Alle trenger en romjulsdrøm

«En skulle vøri fire år i romjul’n». Alf Prøysens romjulsvise er drømmen om det friksjonsfrie livet, der alt bare er trygt og fint, og det potensielt skumle blir håndtert av andre: «… alle bikkjer skulle vara inne», og storebror skulle rydde plagsomme unger av veien. Verden var et hus med fire vegger, og saligheta et bestemorsfang. Så trygt skulle det være, at det ble mulig å leke seg med det skumle. Med julebukken og maskene.

Tenk om verden kunne bli så enkel igjen. Om så bare for en stakket stund?

Skrekkblandet fryd

Én måte å møte det vonde på, er å ta det helt ut. Å la seg omslutte av det, nesten som en slags renselse. I en kronikk i Vårt Land tirsdag 6. desember, skrev Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, om julebukk-tradisjonene som fortsatt lever i enkelte alpelandsbyer. Om store, hårete, dyrelignende menneskeskikkelser som inntar bygdene, skremmer og overfaller folk. Selv om denne varianten tar det et drøyt stykke lenger enn vi gjorde da vi gikk julebukk i min barndom, er det fortsatt en lek. En lek med frykten. En lek som skaper skrekkblandet fryd og er til å tåle, nettopp fordi den er iscenesatt.

Jeg tror også at det alltid, uansett hvor svart det er, finnes slike glimt i menneskers liv: En stemme som bryter med mønsteret, en stemning, et gyllent øyeblikk å minnes med vemod

For mange av oss er livet skummelt nok som det er. Til tross for at vi er blant de heldigste og mest privilegerte i verden her oppe i nord, blir vi ikke gamle i livet før vi erfarer at det byr på motstand. Spør vi de som jobber i barnevernstjenesten, får vi vonde historier om at det kan være i ens egen stue de verste skrekkscenarioene utspiller seg. Men også der hvor freden senker seg og julelysa brenner dagen lang, er det tynne vegger mot alt det andre. Fra min stol ved sengene og i samtalerommet, vet jeg godt at det som kan se harmonisk ut, i virkeligheten kan skjule noe helt annet.

Ingen åpner armene

På sykehuset er det alltid friksjon. Innenfor sykehusveggene handler det om alt det som ikke var planlagt for. Alt som ikke ble slik vi ønsket det. Men her er vi, og det blir både jul og romjul her også. Når jeg går mellom juleselskapene og sykehuset erkjenner jeg at det er ved sykesengene jeg har den sterkeste opplevelsen av å være midt i livet. Sjelden kjennes livet så intenst som når det står på spill. Også denne julen har noen pustet inn og ut for siste gang. Også denne jula har noen havnet på intensivavdelingen etter selvmordsforsøk. Også denne jula var det noen som knakk hofta på vei til julebesøket, og noen som fikk kreftdiagnose på lille julaften.

[ Bak sjokktallene for Ap og Høyre: En velgergruppe kan bli joker ]

Også denne jula har sykehusene i landet vårt stått med mennesker som vi ikke har noe sted å sende videre, fordi de faller mellom alle stoler. Selv i denne «happiest season of all», er det mennesker som ingen åpner armene for. Og ute er det mørkt og kaldt.

Livet er den eneste måten

De siste ukene har jeg flere ganger hørt Christine Koht si at hun er «blitt dødelig». Det er en absurd, men også ganske tankevekkende formulering. Vi trues av døden fra vi blir til. Hver eneste dag er en seier av overlevelse. Men erkjennelsen kommer gjerne først når livet erfares som truet, slik hun har opplevd det til gagns de siste årene. Vi er dødelige. Så lenge vi lever, lever vi med døden. Livet er den eneste måten, som poeten Szymborska skriver i et av diktene sine.

Hos meg skaper det tro – på menneskeheten, på en fremtid, og på at Guds kjærlighet stadig er virksom i verden. Et evangelium det er mulig å få øye på, langt fra glansbildene, men mye sannere.

—  Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator

Skulle egentlig alle vært fire år i romjula? Jeg tenker ikke det. Likevel vil jeg gjerne skape litt romjulsdrøm for noen. For barnebarna mine, selvsagt, men også for de slitte sjelene jeg møter i jobben min. Jeg tror det gjør en forskjell om man en gang i livet får oppleve en erfaring av trygg glede – enten den fantes i barndommen eller skapes rundt en sykeseng mot slutten av livet. Jeg tror også at det alltid, uansett hvor svart det er, finnes slike glimt i menneskers liv: En stemme som bryter med mønsteret, en stemning, et gyllent øyeblikk å minnes med vemod.

Langt fra glansbildene

Det friksjonsløse livet finnes ikke, men etter 22 år med sykehus-jul vet jeg hvor mye vakkert og godt som finnes i sprekkene, innimellom alt som er vondt og vanskelig. Det kan være så smått at bare den som blir gjenstand for det vet om det, og kun et trenet øye ser det. Men det er der. Hos meg skaper det tro – på menneskeheten, på en fremtid, og på at Guds kjærlighet stadig er virksom i verden. Et evangelium det er mulig å få øye på, langt fra glansbildene, men mye sannere. Slik kommer evangeliet til uttrykk i lyrikeren Paal-Helge Haugens dikt «nesten usynleg»:

«(nesten usynleg) og likevel/ finst kjærleiken/ overalt: i små nisjer/ og avkrokar i landskapet/ klar til å strøyme ut// ofte stukken ned eller overkøyrd/ dreg den seg tilbake inn/ i sprekkane i muren og ventar/ kjærleikens velse reptil, alltid/ klar til å skifte farge// ofte jaga bort som ein engel/ som sveipar lufta omkring seg og går/ ofte lagt under glasklokke i eit landskap/ der det snøar om ein vender på glaset// Likevel kan kjærleiken bryte fram// Også i det flakkande skimmeret på røntgenskjermen/ blir den synleg inne i kroppen// Også den kjærleiken som aldri skal sjå lyset:/ tvillingfostra med sin corona/ sakte kjærteiknar dei kvarandre»

[ Elever fikk valget mellom viking-jul og gudstjeneste – dette valgte de ]