Kommentar

Ingen fortalte meg at jeg er støv, før gudstjenesten på askeonsdag

Å fortelle folk at de er støv, står neppe på topp ti-listen over ting sertifiserte motivatorer sier til klientene sine. Likevel tror jeg det har et frigjørende potensial.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg visste ikke hva jeg gikk til, da jeg for noen år siden besøkte min første askeonsdags-gudstjeneste i Bergen domkirke. Øyeblikket kom litt bardust på meg, da jeg plutselig knelte ned foran en prest som så meg inn i øynene og sa:

«Husk at du er støv og skal vende tilbake til støv.»

Jeg var student og hadde mye å huske på, slik som tidspunkter, avtaler og frister. Jeg hadde hørt mange kristne forkynnere be meg huske at jeg var elsket og verdifull, og andre fine ting som er hyggelig å ta inn over seg.

Men å huske at jeg er støv? Ingen hadde sett meg inn i øynene og opplyst meg om akkurat dette aspektet ved eksistensen min før. Det står neppe på topp ti-liste over ting sertifiserte motivatorer sier til sine klienter.

Så er det egentlig viktig å huske at vi er støv?

Tatt ut av sin sammenheng, kan det høres fornærmende ut, som om presten stiller folk opp på rad og rekke for å fortelle dem hvor verdiløse de er

—  Morten Marius Larsen, nyhetsleder for religionsavdelingen i Vårt Land

En fornærmelse

Selv om askeonsdag ikke fikk en fast plass i mitt personlige årshjul før i 2019, har dagen lenge vært innskrevet i kirkeåret, hvor den markerer begynnelsen på fastetiden.

I Den katolske og Den anglikanske kirke er tradisjonen for askeonsdags-gudstjenester godt etablert, men den har også fått et tydeligere feste i Den norske kirke (DNK). I fjor begynte DNK arbeidet med å meisle ut en egen askeonsdags-liturgi, noe som vitner om at konseptet formaliseres mer også her.

Et sentralt element i gudstjenesten er symbolhandlingen der presten tegner et kors av aske i pannen på deltakerne. I den forbindelse sier presten gjerne de nevnte ordene, om å huske at du er støv.

Tatt ut av sin sammenheng, kan det høres fornærmende ut, som om presten stiller folk opp på rad og rekke for å fortelle dem hvor verdiløse de er. Men fra et troende perspektiv, handler det mer om å erkjenne sin plass i skaperverket.

Gud formet mennesket av «støv fra jorden», fortelles det i Første Mosebok. Deretter blåste Gud «livspust i nesen på det», slik at det ble en «levende skapning». Å huske at vi er støv, er dermed en erkjennelse av at mennesket ikke er seg selv nok: Livspusten må bli gitt oss utenfra.

Å bli noe mer

At kristne snakker om menneskets behov for Gud, er ikke så oppsiktsvekkende i seg selv. Men jeg liker utgangspunktet askeonsdag gir for å reflektere over dette.

Mye kristen forkynnelse har dreid seg om at mennesket trenger Guds nåde for å bli frelst fra sin synd. Det er gode teologiske grunner til det, men man kommer ikke utenom at begrepet synd også har fått en viss slitasje gjennom årene og klinger dårlig i manges ører.

Derfor synes jeg det er noe forfriskende med det askeonsdagen formaner oss til å huske. I boken Lengsel er mitt vesen, påpeker biskop Erik Varden at symbolhandlingen på askeonsdag fokuserer mer på menneskets forgjengelighet enn på personlig synd.

Å huske at man er støv som skal vende tilbake til støv, er først og fremst en påminnelse om menneskets helt grunnleggende livsvilkår. Det handler om noe utenfor min kontroll – at jeg er et forgjengelig menneske som en dag skal dø.

Når bibelfortellingen klinger i bakgrunnen, er det nærliggende å tenke tilbake til skapelsen, der mennesket trengte Gud for å bli noe mer enn støv. Men også fram mot livets slutt. For hvis vi skal ha håp om nytt liv, etter å ha vendt tilbake til støvet, må Gud komme med pusten sin på ny.

Støv og små hobbiter

Som alle andre budskap, kan dette med at man er støv lande ulikt hos mennesker. Men har det også et frigjørende potensial?

J.R.R. Tolkiens bok Hobbiten avslutter med en samtale mellom trollmannen Gandalf og hobbiten Bilbo, som gjennom fortellingen har blitt revet ut av sin stillferdige tilværelse og blitt hovedpersonen i et storslagent eventyr.

Når de snakker om alle hendelsene, og om Bilbos store bragder, sier Gandalf: «Du er en veldig fin fyr, og jeg setter stor pris på deg, men når det kommer til stykket, er du bare en ganske liten tass i den vide verden.»

Bilbo blir slett ikke nedtrykt, men svarer tilbake: «Takk og pris for det!».

Jeg liker å tenke at Bilbo gjennom fortellingen har oppdaget noe om hva det vil si å være en liten hobbit: Kapabel til større ting enn noen skulle tro, men også skjør og begrenset.

På samme måte er det kanskje med støvet. Det er begrenset, men også fri fra byrden det er å tro at man kan kontrollere alt. Samtidig har det både ansvar og muligheter, ettersom Gud har blåst livet sitt inn i det.

Hvis dette var en anmeldelse, hadde jeg gitt askeonsdag fem av fem stjerner.

Les mer om mer disse temaene:

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er nyhetsleder på religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar