Kommentar

Evig advent

TEKSTMEDITASJON: Gud er overalt, for den som har øye for det. Men for resten av oss, som trenger litt hjelp, i lange, mørke desembermorgener og lange, mørke desemberkvelder, så saler Gud opp folen og kommer til oss, én gang til.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Første søndag i advent er også den første søndagen i kirkeåret. Kirkeåret ble avsluttet forrige helg, med domssøndag. På domssøndag kaster Jesus sitt avslørende og endelige blikk på verden, og nå skal altså Jesus åpne det nye året med å komme tilbake, komme ridende til oss. Han trer inn i Jerusalem, inn i kirkeåret, inn i vår verden. Det er palmesøndag, inkarnasjon og endetid i ett: Jesus kommer.

De fleste forbinder fortellinga om Jesus som kommer ridende mot oss med påske og palmesøndag, og ikke advent. Derfor føles teksten umiddelbart malplassert. Kom ikke Jesus til Jerusalem på et helt annet tidspunkt enn i førjulstida?

Med en gang man stiller spørsmålet så konkret, åpenbares også absurditeten i vår måte å tenke om tid og kristendom på. For dette kirkeåret vi har lagt Bibelens fortellinger ut over, representerer jo ikke Guds virkelighet. Rent konkret red Jesus inn i Jerusalem en gang rundt år 30 i tida før den jødiske påskefeiringa, og ikke i april i Norge i 2022. Det er ikke rarere at Jesus kommer til oss 27. november enn 2. april. Begge deler er feil. Og begge deler stemmer.

Kom ikke Jesus til Jerusalem på et helt annet tidspunkt enn i førjulstida?

Alle tider alltid

For egentlig er det jo til enhver tid både pinse, påske og jul. Det er det imidlertid vanskelig å håndtere. Kirkeåret har vi for å organisere de ulike fortellingene og forestillingene i kristendommen i et narrativt mønster. Vi mennesker trenger å bruke tid og rom for å fordele tilværelsens bestanddeler utover på meningsfylt vis: Vi sover på soverommet, når vi våkner spiser vi, og sommeren er en tid for fri og avkobling, fortrinnsvis et annet sted enn hjemme. Alt kunne skjedd på helt andre tider og steder, like fullt gir det mening å sortere livet slik.

Høytidene er fordelt ut over året på en måte som gjør at vi kan leve oss inn i de ulike fortellingenes særpreg. Kirkeåret henger på bibeltekstene som er satt opp de ulike søndagene. Dette er ikke et svar på et guddommelig dekret, og det er ikke hellig i kraft av seg selv. Det er noe vi mennesker – nærmere bestemt kirka – har blitt enige om sammen. Og nettopp den enigheten er det som gjør at det er mulig å opprettholde en tanke om hellig tid. I bunn og grunn er all tid like hellig og uhellig, men fordi hellighet finnes, må vi skille noe ut som hellig, gjøre det håndterbart, og derfor har vi tillagt ulike tider ulik status. Dermed er det offentlig fridag på langfredag, og helligdagsfreden råder på spesielle dager.

«Mine tider er i Guds hånd», står det i Salmenes bok, ja, alle tider er i Guds hånd. Gud er i evigheten, men mennesket er underlagt tida. Vi klarer bare å forholde oss til litt tid av gangen.

Lenge å vente

Men så brytes altså konstruksjonen: Palmesøndag på en adventssøndag. Det føles subversivt, og synliggjør derfor det vi egentlig vet, nemlig at Jesus til enhver tid er både død og oppstanden, himmelfaren og nyfødt. Kirkeåret avslører seg selv med denne dagens tekst. Og hva er det teksten retter blikket mot vårt på første søndag i advent? Jo, det er den Jesus som kommer.

Jesu komme har ulik valør ettersom hva vi spør om. Jesu første komme er inkarnasjonen, barnet som vokste i Marias liv og ble lagt i en krybbe. Gud kommer til verden. Så kommer Jesus til Jerusalem, til den hellige byen. Og nå, etter påske, venter vi Jesu andre komme, det ligger fortsatt foran oss i tid.

Derfor er vår tid en evig advent

Kristne snakker av og til om at det har blitt lenge å vente på Jesu tilbakekomst, men i jødisk tro har han ikke en gang kommet for første gang. Den fransk-jødiske filosofen Jaques Derrida snakker om det messianske prinsippet: Messias er alltid den kommende. Med andre ord tilhører Messias på fundamentalt vis framtida. Det betyr at vi ikke har ham her, vi har ikke grep om ham, vi eier ham ikke, og vi kan aldri få oversikt over ham som noe som har skjedd. Vi er utlevert til å fortolke det ennå ikke skjedde, og til å fortolke selve ventingen på at det skal skje. Følger vi Derrida, vil det heller aldri skje, Jesus kommer, men han ankommer ikke.

Dette er et gigantisk usikkerhetsmoment, for noen fortvilende. Kan han ikke bare komme! Men vi kan også tenke at det er en synliggjøring av at livet – også – skjer i påvente av noe annet.

Men det er vanskelig å ta imot kongen. Det er vanskelig for tida å ta imot evigheten, for det jordiske å ta imot det guddommelige

Vi fortolker oss selv ikke bare i lys av fortida vår, i lys av det som har formet oss og historien forut for oss. Også framtida kaster et lys over dagene. Vi gleder oss til helg, til ferien, til kjæresten skal komme tilbake fra tur, til jul. Vi gruer oss til oppvasken, til mandagen, til barnet flytter ut. Slik preger forventningen nået, det som skal skje har påvirkning på det herværende, men før det skjer, og faktisk også dersom det ikke vil skje: Noen ganger gleder eller gruer vi oss til ting som aldri inntreffer.

Rydd vei!

I fjor spilte Ine Hoem inn salmen «Jamn vegane for Herren» for Vårt Land. Salmen kjenner vi bedre som «Rydd vei for Herrens komme», som står i Norsk salmebok og er Svein Ellingsens gjendiktning av F.M. Franzéns tekst «Bereden väg for Herran». Også melodien er gjenkjennbar, selv om den følger en annen rytme og noen steder tar andre veier enn den som er brukt i salmeboka. Motivet er det samme: Johannes døperen forkynner som forberedelse til Jesus, og ekkoet fra Jesaja lyder: «Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!» Det er noe som skal skje med oss, før Herrens komme. Hva er det? Hva skal vi bruke adventstida til, i forberedelse?

«Se, din konge kommer til deg» siterer Matteus i dagens tekst. Men det er vanskelig å ta imot kongen. Det er vanskelig for tida å ta imot evigheten, for det jordiske å ta imot det guddommelige. Våre hender kan så dårlig holde det uhåndgripelige.

Men Maria gjorde det, hun sa ja, åpnet kroppen sin og la barnet som kom i en høyst jordisk krybbe. Gud gjorde seg gripbar i nettopp dette barnet. Jorden tar himlen i favn, heter det i «Stille natt». I palmesøndagsteksten er også mottakelsen konkret og håndgripelig: Folk skjærer ned palmegreiner og legger dem på bakken, de tar av seg kappene og gjør det samme med dem. Så roper de Hosianna.

Den som kunne leve på Jesu tid! Vi er fysisk avskåret fra det Maria og Jerusalems folk kunne se, ta på og høre. Vi har dermed ikke samme mulighet for å forme og gjøre. Vi lever etter Jesu første komme og før hans andre komme, og etter himmelfarten er Jesus alle steder, også her, men ikke til å ta på. Derfor er vår tid en evig advent. Og med det abstraherer vi ofte det som har med kristendom å gjøre. Det handler ofte om sjelen, det indre, om tanken vår, troen i hjertet. Mange etterlyser en mer praksis-orientert kristendom, ritualer, handlinger. En del vil gå inn i adventstida med en ambisjon om å lese åndelig litteratur, stemme sinnet inn mot det som skal skje, kanskje faste, slik skikken er fra gammel tid.

Men adventen er helt konkret. Jula også. Er det en kirkeårstid der vi virkelig har tradisjon for fysisk forberedelse og feiring, så er det akkurat denne. Vi har et vell av sanger og salmer å synge, musikk å lytte til. Vi har fire lys i fiolett eller hvitt, som tennes ett og ett. Vi har adventsstjerner, lyslenker, mange setter nå fram julekrybba, men holder an det lille barnet.

Han kom til sitt eget

Den gammeltestamentlige teksten som er første lesetekst første søndag i advent, er hentet fra Salmenes bok. Der kan vi lese at «jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans.» Gud er allerede til stede på jorda, i verden, men like fullt kommer Gud til den: «Løft hodet, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Det er også dette vi synger i nattverdliturgien under gudstjenesten: «All jorden er full av hans herlighet!»

Gud er overalt, for den som har øye for det. Men for resten av oss, som trenger litt hjelp, i lange, mørke desembermorgener og lange, mørke desemberkvelder, så saler Gud opp folen og kommer til oss, én gang til.

Tar jeg ikke feil, venter vi på at det skal skje neste år også.

---

Bibeltekstene 1. søndag i advent 2022 – Kongens adventssøndag

Matt. 21, 1-11

Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:

Si til datter Sion:

Se, din konge kommer til deg,

ydmyk er han og rir på et esel

og på trekkdyrets fole.

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!

Velsignet er han som kommer i Herrens navn!

Hosianna i det høyeste!

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

Salme 24,1-10

En salme av David.

Jorden og det som fyller den, hører Herren til,

verden og de som bor der, er hans.


For han har grunnlagt jorden på havet,

grunnfestet den på strømmende vann.


«Hvem kan gå opp på Herrens fjell,

hvem får stå på hans hellige sted?»


«Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte,

som ikke lengter etter løgn og ikke sverger falsk ed.


Han får velsignelse av Herren

og rettferd fra Gud, sin frelser.»


«Dette er en slekt som vender seg til ham,

som søker ditt ansikt, Jakobs Gud.»


«Løft hodet, dere porter,

ja, løft dere, eldgamle dører,

så ærens konge kan dra inn!»


«Hvem er denne ærens konge?»

«Herren, sterk og mektig,

Herren, mektig i strid.»


«Løft hodet, dere porter,

ja, løft dere, eldgamle dører,

så ærens konge kan dra inn!»


«Hvem er han, denne ærens konge?»

«Herren Sebaot, han er ærens konge.»

Rom 13, 11-12

Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning. La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse.

Gjengitt fra Bibel 2011 etter avtale med Bibelselskapet

---

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar