Fri oss ut fra denne onde tid

I åpningen av Galaterbrevet skriver Paulus noe som vekket meg her en dag. Han skriver at det Jesus gjør for oss er å «fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i». Ja, for visst er befrielse og frelse sentralt i kristendommen. Men hva skal vi frelses fra? Er det døden? Er det fortapelsen? Er det synden?

Evig krisetid

For Paulus er det her ingen av delene. Han vil snarere bort fra opplevelsen av å leve i en ond tid, en tid som umuliggjør et godt liv. Og opplevelsen av å leve i en ond tid, deler nok Paulus med flere enn sine samtidige. Jeg hørte en gang en historiker si at mennesker til enhver tid i historien har ment at de lever i krisetid. Kanskje ikke hvert år eller hvert tiår, men med korte intervaller har det skyllet inn over menneskene: Krig, pest, uår, fiendskap, uro av ulikt slag. Verdenskrig og spanskesyke, atomtrussel og aids-epidemi, bare tiår tilbake. Ja, små verdener går under hver dag.

Det er liten grunn til å redusere frelse og fortapelse til noe som handler om hva som skjer når vi dør. For hva skjer når vi lever?

—  Åste Dokka

Når vi leser historien og hvilke lidelser våre forfedre har måttet utholde, er det ikke overraskende at livsfølelsen alltid har vært sterkt preget av ytre trussel og undergang. I Norge i dag er vi stort sett forskånet for sult og tyranni. Vi har rettssystemer og et greit sosialt og helsemessig sikkerhetsnett. Like fullt lever også vi i krise: klimakrise, flyktningkrise, korona og et nytt krigs- og konfliktbilde i den store verden. Hver tid er unik, og dermed er også hver krise det. Slik blir vi overveldet på ny og på ny av det som truer akkurat nå. Er det denne onde tid vi ber Gud frelse oss fra?

Å gå til grunne

Spørsmålet om fortapelse og frelse blir ofte automatisk til et spørsmål om himmel og helvete. Men det er liten grunn til å redusere hele dette komplekset til noe som handler om hva som skjer når vi dør. For hva skjer når vi lever? Hvordan virker disse begrepene her og nå?

Ordet «fortapelse» er interessant. Det er norsk for det greske apoleia, som betyr å bli drept eller totalt ødelagt, gå til intet. Og på norsk bruker vi nettopp ordet «fortapt» om eksistenser det har gått skikkelig ille med: Et menneske på bunnen av alle statistikker og tilværelsen i det hele tatt, er fortapt. Eller vi bruker det om oss selv når vi er komplett rådløse og fortvilte, når vi virkelig ikke aner hva vi skal gjøre for å komme oss ut av gropa: Jeg er fortapt.

Leser vi Det nye testamentet med denne betydninga av ordet fortapelse i mente, åpner det seg nye forståelsesformer. For også ordet vi har oversatt til «helvete», Gehenna, har en konkret betydning: Det er Hinnom-dalen, der dyrelik og søppel ble brent og avgudsdyrking fant sted. Å oppholde seg et slikt sted, må ha vært synonymt med å ha nådd enhver bunn. Når Jesus snakker om fortapelse, kan vi godt se for oss dette, et dennesidig liv i fornedrelse og lidelse.

[ Vi synger fortsatt sanger om Jesus ]

Alt skal bli klart

Også det motsatte av fortapelsen, frelsen, har betydning før døden. For min del har en bestemt side av det lovede liv i det siste trådt fram med full kraft, og det er forklarelsen. Ordet bærer i seg både at noe blir forklart, altså utlagt pedagogisk og greit, men også en forvandling, som på forklarelsens berg i Matteus 17. Ifølge ordboka kan forklarelse også handle om å lyse opp noe annet, og ja, det skinner et lys i ordet.

Forklarelsen er løftet om at alt skal bli klart. Alt som er rotete, ufullstendig, uforståelig og negativt gåtefullt skal legge seg pent ved siden av hverandre og danne mønstre. Vi skal få den innsikt vi mangler. Som et vindu som blir vasket for fugleskitt og pollen: Nå kan vi se det som vi før kun så gjennom et slør. Og ordet apokalypse betyr nettopp det, at et slør blir løftet bort, forhenget forsvinner. Vi skal se det som er, akkurat slik det er. Med det kan vi forstå og skjelne, få ro for alt vi bærer på. Håpet om forklarelse taler godt inn i en nåtid preget av strid om sannhet og språkets evne til å kommunisere den.

Lev nå. Gjør vel nå. Forlik deg med Gud nå.

—  Åste Dokka

Og Jesus snakker ofte i «nå-et». Han presenterer sjelden planer for å bygge oss inn i evigheten. Nei, han sier: Se på fuglene under himmelen og liljene på marken. Samle ikke i låve eller bod. Ikke bekymre deg! Lev nå. Gjør vel nå. Forlik deg med Gud nå. Ikke av hensyn til framtida, men av hensyn til nåtida.

Formørkende konsekvensanalyser

Kanskje det er nettopp her frelsen fra den onde tid ligger. For klarer vi å leve akkurat nå, uten at de lange konsekvensanalysene formørker sinn og dager, ser vi også livets fylde og verdi. Tida og vilkårene rundt oss endrer seg kanskje ikke så mye med et slikt sinnelag, men vårt slaveri under tida kan oppheves. Vel er krisene der, og vel trenger de løsninger. Men bekymring er ingen løsning. Liljene skal visne og dø, men det gjør dem ikke mindre vakre i sin fulle blomst.

[ Da han kom heim fra barnehagen, song han bordverset for den ateistiske familien sin ]

Det kan framstå moralsk og politisk uansvarlig å ikke være bekymra. Men Jesus inviterer ikke til å lukke øynene for konsekvensene av livsførselen vår. Snarere handler dette lev nå-perspektivet om å handle der vi faktisk har makt, uten å miste motet av vår videre maktesløshet.

Og både dommen og evigheten er nærværende alt nå, slik fortapelsen er høyst reell i dagens verden. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter, skriver Forkynneren i sin bok: Det evige liv er en alltid nærværende realitet. Når Jesus snakker i disse store kategoriene, tar han del i profet-tradisjonen fra Det gamle testamente: Ordene hans er ikke nødvendigvis spådommer om noe som skal skje, men visjonære beskrivelser av noe som truer oss eller er lovet oss, noe som er mulig, som er nærværende i sin potensialitet.

Noen ganger er det ikke framtida vi skal stirre på, enten det er den nære eller den som inntrer etter døden. Vi må i stedet holde blikket fast på nåtida. Da blir også spørsmålet om helvete eksisterer som et sted vantro folk sendes når de dør, underordnet. Vi vet at fortapelsen finnes, her og nå, i vår onde tid. Og vi kan lengte mot en forklarelse av tingenes tilstand, der uroen og spørsmålene blir overflødige.