De siste månedene har vi fått høre om norske «rikinger» som flytter til Sveits. For de av oss som ikke selv sitter med holdingselskaper, store formuer og aksjeselskaper med gode overskudd, er det ikke lett å se hvilken betydning dette har. Men utflyttingen til land med ulike varianter av skatteparadis-egenskaper, illustrerer bare toppen av et digert isfjell som påvirker og angår oss alle.
En gruppe forskere har satt seg fore å få fram best mulig tall for hvordan økonomisk vekst over hele kloden blir fordelt i menneskeheten, og hvem som taper og vinner på ulike økonomiske politiske grep som tas.
«Tilgang til slike data er kritisk for demokratiet», skriver disse forskerne i rapporten World Inequality Report 2022.
Utflyttingen til land med ulike varianter av skatteparadis-egenskaper, illustrerer bare toppen av et digert isfjell som påvirker og angår oss alle
— Turid Sylte, journalist
Stahet og hardt arbeid
Rapporten ble lansert i desember 2021, og hvis rapportsyklusen til nå fortsetter, kommer neste rapport om tre år. Den vil også bli interessant, i lys av matkrise, energikrise og krigen i Ukraina.
Et av funnene i rapporten er at de rikeste ti prosent menneskene i verden sitter på 76 prosent av verdens formue, i form av penger og eiendommer. I inntekt tar de ti prosent rikeste inn 52 prosent av inntektene som hentes inn verden over.
I forordet til rapporten skriver de to nobelprisvinnerne i økonomi fra 2019, Esther Duflo og Abhijit Banerjee, at det å holde opp et slikt speil for verden kan være frustrerende, fordi bildet som tegner seg er grelt, og at vi er inne i en utvikling der forskjellene øker.
De to skriver at det da er lett å ty til unnskyldninger, som at vi er i ferd med å snu utviklingen, at det ikke finnes andre veier å gå, at kravene til effektivitet gjør dette nødvendig, og at vi må huske på alle de andre gode tingene som skjer. Og, en siste klassisk unnskyldning om at dataene må være feil.
«Å ta ned hvert av disse narrativene og slakte dem krever stahet og hardt arbeid», skriver Duflo og Banerjee.
Forskjellene øker også i Norge
De to tidligere nobelprisvinnere i økonomi viser til at den franske økonomen Thomas Piketty har stått i spissen for dette arbeidet de siste 25 årene, sammen med en gruppe ledere og koordinatorer i World Inequality Lab. Banerjee og Duflo har samarbeidet med Piketty. World Inequality Lab har etter hvert et stort nettverk av forskere verden over. Blant dem er Rolf Aaberge og Jørgen Modalsli fra Statistisk sentralbyrå.
Aaberge ga i november i fjor ut rapporten Økonomisk ulikhet i Norge i det 21. århundre sammen med kollegene Magne Mogstad, Ola L. Vestad og Arnstein Vestre. Den beskriver fordelingen av formuer og inntekter i Norge fra 2001-2018, og utviklingen i skatter og avgifter.
Et av funnene er at topp 1-prosenten, rundt 40.000 personer, har hatt en betydelig høyere vekst i inntekt enn alle andre. «Den høye ulikheten i Norge etter tusenårsskiftet skyldes både den store andelen av bruttoinntektene som tilfaller topp 1-prosenten og den lave andelen av bruttoinntektensom disse personene betaler i skatter og avgifter», skriver SSB-forskerne.
De har også delt opp topp 1-sjiktet, og funnet at de øverste 0,01 prosent av skattebetalerne i 2018 hadde en gjennomsnittlig skatt på under 10 prosent. Dette dreier seg om 400 skattebetalere. For skattebetalerne i den nederste halvdelen er skatte- og avgiftsprosenten 41 prosent.
For den øverste 0,01 prosenten av skattyterne er den gjennomsnittlige skatteprosenten i 2018 under 10 prosent. Dette dreier seg om 400 skattytere, skriver E24.
[ Kjendisøkonomer på Norad-seminar: – Kan ikke ignorere at superrike er klimaverstinger ]
Politiske veivalg styrer
Piketty og hans kolleger i World Inequality Lab understreker at det å løse de store utfordringene i vårt århundre er umulig uten en bedre fordeling av inntekter og formue. Men de peker også på at det er mulig.
Perioden etter 2. verdenskrig og fram til 1980 var en tid da forskjellene i mange deler av verden, som USA, Storbritannia, Frankrike, India og Kina, ble mindre.
Nedgangen i ulikhet hadde ifølge forskerne mye å gjøre med politikk, som høye skatteprosenter og en ideologi som gikk ut på at ulikhet måtte holdes i sjakk, som fantes både i næringslivet, sivilsamfunnet og de som hadde den politiske ledelsen.
Banerjee og Duflo skriver at noe snudde i en slags panikkreaksjon på nedgangstider i USA og Storbritannia på 1970-tallet. I Storbritannia tok Margareth Thatcher over makten (1979), og i USA Ronald Reagen (1980). Den økonomiske politikken i USA og Storbritannia har i tiden fra 1980-tallet favorisert en trend der formuen samles på færre hender.
[ «Viss Putin slepp atombomba, er det nok det siste han gjer» ]
Tallene i skjul
Hva som er grunnen til at politikere og de 99 prosent ikke-rikeste godtar denne utviklingen, er ikke helt godt å si. Men én grunn er at mye informasjon om de rikestes pengestrømmer holdes skjult gjennom skatteparadiser.
Dette er også noe Piketty og kollegene tar fram som et stort problem, som også gjør at deres database bygger på anslag, ut fra den informasjonen som er mulig å få tak ifra skattemyndigheter og internasjonale organisasjoner.
De fleste av oss ønsker at andre mennesker skal ha det de trenger for å leve. En utvikling der noen få er superrike, gjør også den politiske makten mer ujevn. Vi har en slik trend i Russland. Antagelig er verken de rikeste eller alle andre tjent med å ha det slik. Banjerjee og Duflo oppfordrer alle til å lese ulikhetsrapporten, rope ut budskapene fra den og finne måter for å handle ut fra den. Antagelig er den oppfordringen minst like relevant nå.
