Kommentar

En veldig ubritisk skandale

STORBRITANNIA: Det konservative partiet liker å kalle seg et stabilt styringsparti. Med et stupende pund, en sparket finansminister og snart en femte statsminister på seks år, kan det britiske folket ha fått nok.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En kommende biografi om den avtroppende statsminister Liz Truss har fått tittelen «Out of the Blue». Det er en tittel som har potensial til å få flere uintenderte meninger. Nå er hun allerede ute av det blå, etter kun 45 dager som statsminister (en britisk rekord).

Nå er det store spørsmålet dette: Vil det konservative kaoset, som ser ut til å ingen ende ta, føre britene til de røde i opposisjon?

Labour håper åpenbart på det. Etter at Truss gikk av som statsminister torsdag ettermiddag, fikk Labour-leder Keir Starmer mulighet til å raskt gjenta sitt ønske om et nyvalg – noe han allerede hadde ytret tidligere på dagen.

Argumentet «5 statsministre på 6 år» må kunne sies å være et sterkt kort i ønsket om nyvalg. Da ser man også bort fra landsfantomet brexit, den mye omtalte partygate-skandalen, landets fattigdomsproblemer og ikke minst Liz Truss’ kortlevde økonomiske politikk, som endte med kroken på døra for finansminister Kwasi Kwarteng.

Det konservative partiet skulle være partiet som leverte «stabilitet» og «sterkt lederskap», men nå begynner det å bli en stund siden det britiske folket har sett noen av delene. Det vises på meningsmålingene. En ny måling gir Labour en oppslutning på hele 56 prosent, 36 prosentpoeng mer enn de konservative. Ropene om nyvalg har aldri vært høyere.

Konservativt kaos

Det er ikke bare opposisjonen som har fått nok. Det viste onsdagens scener i parlamentet da det skulle holde en ‘fracking vote’ – en avstemning om utvinning av skifergass. Det ble på mange måter en avstemning om alt annet.

Tidligere på dagen hadde innenriksminister Suella Braverman gått av, for så å kritisere Liz Truss’ lederskap. I parlamentet fortsatte kritikken å hagle mot Truss fra hennes egne. Britiske medier kunne melde om statsråder som angivelig skal ha dyttet politikere inn i stemmeavlukket for å få dem til å stemme i tråd med regjeringens ønsker. Noen konservative politikere skal ha gjemt seg på do, gråtende.

Midt i kaoset fikk man høre at partiets innpisker hadde trukket seg, noe som senere ble avkreftet.

Situasjonen i partiet og avgangen til innenriksministeren ble oppsummert av et regjeringsmedlem til BBC, i et klipp som har gått sin seiersgang på Twitter.

«Hele situasjonen er utilgivelig. Det er en tragisk refleksjon av det konservative partiet på alle nivåer».

På spørsmål om det er mulig å komme tilbake fra dette, svarer det tydelig pregede regjeringsmedlemmet raskt nei:

«Jeg har fått nok».

Løfter om skattekutt var med på å sende Truss til topps i partiet. Det skulle også bli hennes bane

Ingen ny Thatcher

Truss ønsket å gå i fotsporene til Margaret Thatcher, særlig i skattepolitikken. Løfter om skattekutt var med på å sende Truss til topps i partiet. Det skulle også bli hennes bane.

Hennes motstander i lederkampen etter Boris Johnsons avgang, tidligere finansminister Rishi Sunak, brukte mye av lederstriden på å advare mot Truss’ foreslåtte skattekutt. Men han, og landets sentralbank, ble ikke lyttet til i sine advarsler. Bakteppet er at Storbritannia befinner seg i en økonomisk krise med stigende renter og kraftig inflasjon.

23. september presenterte Truss’ regjering et såkalt minibudsjettforslag som inneholdt kraftige skattekutt ved hjelp av massive låneopptak. Forslaget utløste stor uro i finansmarkedene, og pundet stupte.

Landets sentralbank måtte gripe inn og kritikken kom fra nærmest alle kanter – blant annet fra USAs president Joe Biden, som kalte politikken feilslått. Til slutt ble Truss nødt til å reversere omtrent samtlige forslag om skattekutt, og katastrofen var total.

Det hennes motstander Sunak var redd for, for øvrig, var at Truss’ økonomiske plan ikke bare ville gå ut over mannen i gata, men også ødelegge de konservatives rykte som økonomisk ansvarlig.

Sju år og snart fem konservative statsministre senere er det vanskelig for briter å ikke unne nedkjempede Ed Miliband en dose skadefryd

Skadefryd og frustrasjon

Ting så bedre ut for de konservative i 2015. Da var valget enkelt, ifølge daværende statsminister David Cameron: «stabilitet og en sterk regjering med meg, eller kaos med Ed Miliband [daværende Labour-leder]».

Britene lyttet til Cameron. Så holdt han en folkeavstemning om EU-medlemskap for å sette en stopper for en intern strid i sitt eget parti.

Sju år og snart fem konservative statsministre senere er det vanskelig for briter å ikke unne nedkjempede Ed Miliband en dose skadefryd, noe han nylig kostet på seg ved å retvitre Camerons kaos-sitat.

Også Nicola Sturgeon, leder for Det skotske nasjonalistpartiet SNP og Skottlands førsteminister, har hatt det moro på bekostning av Truss og de konservative. I en tweet påpeker hun at Truss har hatt til gode å ha et formelt møte med den skotske førsteministeren, men Sturgeon legger til at hun nå bare vil vente på «hvem enn som blir den femte statsministeren i min tid som førsteminister».

Både Sturgeon og Miliband har på torsdag, i likhet med Labour-leder Starmer, bedt om at det utskrives nyvalg.

Det har imidlertid gått raskt fra spøk til alvor for både Sturgeon og Miliband. I likhet med det ovennevnte konservative regjeringsmedlemmet, er de tydelige på hvem de mener det konservative kaoset rammer hardest: Vanlige folk.

Les mer om mer disse temaene:

Per Åsmund Reymert

Per Åsmund Reymert

Per Åsmund Reymert er journalist i religionsavdelingen til Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar