Kjøttets oppstandelse?

Livssynsnøytrale begravelser i kirken debatteres for tiden. Men det finnes ingen livsynsnøytral begravelse. En begravelse som har som premiss at døden er slutten, at det ikke finnes noen oppstandelse eller evig liv, formidler selvsagt også et livssyn.

Det kan være mye positivt i å dele minner og takknemlighet over et levd liv. «Vi kan leve videre i våre etterkommere, i minnene om oss, i de sporene vi har etterlatt oss, i det vi har bidratt til i verden. Dette narrative etterlivet tar ikke brått slutt ved døden. Det vil falme etter hvert, men det har en varighet ut over livet i vanlig forstand. Å tenke på livet etter døden på denne måten kan være et godt bidrag til etisk livsholdning. Det blir viktig hva vi etterlater oss, og dermed hvordan vi lever.» Dette skriver de sekulære filosofene Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg i boken «Hva er døden?».

Jeg har en tro på at Gud skal ta vare på det som er meg, det som har vært meg, og at det på en eller annen måte skal gis nytt liv

—  Erling Rimehaug

Men det er noe brutalt med at det ugjenkallelig er slutt når kroppen legges i graven. Lyden av skuffene med jord mot kistelokket forteller det så altfor tydelig, og derfor vil mange sløyfe dem. Det er bare når vi kan si «av jorden skal du igjen oppstå» at denne avslutningen kan gi en realitetsorientering som likevel bærer med seg håp.

Er det noe mer?

At den personen jeg er, skal forsvinne og opphøre å eksistere når atomene i det som var kroppen min har inngått nye forbindelser, er vanskelig å fatte. Mange føler at det må være noe mer på den andre siden av døden.

«En indre flamme som bærer oppe livet i en kropp, ja som kanskje er selve livet, tent en gang i urtidens urtid, holdt i hevd av skapning etter skapning, alle svakt glødende av denne underlige og mektige kraft, en slik flamme, et slikt indre lys, det må da være sterkt og ikke så veikt og skrøpelig at det bare kan la seg blåse ut på et øyeblikk?» skrev Karl Ove Knausgård nylig i Klassekampen. Han spør om det som gjorde kroppen til noe eget kan leve videre på den andre siden.

Sjel uten kropp?

Dette som lever videre kalles ofte for sjelen. Men det er ikke lett å tenke seg personligheten løsrevet fra kroppen. Når man tror på sjelevandring, dukker sjelen opp i helt nye kropper. Jeg opplever imidlertid ikke at et annet menneske eller et dyr kan uttrykke det som var min person.

Eller som Knausgård sier det: «Vanskene mine med å tro på sjelenes evige liv henger sammen med min opplevelse av kroppen, at jeg har gjort all erfaring gjennom den og aldri blitt løftet ut av den, slik jeg forstår at religiøs ekstase kan oppleves, og derfor ikke helt klarer å forestille meg et kroppsløst liv.»

[ Åste Dokka: Er sjelen udødelig? ]

Det samme ga Åste Dokka nylig uttrykk for i en kommentar her i avisen der: «Å forestille seg et menneske uten kropp, er umulig...Det som gjør oss til mennesker på denne siden av dødens grense, må også være det som gjør oss til mennesker på den andre.» Den lutherske kirke lærer ikke sjelens udødelighet, men legemets oppstandelse, påpeker hun.

Kjøttets oppstandelse?

Også Knausgård er opptatt av kroppens oppstandelse. Men han interesser seg for om om kropper kan bli levende igjen, eventuelt at kropper ikke lenger skal dø, her i denne verden, på denne siden av døden. Hvis dette er den oppstandelsen han tror på, er det kjøttets oppstandelse. Men det er ikke hva den kristne oppstandelsestroen handler om.

[ Knausgård opnar portane til dødsriket ]

Det her jeg opplever at forslaget til ny bibeloversettelse sier oss noe viktig. «Ordet ble kjøtt» uttrykker nettopp det fantastiske og skandaløse med inkarnasjonen: Gud ble en kropp med kjøtt, blod og knokler. Gud ble sårbar og dødelig. Vi tror at når Jesus sitter ved Guds høyre hånd, så er han der med en kropp som ble skadet og krenket. Men det er likevel ikke en kropp av kjøtt og blod slik han hadde før oppstandelsen.

Hva er en åndelig kropp?

Paulus sier at vi i oppstandelsen skal ha en åndelig kropp. Det er ikke lett å begripe hva det kan være. Vi kan kanskje finne et hint i det evangeliene forteller om Jesu møter med disiplene etter oppstandelsen, blant annet hvordan han kommer inn gjennom stengte dører. Men Jesu kropp hadde ikke gått i oppløsning i graven. Den var blitt forvandlet. Hvordan våre oppløste kropper skal forvandles i oppstandelsen, er hinsides vår fatte-evne.

[ Erling Rimehaug: Oppstandelseskroppen er en skadet kropp ]

Det er derfor med god grunn kirken er tilbakeholden med å være konkret om hva som venter oss på den andre siden av døden. Men like fullt kan troen på oppstandelsen forkynnes frimodig. En sekulær kultur som kun ser mulighet for liv i kjøttet trenger en kirke som tør å vedstå seg håpet om evig liv.

Overgitt i Guds hånd

Det jeg ser i Bibelen er at jeg, når jeg dør, er overgitt i Guds hender. Jeg har en tro på at Gud skal ta vare på det som er meg, det som har vært meg, og at det på en eller annen måte skal gis nytt liv. Dette livet vil være helt annerledes, men også gjenkjennelig.

Når jeg om kvelden ber «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd», forbereder jeg meg samtidig på at jeg en gang skal si det for siste gang. Det holder for meg.