I Karl Ove Knausgårds pågående flerbindsverk, der første bind var Morgenstjernen, spiller spørsmål om evig liv og oppstandelse en stor rolle. Knausgård selv uttalte i et intervju ved lanseringen av bind II at selv ikke kristne snakker med overbevisning om tematikken. Nå kommer straks tredje bind i verket, og Klassekampen publiserte 1. oktober et essay fra Knausgårds hånd som lar en fiktiv forteller tenke høyt om evig liv.
Ikke evig liv
I 2016 disputerte jeg med en avhandling i systematisk teologi, der tematikken var nettopp den oppstandne kroppen. Jeg vil gi Knausgård rett i at det arbeides nokså lite med spørsmål om livet etter døden i norsk teologi, men desto mer forkynnes det i alle gravferder: Av jorden skal du igjen oppstå, sies over hver eneste kiste som senkes. Og i trosbekjennelsen er det like klart: Jeg tror på legemets oppstandelse og det evige liv.
I essayet skriver Knausgård som om det er en kristen sannhet at sjelen lever evig. Det har han for så vidt rett i, det er et katolsk dogme at enhver menneskesjel er udødelig (paragraf 366 i den katolske katekismen). Men dette er slett ikke en udiskutabel sannhet i teologien: Martin Luther var nemlig uenig. Ifølge klassisk luthersk teologi dør hele mennesket, også sjelen, idet hjertet slår sitt siste jordiske slag. Oppstandelsen skjer nemlig ved inngripen. Evig liv er ikke en kvalitet ved mennesket, men et under Gud kan bevirke.
Gud reiser oss ikke opp fra en skinndød, men fra det absolutte intet
— Åste Dokka
Ingen skinndød
Den katolske tanken om sjelens evighetskarakter har imidlertid sterkt feste i folketroen, også i det lutherske nord. Pårørende sier gjerne at de verken tror på Gud eller Jesus, men de er likevel overbevist om at mor nå er «et bedre sted». Troen på evig liv er vel så slitesterk som gudstroen. Jeg tror påvirkning fra film og annen kultur ligger bak, men også at det er en tanke som føles riktig for mange. Livet kan jo ikke være over!
Men hører man på reformatoren, så kan det det. Jesus døde faktisk, mennesker dør faktisk, det er en total død. Døden er en reell avgrensning av livet. Gud reiser oss ikke opp fra en skinndød, men fra det absolutte intet. Creatio ex nihilo, som det heter.
En åndelig kropp
Sveitseren Oscar Cullmann utga i 1958 verket Immortality of the Soul or Resurrection of the Dead? Her tar han til orde for at troen på en udødelig sjel er ubibelsk. Krister Stendahl henger seg på, og påpeker at ordet udødelighet kun forekommer to ganger i Det nye testamente. Ifølge Stendahl er verken Det gamle eller Det nye testamentet interessert i sjelens udødelighet. Cullmann fikk bred og varig støtte hos mange systematiske teologer, mens eksegetene med tida ble mer skeptiske til standpunktet hans.
Nytestamentlerne er dog også skeptiske til hele tanken om det bibelske grunnlaget for troen på en legemlig oppstandelse. I 1. Kor 15, som er en av kjernetekstene her, skriver Paulus om den oppstandne kroppen som soma pneumatikon, en åndelig kropp. Forskerne fortolker i dag denne kroppen ikke som fysisk kjøtt, men en kropp av en annen substans. Den oppstandne kroppen er med andre ord grunnleggende forandret, og består ikke av blod og muskler og knokler. Man må imidlertid ikke tro at skepsisen mot en legemlig oppstandelse er ny, også i den tidlige kirke diskuterte man ivrig hvorvidt Jesu oppstandelse skulle forstås fysisk eller åndelig.
Å forestille seg et menneske uten kropp, er umulig
— Åste Dokka
Når alt dette er sagt, har den nyeste forskningen tatt til orde for at Det nye testamentet er mindre motsetningsfylt enn debatten skulle tilsi. Og James Barr er en av dem som kan slå bro over de ulike posisjonene. Han finner støtte i bibeltekstene for at Gud faktisk skapte sjelen udødelig, men at udødeligheten gikk tapt i syndefallet. Dermed ble vi dødelige, men ved Guds inngripen i gjenoppstandelsen får vi udødeligheten tilbake.
Ikke til å tro
Det virker vanskelig for mange å svelge at oppstandelsen skulle være legemlig. Og ja, det er jo usannsynlig. På den andre sida er det ikke mindre sannsynlig at sjelen skulle kunne leve videre uten en kropp. Å forestille seg et menneske uten kropp, er umulig. Menneskeheten har alltid eksistert i og med kropp, skriver James Barr. Det som gjør oss til mennesker på denne sida av dødens grense, må også være det som gjør oss til mennesker på den andre. Det virkelig utrolige er jo at vi lever her på jorda i det hele tatt, og et liv etter døden er også et mirakel, uavhengig av hvilke aspekter av oss som måtte leve videre.
Spekulasjonene om et etterliv forsvinner ikke bare teologene slutter å snakke om det
— Åste Dokka
Hva skal vi mene om udødelighet og en kroppslig oppstandelse? Dette er, naturlig nok, et felt der empiriske undersøkelser ikke gir oss noe som helst hjelp. Tankene om og troen på et liv etter døden, er mer enn det meste av teologien, utelukkende basert på kilder utenfor oss selv. Like fullt forsvinner ikke spekulasjonene om et etterliv bare teologene slutter å snakke om det. Samtalen om livet etter døden er høyst levende, noe Knausgårds bøker beviser. Kirka er vel så kvalifisert som alle andre til å delta i den.
Jeg undrer meg over tenkere som Nikolaj Fjodorov, som Knausgård gir mye plass. Han mente det var menneskenes egen oppgave å gjenreise alle mennesker som har levd på jorda, gjennom vitenskapen. Slik sett likner han den delen av dagens transhumanister som vil fryses ned for å kunne vekkes til et evig jordeliv. For meg virker dette ønsket helt uforståelig.
Jeg vil gjerne leve lenge, men jeg synger gjerne med når vi kommer til sjuende vers av Frans av Assisis solsang: «Takk, gode Gud, for søster Død, den siste hjelper i vår nød. Hun kjører vognen stille frem når det er kveld og vi skal hjem» (Eyvind Skeies oversettelse). Å ta døden på alvor, er også å ta livet på alvor.
