Kommentar

Det kan sitte flere som Viggo Kristiansen i norske fengsler

Det er mange lærdommer av Baneheia-saken. En av dem er at den til tider utskjelte krimjournalistikken bør få høyere status.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kriminaljournalistikken blir ofte sett ned på. Kyniske journalister som løper etter blålys, blander seg inn i politiets etterforskning, og grafser i tragedier, angivelig bare med tanke på flere klikk. Trenger vi virkelig dem?

Svaret er ja. Kriminaljournalister er et av samfunnets viktigste vern mot små og store justismord. Det er på tide å oppgradere kriminaljournalistikkens status.

Viggo Kristiansen er frifunnet etter en av tidenes verste justismord i Norge. Påtalemyndighet, politi og justisminister har beklaget. En rekke aviser, inkludert Vårt Land, har tatt selvkritikk. En rekorderstatning er på vei.

Hva har vi lært? Justissektoren må selvsagt granskes, men det er også mange viktige læringspunkter for pressen.

“Syk satan”

Baneheia var den første drapssaken jeg dekket som journalist. Det var en krevende sak å dekke for en ung og uerfaren reporter. Hele Norge var i sjokk. «UFATTELIG: Hvilken syk satan har gjort dette?» skrev min daværende arbeidsgiver Dagbladet over hele førstesiden etter at Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen ble funnet drept. Det er sikkert delte meninger om den førstesiden, men det er i mine øyne liten tvil om at den var en presis oppsummering av folkemeningen på det tidspunktet.

Vi må styre vårt sinne, og ikke bidra til lynsjestemning. Vi er dypest sett ikke bedre enn forbryteren. Som kristne bekjenner vi i kirken at vi kjenner lysten til det onde i vårt hjerte.

—  Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør

Men pressen må ikke la seg rive med av stemningsbølger i samfunnet. Når ropet på hevn øker i styrke så svekkes rettsikkerheten. Demonisering av tiltalte og siktede er en naturlig impuls, men ikke noe som styrker rettsikkerheten.

Under Baneheia-rettssakene ble pressen utsatt for et svært sterkt press mot å gå i detalj. Og ja, pressen bør vise varsomhet i kriminalsaker, spesielt av hensyn til de pårørende og ofrenes ettermæle. Men i Baneheia var ropet så høyt at det kan ha lagt en demper på den kritiske journalistikken. Det var gode grunner til å kreve varsomhet, men det kan ha svekket pressen rolle som vaktbikkje. Det er et dilemma.

Lav status

Pressen kritiseres med rette for ikke å ha gjort jobben sin i Baneheia-saken. Men i mine år som tabloidreporter der jeg banket på døra til naboer, vitner og etterlatte husker jeg få heiarop. Mange i og utenfor pressen har i alle de år anklaget kriminaljournalister for å drive spekulativ «parallelletterforskning», ødelegge for politiet, og påfører ofre og pårørende unødige belastninger. Man burde skrive om kriminalitet på et overordnet nivå, og ikke gå så tungt inn i enkeltsaker, hevdes det.

Men granskningen av enkeltsaker, den såkalte «grafsingen», er viktig for å avdekke feil, skjevheter og maktsmisbruk. I dag er det mange drapssaker som knapt dekkes i norske medier. Straffedømte får lange straffer uten særlig granskning fra en uavhengig presse. Hvor mange sitter uskyldig dømt i norske fengsler, fordi de ble feilaktig dømt i en sak som ikke var like oppsiktsvekkende som drapene i Baneheia? Ingen vet, men faktum er at mange er dømt til lange straffer på et bevisgrunnlag ikke helt usammenlignbart med det som forelå da Viggo Kristiansen ble dømt.

Graver for lite

Justismordet på Kristiansen ble ikke avslørt av fast ansatte kriminaljournalister. Eivind Pedersen (for ordens skyld: Pedersen en tidligere kollega av undertegnede, og vi har jobbet sammen ved en rekke anledninger) og Bjørn Olav Jahr gjorde det meste av sitt banebrytende arbeid utenfor de store mediebedriftene. Det er et tankekors for norsk presse.

Norske mediebedrifter setter ofte store ressurser inn på såkalte gravesaker. Målet er å avsløre feil og urett, og ikke minst vinne den gjeve SKUP-prisen. Reportere får jobbe måneder og år med noen av disse sakene. Men det er svært sjelden en tradisjonell kriminalsak vinner denne prisen for gravende journalistikk. De store ressursene og langvarige løpene settes inn på korrupsjon i forvaltning, økonomisk kriminalitet og andre saksområder som blant mange nyter større prestisje enn drap og voldtekt.

Også den verste forbryter er et medmenneske. Det er forbrytelsen vi skal fordømme.

—  Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør

Et annet viktig læringspunkt er behovet for mer åpenhet i rettspleien. Norske journalister får langt mindre innsyn i straffesaksdokumenter enn våre svenske kolleger. Mangelen på innsyn gjør at norske journalister står i fare for å bli påvirket av politi, advokater og andre aktører som selektivt lekker informasjon for å styrke sin sak. Det er flere som hevder at dette kan ha påvirket pressens dekning av Baneheia-saken. Mer åpenhet i rettspleien vil styrke rettssikkerheten.

Ropet på hevn

Til slutt er det et viktig læringspunkt for oss alle, uavhengig av om vi er politi, presse eller publikum. Straffesystemet handler ikke om hevn, men om å verne samfunnet mot nye forbrytelser. Dette skjer gjennom å straffe forbrytere på en måte som gir både såkalte individualpreventive og allmennpreventive effekt.

Bak de fleste tragedier finnes en som oftest forutgående tragedie. En vanskelig oppvekst, et traume, seksuelt misbruk, psykisk sykdom eller en personlighetsforstyrrelse, et rusproblem, eller et liv som har gått i stykker. Det er ingen unnskyldning, men det er verdt å ha i bakhodet. Vi må styre vårt sinne, og ikke bidra til lynsjestemning. Vi er dypest sett ikke bedre enn forbryteren. Som kristne bekjenner vi i kirken at vi kjenner lysten til det onde i vårt hjerte.

Også den verste forbryter er et medmenneske. Det er forbrytelsen vi skal fordømme.

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kommentar