Kommentar

Kampen mot julebudskapet

Det hjelper ikke mye å stanse skolegudstjenester før jul hvis målet er å hindre forkynnelse av julens kristne budskap. Tvert imot må enhver kristen julesang bannlyses fra alle klasserom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvert eneste år kommer debatten om julebudskapets plass i skoler og barnehager. Oftest handler det om julegudstjenester. Slik sett er det noe tradisjonsrikt og nesten rituelt over årets utspill fra Ane Breivik, leder i Unge Venstre, om å forby den slags.

«Vi må endre opplæringsloven slik at forkynnelse i skoletiden blir forbudt», uttalte ungdomspolitikeren til Nettavisen. Dagen etter fulgte debatt i Dagsnytt 18 hvor Breivik hevdet at problemet med julegudstjenester er at barn deltar i en religiøs aktivitet.

Ut ifra en slik logikk bør Breivik prøve å stanse alle forsøk på fremføring av kristne julesanger i norske klasserom.

Tillate julesanger

For seks år siden ble det en nasjonal nyhet at en skole i Stavanger ba foreldrene avgjøre hvilke julesanger som kunne synges på skolen. Barna måtte få tillatelse for blant annet å kunne synge «Det lyser i stille grender» og «Et barn er født i Betlehem».

Det går an å forstå logikken som lå bak skjemaet. Hvis det bør unngås at barn i skoletiden utsettes for forkynnelse – og deltar i noen form for religiøs aktivitet – blir det feil å synge at en fattig jomfru «fødte himmelens kongesønn». Å velge «Du grønne glitrende tre god dag», fordi den handler om juletreet, fungerer dårlig. Første vers slutter nemlig med at den blanke stjerne «skal minne oss om vår Gud».

Bare kulturarv?

Skolen i Stavanger møtte sterk tverrpolitisk kritikk – og valgte til slutt å snu. Venstres Abid Raja hevdet i Stavanger Aftenblad at «dette er kultur, kulturarv og tradisjoner» og slo fast: «Vi har ikke noe vondt eller tar skade av julesanger». Han avviste også at barn blir kristne av å synge «Deilig er jorden».

Men kan ikke det som er en del av norsk kulturarv også være forkynnende? Etter min mening er det å synge julesanger både et uttrykk for en kristen kulturarv og en tydelig formidling av det kristne budskapet. Slik sett er det fascinerende at også de sekulære katedralene – altså kjøpesentrene – fylles av kristne julesanger og dermed eksplisitt kristen forkynnelse rundt jul.

Tenk hvor tydelig barn og unge i dag får forkynt budskapet om at veien til lykke henger sammen med suksess, penger og popularitet. Hva om noen politikere møtte en slik forkynnelse med litt sunn skepsis?

—  Espen Ottosen, gjestekommentator

For en del år siden kunne sønnen min fortelle at de hadde lært julesangen «Nå vandrer fra hver en verdens krok» på skolen. Hele klassen hadde altså sunget – antagelig mange ganger – at «finner du ham i krybbens hø, som hyrder så, som hyrder så, da eier du nok til freidig å dø, og leve på, og leve på».

Jeg tror utenatlæring av en slik julesang kan påvirke barn langt mer enn den jevne julegudstjeneste hvor en vennligsinnet prest gjør sitt ytterste for ikke å fremstå misjonerende. Ja, kanskje undervurderer Abid Raja muligheten for at kristne julesanger kan vekke en lengsel etter Gud.

Teoretisk skille

I argumentasjonen mot julegudstjenester skiller Ane Breivik skarpt mellom det å lære om kristen tro og det å bli utsatt for forkynnelse. Jeg tror skillet ofte blir for teoretisk. Hvis barn skal lære kristne julesanger, er den beste metoden å synge disse sangene. Da blir det raskt slik at barna forkynner at «oss er en evig frelser født».

Kort sagt fremstår målet om full livssynsnøytralitet i norsk skole temmelig utopisk.

—  Espen Ottosen, gjestekommentator

Ifølge Nettavisens artikkel om Breiviks forslag er forkynnelse å formidle «med mål om å overbevise lytterne om å tro på budskapet». Definisjonen tilsier at barn og unge utsettes for mye forkynnelse i norsk skole. For en lærer som forteller at Paris er hovedstaden i Frankrike eller at summen av vinklene i en trekant alltid er 180 grader ønsker nok å overbevise elevene om slike sannheter.

Antagelig vil Breivik mene at forkynnelse av fakta for norske elever er en god ide. Det samme gjelder antagelig for formidling av verdier som at juksing er galt og respekt er bra. Derimot vil hun at skolen skal være «livssynsnøytral». Grensen går altså ved religiøs forkynnelse. Men er det rimelig?

Masse ideologi

Selv tror jeg at omstridt forkynnelse i større grad enn mange er klar over fyller norsk skole – og norsk offentlighet. Antagelig velger alle lærere stadig å fremsette ideer som er grundig farget av ideologi, politikk og livssyn.

For eksempel viser enhver klimadebatt at ulike faktaopplysninger må tolkes for å gi mening. Er det slik at vi er på vei mot et klimahelvete? Det tror jeg naturfagslærere ofte må ta stilling til, og da er det neppe mulig å unngå at noen foreldre vil etterlyse mer nøytralitet. Samme utfordring gjelder for abort. Mange kristne foreldre vil virkelig ikke at lærere skal forkynne at selvbestemt abort primært er en menneskerettighet som skyldes innsatsen til modige likestillingsforkjempere.

Kort sagt fremstår målet om full livssynsnøytralitet i norsk skole temmelig utopisk. Det gjelder ikke bare når det arrangeres en julegudstjeneste eller synges noen julesanger i et klasserom. Tenk hvor tydelig barn og unge i dag får forkynt budskapet om at veien til lykke henger sammen med suksess, penger og popularitet. Hva om noen politikere møtte en slik forkynnelse med litt sunn skepsis?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar