«Når jeg blir som mest lei av kristendom, er det jula som redder meg»

For meg er ikke livssynet mitt bare et livssyn, men også jobb og hobby. Jeg har ti års teologisk utdannelse og har aldri hatt en ukristelig jobb. Jeg har kristne venner, leser teologiske bøker og hører på eksistensielle podkaster – ikke bare det, men de utgjør alle betydelige innslag i livet mitt. Jeg tipper jeg har vært på 1000 gudstjenester så langt i livet, og tilbrakt godt over et halvt år sammenlagt på kristne leirer. Sånn er det for en del av oss, vi er sausa inn i kristendom og har alltid vært det. Nesten alt jeg tenker og veldig mye av det jeg gjør rammes inn av trosuniverset.

Lei av kristendom

Men har kristendommen virkelig så mye å tilby? Blir vi ikke lei?

Svaret er jo. Jo, jeg blir lei. Jeg blir lei av debatter og mekanismene i dem, lei av sanger, lei av språklige vendinger og teologiske trender, lei av rom, lei av folk, lei av samtaler, lei av vitser. Jeg blir lei av det evige kavet med å finne ut hvordan jeg skal tenke om alt sammen. Jeg tør nesten ikke si det, men jeg blir av og til lei midt inne i nattverdsliturgien også.

Innimellom. Innimellom blir jeg lei, midt i alt det andre.

Evangeliet trenger institusjonen for å overleve i verden, men undergraver samtidig den samme institusjonen

—  Åste Dokka, kommentator

For det er også ting jeg ikke blir lei av. Ting som redder meg når jeg er på mitt mest desillusjonerte og ukristelige. Som får meg til å tenke at jo, her er det noe, noe umistelig, noe som kan skinne i de gråeste dager og mørkeste tider. Og øverst blant de tingene, trøstetingene, de frelsende tanker, er én ting, og det er selve sentrumet i den kristne tro: At Gud ble menneske.

[ Første normale julaftengudstjeneste på tre år: Dette er prest Arne Brauts spådom ]

Religionen forsvinner

Og nå, straks, er det jul, inkarnasjonens høytid. Det er nå Gud blir menneske. Alt som er religion forsvinner ved et knips idet det lille barnet trekker desemberlufta inn i lungene for første gang, idet det legges mot Marias bryst, idet det svøpes og faller til ro i matfatet til et dyr. Debatter og vante spor forsvinner, floskler blir irrelevante, ja, folk blir forvandlet i lyset fra det underfulle.

For hva i alle dager er det som skjer her, i en alminnelig stall i den unnselige byen Betlehem? Jo, det er at all avstand og alle motsetninger kollapser.

Religioner er så mangt, men de er også systemer som organiserer alle ting. Og for at ting skal kunne organiseres, trengs avstand mellom ulike punkter, punkter som er forskjellige. Det trengs et oppe og et nede, en innside og en utside, noe man sier ja til og noe man sier nei til. Så beveger vi mennesker oss inne i dette systemet, og motpolene angir bevegelsene våre, vanene, tankene, praksisene, trossetningene. Vi finner veier i systemet, vi bruker det som kart for å orientere oss i den materielle verden.

Den ene kategorien har trådt inn i sin definerende motpol, og alle veggene raser ut i korridorene

—  Åste Dokka, kommentator

Men i inkarnasjonen kollapser alt sammen. Systemet fungerer ikke lenger. Nå finnes det ikke lenger noe oppe og nede. Ingen motsetning mellom himmel og jord, mellom ånd og kjøtt, mellom Gud og menneske. Renhet og urenhet, tid og evighet, liv og død, rasjonalitet og irrasjonalitet: Kontrastene har mistet sin kraft, fordi det motsatte ikke lenger er en motsetning. Den ene kategorien har trådt inn i sin definerende motpol, og alle veggene raser ut i korridorene.

Eksplosiv ustabilitet

Nå har vi i og for seg klart å bygge ny religion, nytt system, oppå denne totalomveltningen av virkeligheten. Annet er ikke å forvente, mennesker generelt og teologer spesielt er gode på å finne mønstre og befeste dem, bruke gamle steiner for å bygge nye hus. Huset kan bli bra, det. Men viktigere: Inne i det huset, der ligger betlehemshendelsen fortsatt, selv om den hele tida truer med å ødelegge huset. Det er et paradoks, for evangeliet trenger institusjonen for å overleve i verden, men undergraver samtidig den samme institusjonen.

I sentrum for den kristne tro, for det nye huset, ligger noe som er så eksplosivt at den nye religionen aldri kan stivne, slå seg til ro, bli bunnsolid. Huset beveger seg, bygges om og forandres – ikke bare fordi tida rundt endrer seg, men også fordi sentrumet i seg selv er selve definisjonen på ustabilitet og hele tida utfordrer huset.

Navnet Betlehem betyr faktisk brødhuset. Slik låner bynavnet seg til metaforen. Inne i huset som er kristendom, er det brød. Brødet er mulig på grunn av gjær eller surdeig, soppkolonier som gjør underlige ting med melet og får deigen til å leve. Brødet, som alltid må være ferskt og nogenlunde nybakt, det oppstår hver dag på nytt, i litt ulik form, med litt ulik smak. Brødet, som gir næring og opprettholder livet til den som spiser det.

Blant menneskene finnes Guds bolig

Gaven i inkarnasjonen er at den utfordrer ethvert system. Det som skal bygges oppå dette ustabile sentrumet, at Gud blir menneske, må derfor alltid ha løse teltplugger og være klar til å omkalfatres. Hver dag stiller inkarnasjonen oss overfor valget mellom høy og lav, konge og fattig, et ubetydelig barn og mektige voksne. For selv om vi vet bedre, har vi havnet tilbake i hierarkier og vante tankebaner, og trenger å rykkes ut, rykkes tilbake til krybben. Spesielt når vi er blitt lei.

Men det er noe mer her også. Ingen er lenger alene på jorden, skrev Svein Ellingsen i salmen «Mørket omkring oss er mørket før daggry». Det ble også tittelen på en julebok Verbum forlag ga ut i fjor. For Jesu komme til jorda er også en fortelling om Guds nærvær blant oss. Blant mennesker finnes nå Guds bolig.

Desembermørket er ikke mørkt lenger når vi kommer til 24. desember. Da lyser det, midt i natta, midt i verden, midt i angst og uro. Gud er her, og alt er med det blitt annerledes.