Kommentar

Er det lov å fortsatt slite med konsekvensene av pandemien?

Nedstengingen forgreinet seg inn i så mange livsområder. Mange betalte en høy pris disse årene. For noen havnet livsregnskapet i ubalanse og det har vært vanskelig å få grep om livet igjen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Plutselig var Vibeke Klemetsen omringet av politibiler. Hun satt i en bil og ventet på mørket. Så skulle hun gå ut av bilen og ende livet. I podkasten «Det som ikke dreper deg» forteller Klemetsen om tilpasningsutfordringene hun hadde under pandemien. Mens noen bakte surdeigsbrød, fant nye hobbyer og nøt stillheten, ble Vibekes nye hverdag meningsløs og håpløs. Det kan jeg relatere til.

– Nå er det 45 minutter til timen, sa jeg til den seks uker gamle datteren min, så nå kan vi gå. Forsiktig la jeg henne i vogna. 300 trillende meter senere var vi på helsestasjonen. Med munnbind forsøkte jeg å smile med øynene til de andre mødrene som satt metervis fra meg. Inni meg dirret ønsket: Vær så snill, snakk med meg. Se meg! Fortell meg noe! Hva som helst! Det er jammen godt vi ikke visste hvor lenge Oslo skulle være nedstengt da vi flyttet hit i april 2020.

Ingen felles skjebne

Tiden gikk med til stell av den lille, se på pressekonferanser, trille rundt i et nedstengt Oslo og aktivt følge med på progresjonen i renoveringen av nabogården vår, som Oslo kommune hadde kjøpt. Jeg var privilegert. Men like fullt: Isolert. Det til tross for at jeg visste at jeg var heldig, og at vi alle delte en felles skjebne. Likevel var det nettopp det vi ikke gjorde.

Vi hadde alle ulike forutsetninger og ressurser å møte nedstengingen med. Og vi har alle ulike forutsetninger og ressurser til å håndtere konsekvensene av nedstengingen i etterkant. Koronakommisjonen har slått fast at pandemien rammet skjevt. Vi vet at personer med kort utdannelse og lav inntekt stod først i arbeidsledighetskøen da myndighetene stengte landet.

Isolasjon er ikke akkurat nøkkelen til å utvikle barn og unges emosjonelle intelligens

—  Kristine Banggren Gripsgård

Systematisk utestenging

Men fortsatt er det mye vi ikke vet. Kommisjonen pekte i sin rapport på at konsekvensene for barn og unge kan vise seg å vare utover livsløpet til de som er unge i dag. Et glimt fikk vi se høsten 2022, da Oslo-rektorer pekte på nedstengingen og at elevene mangler sosial trening, som årsak til at deler av elevmassen driver med systematisk utestenging. Isolasjon er ikke akkurat nøkkelen til å utvikle barn og unges emosjonelle intelligens.

I høst fortalte forfatter av Kakofonen og lege i spesialisering, Andreas Nydal, til Vårt Land at skjermen gjør noe med empatien vår og relasjonene våre. Legg på skjermens innflytelse på de unges liv fra før av, kombinert med mangelfull sosial trening. Det er en skummel kombinasjon.

Isolasjon som vekstvilkår

Åse Minde, grunnleggeren og mangeårig leder av Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser fortalte nylig til A-magasinet at pandemien sendte antall spiseforstyrrede i været. Noen sykdommer og situasjoner har særlig gunstige vekstvilkår i isolasjon. Og selv om nedstengingen kan ha bidratt til en eskalering, er det ikke slik at en gjenåpning i seg selv sørger for heling.

Noen har også blitt rammet av selve viruset hardere enn andre. Folkehelseinstituttet har publisert forskning på at de som ble rammet av langvarig covid-sykdom hadde flere symptomer på både angst og depresjon enn de som ikke ble rammet av covid-19.

Alt dette håpet jeg at vi skulle snakke enda mer om i 2022. At konsekvensene etter nesten to år med nedstenging skulle bli tydelige for oss. At vi skulle høre de historiene som vi enda ikke har fått høre. Problemene skulle settes ord på, og løsningene skulle foreslås og bli iverksatt. 12. februar 2022 gjenåpnet regjeringen Norge.

Curlinggenerasjonen

12 dager senere gikk ett av våre naboland brutalt til angrep på ett av sine. Nå har det flyttet inn nye mennesker i den ferdig renoverte naboblokka vår. I vinduene deres henger det ikke tegninger av regnbuer kombinert med ordene «alt blir bra». I vinduene henger det flagg som er blå og gule og ordene «slava Ukraina».

At myndighetene stengte ned samfunnet i to år har fortsatt helt ekte konsekvenser for folk, til tross for at man er privilegert. Opplevelsen av tapte år på videregående skole. Opplevelsen av at man aldri fikk venner på ungdomsskolen. Permitteringsvarselet som aldri ble til et arbeidsforhold igjen

Idet jeg kikker inn vinduene deres, blir jeg minnet på hvor ofte jeg studerte bygården under pandemien. Kjenner jeg etter, husker kroppen så altfor godt den etsende følelsen av ensomhet. Skamme-seg-stemmen dukker opp: curling-generasjonen ass, dere takler jo ikke motstand, tenk å klage over konsekvensene av en tilbakelagt pandemi når naboene deres har flyktet fra en krig som aldri ser ut til ta slutt.

Så kommer den rasjonelle stemmen som minner om at flere ting kan være vonde på en gang. Relativisering av smerte fjerner ikke andres smerte.

Den påtvungne kollektive dugnaden

At myndighetene stengte ned samfunnet i to år har fortsatt helt ekte konsekvenser for folk, til tross for at man er privilegert. Opplevelsen av tapte år på videregående skole. Opplevelsen av at man aldri fikk venner på ungdomsskolen. Permitteringsvarselet som aldri ble til et arbeidsforhold igjen.

Vibeke Klemetsen skisserer også en avstanden mellom det ytre og indre; en innside som mistrivdes enormt i nedstengingen og samtidig den påtvungne kollektive dugnaden og forventningen om at vi holder ut hver for oss. Sammen, men alene. For mange av oss gikk det rett og slett skikkelig dårlig, selv om Erna, Bent og Raymond prøvde iherdig å motivere til videre innsats.

Et livsregnskap i ubalanse

Hvis du husker pandemien som surdeigsbrød og puslespill, er det veldig fint. Men hvis du fortsatt hver dag kjenner på de varige sporene etter to år med nedstenging, så er Klemetsen historie en viktig påminnelse om at du ikke er alene. Politikk har konsekvenser. Nedstengingen forgreinet seg inn i så mange livsområder.

Mange betalte en høy pris disse årene. For noen havnet livsregnskapet i ubalanse og det har vært vanskelig å få grep om livet igjen. Det er ekte. Det er lov å kjenne på.

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård er journalist i Vårt Lands religionsavdeling.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar