I dag er det fjerde juledag. Dagen er ikke helligdag, og den har i vår tid ingen bestemte tradisjoner eller særpreg. Men går vi lenger tilbake i tid, eller til den katolske kalenderen, finner vi noe annet: Dette er dagen til minne om barnedrapene som kong Herodes lot utføre i frykt for den nye kongen i krybba.
Da vismennene kom til Herodes for å finne den nyfødte kongen, ble Herodes rasende, og befalte at alle guttebarn i og rundt Betlehem skulle drepes. Han ville ikke ha noen utfordrer.
Å drepe det minste
Gjennom sin framferd blir Herodes tegnet som en anti-kristen, en motsats til julehendelsen. Der juleevangeliet forteller om at den aller høyeste velger å bli den aller minste, går Herodes, den aller høyeste myndighet, inn for å drepe de aller minste. Han har ikke kjærlighet til det som er lite, han tåler det ikke, hans egen storhet er truet av det, og han tar livet av det.
[ Spenstig om Jesu families rolle i den tidlige kirken ]
Mens Gud i inkarnasjonen tildeler det lille menneskebarnet en overraskende og uendelig verdi, elsker det, så hater Herodes det. Like fullt har barnet også enorm betydning for Herodes, det er derfor det må dø. Men betydningen har barnet som trussel mot verdslig makt.
Maktens konsekvensetikk
Også statsledere i dag går til krig mot sitt eget folk når makten deres er truet. Da er makten over folket viktigere enn folket. Eller, som Kaifas, en annen mektig mann, sier i Johannes-evangeliet: «det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne». Dette er maktens konsekvensetikk. Det er en etikk som ser målet som viktigere enn menneskeliv. Og i noen fortolkninger av Jesu korsdød skriver også Gud selv seg inn i historien som en som tar livet av sin sønn for å redde andre.
Historisk holder fortellinga om barnedrapene i Betlehem antakelig ikke stikk. Det finnes ingen andre samtidige kilder som nevner det enn Matteusevangeliet, og en slik hendelse ville antakelig blitt nedtegnet dersom den hadde skjedd. Men like fullt var Herodes en brutal konge, som ikke gikk av veien for å fjerne sine fiender.
En som seirer ved å tape, kan ingen verdslig makt vinne over
— Åste Dokka, kommentator
Og fortellinga spiller en viktig teologisk rolle. Den synliggjør en helt reell frykt makthavere har for det som er så sårbart at det er truende. Og den skaper et ekko til påskehendelsen. Myndighetene ville ta livet av Jesus helt fra han ble født.
Makten over hjertene
Sentralt i striden står et ord, ordet konge. For Herodes var konge, i ordets tradisjonelle forstand: En suveren statsleder med plikter og rettigheter som monark, ja, han grunnla et dynasti som skulle regjere også etter hans død. Når vismennene i Matteus-evangeliet spør kong Herodes om hvor «jødenes konge som nå er født» befinner seg, er Herodes’ makt med et slag truet.
Det er de drepte barns dag. Ikke dagen for ballonger, men for sørgebånd.
— Åste Dokka, kommentator
Men Jesus var ikke en slik konge som Herodes. Han ville ikke konkurrere om tronen, hans rike var av et annet slag en politikkens. Likevel kan det hende Herodes gjorde helt rett i å frykte barnekongen. For enda mer truende enn en politisk motmakt, er makten over hjertene. En som seirer ved å tape, kan ingen verdslig makt vinne over.
Tilkjempet beskyttelse
28. desember er etter tradisjonen altså barnas dag i kalenderen. Men det er ikke en vanlig barnedag, der de små skal være søte fokuspunkter eller sangene skal passe dem ekstra godt. Det er de drepte barns dag. Ikke dagen for ballonger, men for sørgebånd.
Det høres morbid ut, og det er det også. Men faktum er jo at barn drepes, eller de dør helt unødvendig fordi voksne er slemme, griske, likegyldige eller maktsyke. De drukner i Middelhavet. De sulter i hjel i Jemen. De dør under fødsel som alt for unge mødre i Malawi. De kommer i veien, de gis ikke selvstendig verdi, de er ikke viktige nok til å tas hensyn til.
Ingenting er mer passende enn å gi disse brutale realitetene plass, spesielt i kirka. Barn er ikke bare søte, de er også utsatte.
Da Magnus Lagabøte innførte sin Landslov i 1274, ble barns liv beskyttet i hele riket. Nå var det ikke lenger tillatt å sette ut barn eller ta livet av dem rett etter fødsel. De fikk selvstendig verdi som mennesker. Også nærmere kristendommens utspring sto barn lavt i verdihierarkiet, og i antikken var det mange steder helt vanlig å ta livet av eller sette ut uønskede barn. Det vi i dag ser på som selvsagt – at barn, akkurat som voksne mennesker, har verdi – var langt fra selvsagt før. Med andre ord er beskyttelsen av barns liv tilkjempet. Ser vi rundt oss i verden, må den stadig kjempes for.
Jul i kontrast
Jula er jo en koselig og lys tid, er vi vant til å tenke. Og det er ingen grunn til å tenke annerledes. Men hele rasjonalet bak en slik forståelse av jula, er at den står i kontrast mot noe annet, mot mørket. Og dette mørket er reelt, og fortjener også å nevnes og markeres.
For naturen i nord er preget av mørke og stillstand i desember, ja av det avblomstrede og døde. Og i verden for øvrig vil det alltid være vold og lidelse. Det er mot denne brutaliteten at julefeiringa får sin fremste betydning.
Jula passer ikke inn i verdensbildet til de svartsynte, for de ser bare lidelsene og drapene. Den passer heller ikke inn i verdensbildet til de som bare vil se blomster og sang. Men for folk som evner å tenke annerledes, kan jula være ikke bare lyspunkt, men også lysbærer i det mørke. Det skjer noe substansielt i og med inkarnasjonen. Lyset skinner i mørket. Fra det aller mest sårbare punktet stråler det en verdensomveltning som gir all sårbarhet ny verdi.
Og Herodes klarte ikke å ta livet av det lille barnet i krybba.
