«Juleevangeliet står som en påle i livet mitt»

Som en del av juleforberedelsene hjemme hos mamma og pappa var det oftest jeg som fikk ansvaret for å sette opp selve julekrybba. Gipsfigurene lå i en egen pappeske. Det var et skur med skråtak, laget av små pinner som lå tett i tett. Oppe på taket var det noe som liknet på jord og stein, og gulvet i stallen var dekket av høy. Jesus skulle ligge der i midten, med Maria i umiddelbar nærhet. Josef stod plassert ved hennes side. Dyrene var samlet i bakgrunnen. Engelen smilte oppe på taket, litt på skeiva. Jeg tok meg god tid, og denne ærefulle oppgaven har gjort at jeg fortsatt ser nye sider i den gamle fortellingen, hvert år.

Jeg skulle ønske jeg syntes det med tro var enkelt hele tiden. Det var det da jeg var liten. Nå har det vel heller blitt slik at det er vanskelig nesten hele tiden. Jeg kan fort tenke at troa mi ikke står helt rett opp og ned slik som troer skal. Da finner jeg mye trøst i å tenke på hvem som besøkte stallen først, og hvorfor de kom dit. De aller første inn døra var gutta på gølvet, og rett bak dem kom de i de fineste kappene.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

Himmelen møter jorden

Juleevangeliet står som en påle, både i Bibelen og i livet mitt. Jeg har hørt historien mange ganger.

Kontrastene står i kø, hver eneste gang. Himmelen møter jorden, gjeterne møter englene, og kongen blir lagt i trauet. Figurene i julekrybben står og lyser midt i den fredelige julestua mi, samtidig som jeg de siste årene har kveppet til hver gang jeg hører om at Kvirinius var landshøvdingen i Syria. Før var julefortellingen fjern i tid og sted, nå har barna mine flyktede syrere i klassen.

Juleevangeliet står som en påle, både i Bibelen og i livet mitt.

—  Trygve Skaug

Tiden har også vist meg at vi fedre er nokså like, selv med et par tusen år mellom oss. Josef og jeg var nok akkurat like stolte på hver vår førstefødtes fødselsdag. Josef fikk bare en god del mer på kjøpet. Det føltes riktignok som om englene sang over Rikshospitalet den natta, men Josef fikk ekte vare. Pluss lamunger og røkelse.

Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

[ Disse julekrybbene har du ikke sett før ]

Møtte Guds sønn på hjemmebane

Maria og Josef var ikke hjemme, de var midt i folketellingskaoset da Jesus ble født. I Betlehem, en liten by som ingen av dem hadde vokst opp i. Rett i nærhe­ten blir en flokk sauevoktere overrasket med en himmelsk veibeskrivelse og en klokkeklar invitasjon til barselbesøk, og de siste årene er det noe av det som har åpnet øynene mine mest. For hvem var det som fikk komme aller først? Gjeteryrket var veldig nær bunnen i tidens hierarki, men gjeterne kunne gå rett inn i stallen. Det var nok det tryggeste stedet for en gjeter å møte en frelser. De fikk møte Guds sønn på sin egen hjemmebane.

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.

Gjeterne fulgte en klar instruks og traff rett på. De blir de første som får hilse på den nyfødte, og forteller om det merkelige de var vitne til. Det handler om engler som synger om fred på jorden, og som snakker om en gutt som ligger i en krybbe. Gjeternes historie er den om de vanlige menneskene som får noe helt uvanlig rett i fanget.

Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Der Lukas sin julefortelling avsluttes med at gjeterne drar hjem og Maria grunner på alt sammen i hjertet sitt, fortsetter Matteus med å fortelle om de vise menn. I min barndoms julekrybbe var vismennene vakre figurer som sitter bøyd på kne med gaver til barnet, og utenfor stallen står kamelene pent parkert.

Da Jesus var født i Betlehem, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem. De spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»

Den ene mannen er fra Asia, en av de andre fra Afrika, det ser i hvert fall sånn ut i min barndoms julekrybbe, med krone og flotte klær og hver sin glinsende gave. Ingen vet egentlig om de var tre, og om de het Baltasar eller Kasper eller Jesper eller Jonathan. Det står bare at de var vismenn fra Østen, og at de ville hylle kongen som de visste var født fordi de hadde tydet et tegn på himmelen.

Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede.

De fant det de ikke visste de lette etter

De var stjernetydere med sans for vitenskap og himmelbilder, og de var helt sikkert opptatt av å finne svarene på de store spørsmålene. De hadde sannsynligvis ikke hørt om Jesus. Plutselig kommer det noe svært inn på radaren deres som de bare må få sett. Så legger de i vei, disse smarte mennene. Stjernen de fulgte hadde stanset på himmelen, og der, rett under den, fant de det de ikke visste at de lette etter.

De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.

Alle blir like når vi stiller oss foran underet i julekrybba

—  Trygve Skaug, artist

De gikk rett inn, de også, men på bortebane. De hadde troa på å finne noe viktig, og det må man kunne si at de gjorde. Uten å ha noe som helst tro i orden på forhånd, så blir de blant de første som finner gudesønnen. Jeg liker å tro at det er fordi de leter, uten å vite helt hva de leter etter. Jeg liker også å tenke at det kanskje var sånn at de bare kjente igjen et ekte lys da de så det.

Nå har vi fått oss vår egen krybbe, og nå er det mine unger som samarbeider om å sette den opp. Med Jesus, Maria og Josef. Og på den ene siden av barnet står det to gjetergutter, begge med små lam i hendene. På den andre siden står det tre vise menn med flotte kapper. Jeg tror det er sånn det er, i det hellige rommet, at alle får plass, enten det kjennes som hjemmebane eller bortebane. Alle blir like når vi stiller oss foran underet i julekrybba.

[ Trygve Skaug får Petter Dass-prisen ]