I dag er utenriksminister Anniken Huidtfeldt i Armenia. Det er elleve år siden sist en norsk utenriksminister besøkte landet. Hun kommer fra Georgia, hvor hun har offisielt åpnet den norske ambassaden. Ambassaden i Tblisi skal også ha ansvaret for Armenia.
Armenia trenger med andre ord venner. Kan de håpe at Vesten vil vise mer forståelse for et kristent og demokratisk land?
— Erling Rimehaug
Om besøket i Georgia heter det at utenriksministeren skal drøfte «fortsatt norsk støtte til georgisk suverenitet, territoriell integritet og til europeisk og euro-atlantisk integrasjon». Om Armenia heter det bare at det skal fokuseres på solidaritet. At det ikke sies noe om territoriell integritet når det gjelder Armenia, er ganske påfallende. Det er bare noen uker siden Aserbajdsjans styrker gikk over grensen til Armenia og tok kontroll over 10 kvadratkilometer av Armenias territorium.
Nancy Pelosi, lederen for Representantenes Hus i USA har fordømt Aserbajdsjans angrep. Men president Biden har ikke gjort det. Han har nøyd seg med å be partene komme til enighet. Det samme har de fleste andre gjort, inklusive Norge - og Vladimir Putin. Hvorfor fordømmes ikke aggresjon mot Armenia på samme måte som mot Ukraina?
[ - Overgrepene mot armenerne er en historisk tragedie ]
Armenia bidro til konflikten
En grunn er at Armenia anses som medskyldig i konflikten med nabolandet. På begynnelsen av 90-tallet annekterte armenske styrker provinsen Nagornoh-Karabakh – som hovedsaklig hadde armensk befolkning, men var internasjonalt anerkjent som del av Aserbajdsjan. Azerere som bodde der ble tvunget på flukt, og det ble opprettet en armensk uavhengig republikk med navnet Artsahk.
For to år siden gikk Aserbajdsjan til angrep og tok det meste av området tilbake. Nå var det armenerne som måtte flykte. Russland dikterte en våpenhvile som ingen av partene er fornøyd med, og i de to årene som har gått har det vært stadige voldsepisoder i grenseområdene.
Derfor betrakter mange sammenstøtene som en fortsettelse av den gamle konflikten om Nagornoh-Karabakh. Men Aserbajdsjans angrep i høst rettet seg mot internasjonalt anerkjent armensk territorium i området øst og sør for Sevansjøen, mindre enn 10 mil fra Armenias hovedstad Jerevan.
Alliert med Russland
Europeiske lands forsiktige reaksjon på dette kan henge sammen med at EU forhandler med Aserbajdsjan om olje- og gassleveranser som erstatning for de uteblitte russiske. For Norge kan det spille en rolle at Equinor er sterkt engasjert i oljevirksomheten der. Da bryr man seg tydeligvis mindre om at Aserbajdsjan har et autoritært og korrupt regime, mens Armenia tross mange svakheter er et demokrati.
Kanskje Armenia også møter så lite sympati fordi de er allierte med Russland? Armenia var et av de få land som avsto fra å stemme da FNs hovedforsamling nylig fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina. (Georgia stemte for, mens Aserbajdsjan taktisk nok unnlot å være til stede). Dette forteller mye om hvor avhengig Armenia er av Russland, som har vært deres eneste forsvarer i en fiendtlig verden.
Ingen ubetinget venn
Russlands bedrøvelige krigsinnsats i Ukraina og landets synkende internasjonale prestisje har gjort vennskapet med Russland til et tvilsomt gode. En grunn til at Aserbajdsjan våget seg til å gå til angrep, er at de russiske fredsbevarende styrkene i Armenia er blitt sterkt svekket ved at mesteparten er flyttet til Ukraina. Da Armenia ba Russland om hjelp, fikk de bare et halvhjertet løfte om at CSTO (en organisasjon av Russland og tre tidligere sovjetrepublikker) skulle sende en delegasjon.
Russland har sett fordelen med å ha innflytelse og styrker sør for Kaukasus i Armenia. Men samtidig har de sørget for et vennskapelig forhold til Aserbajdsjan, og inngikk nylig en ny samarbeidsavtale med landet. Armenia kan ikke se Russland som en ubetinget venn.
[ - Det kommer lite ut av å forklare folkemordet på armenerne som datidens brutalitet ]
Jakter på nye venner.
Nancy Pelosis engasjement er et av flere tegn på at USA er i ferd med å interessere seg for Armenia når Russlands innflytelse der kan synes svekket. Det var i alle fall USA, og ikke Russland, som formidlet kontakt mellom de stridende parter nå i høst.
Et annet tegn er at EU nå sender en sivil delegasjon til grenseområdene mellom Armenia og Aserbajdsjan. Russland har protestert mot at EU blander seg inn i dette området. Men Armenia har likevel akseptert EUs engasjement. Det er tydelig at Armenia er på jakt etter nye venner.
Irans president erklærte nylig at de vil bidra til at Armenias territorielle integritet forsvares, og mandag innledet revolosjonsgarden øvelser langs grensen til Armenia. Det må ses i lys av at Aserbajdsjan krever kontroll over området langs Armenias grense mot Iran. Aserbajdsjan har nemlig et territorium på andre siden av Armenia, og ønsker seg å knytte disse sammen. For Armenia er det viktig å ha en åpen grense til Iran, siden forholdet til Tyrkia er så dårlig.
Følge opp arven fra Nansen
Den armenske statsministeren har åpnet for å anerkjenne Aserbajdsjans suverenitet over Nagornoh Karabakh som del av en fredsløsning – noe som er svært kontroversielt innad i Armenia. Om Armenia skulle satse på en slik løsning, trenger de noen som garanterer landets sikkerhet innenfor anerkjente grenser.
Armenia trenger bedre venner enn Russland og Iran. Kan de håpe at Vesten vil vise mer forståelse for et kristent og demokratisk land? Anniken Huitfeldt har mulighet for å bidra til at det gamle vennskapet med Fridtjof Nansens land vekkes til live.
[ Odd Nordstoga: – Jeg tror på en slags oppstandelse. Det skjer fremfor oss hele tiden ]
