kvinne, og dermed møtt med visse holdninger som skifter over tid og sted. Kategoriseringen setter dermed hele spørsmålet om hva en kvinne «egentlig» er i parentes, og trekker ikke slutninger om alle kvaliteter eller fellesnevnere.

For meg er det befriende å tenke slik Moi gjør. Da trenger jeg ikke representere noen når jeg snakker offentlig. Jeg tilhører mange kategorier, men når jeg snakker, snakker jeg som meg selv, uten å måtte reduseres eller gjøres til noe jeg ikke er. Dermed blir det også lettere å heve stemmen – jeg gjør det ikke som kvinne, men som meg.

Jeg taler i offentligheten fordi jeg kan, har fått muligheten, og ikke minst: fordi jeg har lyst. Den lysten håper jeg flere kan finne, uansett hvilke kategorier de passer i.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar