Foran enda et klimatoppmøte, det som nå nærmer seg slutten i Sharm el-Sheikh i Egypt, har rapportene kommet om hvordan det står til, ett år etter Glasgow, enda et år nærmere 2030 og også 2050. Løfter er gitt og mål satt for å begrense skadene, samtidig som klimaendringene blir stadig mer synlige.
Et kjipt år
Det står ikke så bra til. Mange land meldte inn skjerpede løfter i Glasgow i fjor, og det hang et visst håp i lufta. Siden da har vi fått russisk krigføring som har toppet energikrise, matkrise og priskrise. I stedet for å kutte, har flere land sett seg nødt til å gå tilbake til kullkraft. Tungvektere som Kina og India fortsetter å satse på kull. Det overdøver andre vellykkede kutt, og kan få hele snuoperasjonen til å virke heller håpløs.
Verden vil ha energi – selvsagt. Men den vil også stoppe endringer i naturen som truer det livet vi ønsker å leve, og som kan koste mer enn å spare strøm en kald vinter. Uten snuoperasjon øker faren også for å vippe viktige deler av naturen ut av balanse, uten at vi vet sikkert hva det får av følger.
Et mulig vendepunkt
Det internasjonale energibyrået (IEA) mener at verden nå kan stå ved et historisk vendepunkt. Krisen kan få verden til gå i retning av en mer ren og trygg energiframtid. Vi har sett hva dagens energisystem har av farlige svakheter sikkerhetspolitisk, og hvor sårbart og lite bærekraftig det er å være tungt avhengig av fossile energikilder.
I den årlige situasjonsrapporten World Energy Outlook vurderer IEA det slik at oppsvinget for kull er midlertidig, og at regjeringer verden over ser etter hvordan de kan bli mindre avhengige av både kull og gass. Energi fra fornybare kilder er veien å gå mer enn noen gang. Men det tar tid å dekke opp for de kildene vi har lent oss på i mange tiår.
Energibyrået (IEA) finner ellers lite underlag for påstander om at klimapolitikk og forpliktelser om netto null utslipp har dratt opp energiprisene. Virkeligheten er heller at i områder der energikrisen er verst, har en høyere andel fornybar kraft og mer energieffektive boliger vært en støtdemper for mange forbrukere. IEA påpeker samtidig at det er de fattigste husholdningene som bærer den tyngste byrden av de høye energiprisene.
Føler oss ikke nok truet
Niklas Höhne er en tysk forsker som jobber med å få oversikt over hva som gjøres og hva som må til for å nå målene satt i Paris-avtalen. Han har vært på 24 av de 26 klimatoppmøtene, og sier i et intervju med nettstedet Table Media at vi som samfunn ikke føler oss nok truet av klimaendringene ennå til å handle slik situasjonen krever. Men han har ikke mistet håpet.
Höhne viser til at det i dag faktisk snakkes om å fase ut kull, olje og gass helt. Domstoler feller dom i saker der spørsmålet er om det er tatt nok klimahensyn. Det blir også snakket om å få til null utslipp i sektorer som sement, stål, skipsfart og luftfart.
– Vi kan klare energitransformasjonen hvis vi virkelig vil. Vi trenger et push som samfunn for å faktisk gjøre det, sier Höhne.
Höhne mener FNs klimatoppmøter har stor verdi, selv om prosessen kan virke utmattende når hvert land har vetorett og resultatene ikke blir særlig ambisiøse. At møtene støttes av alle de 196 landene som deltar, har betydning, mener han.
[ Gunnar (73) er blant tusenvis som vil verne mer skog. Nå trekker regjeringen i bremsen ]
40 nøkkelendringer
Höhne er en av forskerne bak rapporten State of Climate Action 2022. Den ble publisert 26. oktober av Systems Change Lab, og er et samarbeid mellom blant andre Höhnes NewClimate Institute, FNs høynivågruppe for å bekjempe klimaendringer og Amazon-grunnlegger Jeff Bezos’ Earth Fund.
Forskerne understreker at det vi står framfor, er grunnleggende omdannelser av systemer. Viktige felter er kraft, bygninger, industri, transport, skog og arealer, mat og landbruk, og dessuten teknologisk CO2-fangst og hvordan finans kan fremme endringene som trengs.
Innenfor disse sektorene har Höhne og forskerkolleger singlet ut 40 nøkkelendringer, som de så har målt status for.
En hel del beveger seg nå i riktig retning, slik som overgangen til elektriske kjøretøyer, men den nedslående hovedkonklusjonen er at ingen av de 40 indikatorene er på et spor der 2030-målene blir nådd:
- Seks er ute av kurs til 2030, men går i riktig retning, selv om farten er for lav.
- 21 av nøkkelendringene er langt ute av kurs, og trenger enda større økning i farten.
- Fem går i feil retning.
- På åtte av de 40 nøkkelindikatorene er dataene for dårlige til å si noe sikkert.
Forskerne framhever at disse såkalte transformasjonene som ligger foran, ikke kommer til å bli enkle, men understreker at de kan gi enorme vinninger. Samtidig skriver de at et viktig hensyn er å få opp farten, samtidig som overgangen må skje rettferdig. Det krever skikkelige evalueringer av hvordan folks livsvilkår blir påvirket mens overgangen pågår.
Nok støtte
Å endre måten å leve på, er ikke lett, og det gjelder særlig hvis det betyr å gå litt ned i levestandard. Samtidig trenger mange i verden å komme opp i levestandard. Fra politiske ledere har vi hørt mye fint og riktig fra klimatoppmøtet. Spørsmålet er om de har nok støtte til å våge å legge til rette for de overgangene som må til.
En av endringsnøklene der utviklingen går i feil retning ifølge Höhne og co, er et punkt som kan gi mange av oss en pekepinn på hva omstillingen kan bety. Det handler om å redusere prosentandelen reiser med bil til mellom fire og fjorten prosent fra dagens bilbruk. Det høres ikke helt umulig ut. I dag er fasiten at bilen brukes mer. Kanskje er den store omstillingsoppgaven overkommelig. Å fortsette å prøve er langt bedre enn å gi opp.
