Salmer fra utrygg grunn

Alle mulige slags mennesker sier at de er glade i salmer. Salmer er viktig for folk. Likevel kan man, i alle fall i noen kretser, høre bekymring om salmens fremtid. Kommer vi til å synge salmer om tretti, førti, femti, hundre år? Jeg tror egentlig det.

Noe helt annet enn et fint arvestykke

Selv er jeg takknemlig for salmer jeg lærte som barn, de sitter fortsatt i meg, og kommer fram i bevisstheten i stunder jeg trenger det. Jeg elsker mange gamle salmer. Men jeg tror at det samtidig trengs nye salmer som setter ord på hvordan det er å leve som troende og tvilende menneske i dag. Hvis det som så ofte blir kalt salmeskatten skal være noe mer enn et fint arvestykke vi tar fram ved høytidelige anledninger, trengs det nye tekster som ærlig og modig skriver for vår tid. Nye salmer, ikke bare gamle salmer på en ny måte.

Jeg trodde jeg måtte skrive fra et kontinent omringet av et hav som beskyttet tekstene fra verdens bråk og larm, og ikke minst fra alt det andre som rører seg i meg selv

—  Ingrid Melve

Jeg tror virkelig at salmer som en distinkt sjanger av diktning har sin plass. Selv om jeg i prinsippet ikke har så mye imot såkalt sekulære sanger anvendt i kirkelige sammenhenger, fyller ikke disse det samme rommet. Og for at salmer skal bli skrevet, må det finnes mennesker som skriver dem. Men hvor er de?

[ Lager salmealbum ]

Ærefrykt

Jeg vet ikke helt hvorfor det er så få folk som skriver salmer i dag. Det er ikke mangel på mennesker som kan skrive og dikte. Har forestillingen om hva en salme er, blitt noe tilstivnet og arkaisk for mange? Eller kanskje skyldes det ærefrykten for selve sjangeren, eller for det møysommelige arbeidet det er å skrive salmer. Kanskje skyldes det ærefrykt for enkeltskikkelser som har betydd mye i norsk salmediktning, og for føringer og uskrevne regler for hva som er en skikkelig salme.

Da jeg selv begynte å skrive salmer i 2014, var det med en slik ærefrykt. Ubevisst trodde jeg at for å skrive en salme, måtte den være helt lik, både i farge og form, som de etablerte store salmedikternes salmer. Jeg skrev på en helt annen måte enn alt annet jeg skrev, jeg skrev med en penn som ikke var min. Og det var som om jeg trodde at salmene måtte komme fra et eget kontinent, der kristen tro er ren og ubesudlet, der referansene bare viser til andre bibelreferanser. Jeg trodde jeg måtte skrive fra et kontinent omringet av et hav som beskyttet tekstene fra verdens bråk og larm, og ikke minst fra alt det andre som rører seg i meg selv. Noen av mine første forsøk var helt ok. Veldig mange var bare stive og rare.

Det var først da jeg begynte å skrive fra der jeg som troende menneske faktisk lever, at noe skjedde. Jeg har ikke fast grunn under føttene, jeg skriver fra et ustabilt felt der to kontinentalplater møtes.

Jeg tror på en djerv, iblant det noen vil kalle kjettersk, åpen og ærlig salmediktning

—  Ingrid Melve

Jeg tror døden er endelig. Jeg tror Jesus Kristus stod opp igjen. Jeg tror vi mennesker er overlatt til oss selv. Jeg ber Gud om å stoppe tanks, klimaendringer, all vold og faenskap, og beskytte alle jeg kjenner hver eneste kveld. Jeg tror naturligvis ikke på under og tegn. Jeg har selv opplevd tegn så tydelige at det var umulig å ikke se dem. Den tørre kjeksa klistrer seg til ganen, den sure vinskvetten er vanskelig å svelge ned. I det jeg kneler på alterringen, vet jeg at det er Kristi kropp og blod. Kristendommen er en patriarkalsk religion som holder mennesker nede. Min Kristus-tro er i kjernen av mitt feministiske engasjement. På kirkegården ligger det råtnende kropper, bein og knokler. Jeg tror vi alle skal stå opp igjen en gang til en ny verden.

[ En blå tone for lidelsen ]

Revner og dyphavsrenner

Det er iblant som om jeg ikke helt hører til noe sted, eller litt overalt. Det kan være ensomt å ha det slik, men jeg tror ikke jeg er alene. Jeg tror heller ikke lenger det er noe feil med denne måten å tro på. Det er ikke bare for meg det ikke går opp, at det er ikke glatt og jevnt, eller lukket og trygt. Det er revner og dyphavsrenner, det er skjelv og gnissinger, det står ikke stille under oss, og uansett hvor mye vi forsøker å sikre hus og bygninger, kan de velte overende ved neste skjelv.

Men det er her vi lever. Og det er bare fra dette ustabile, usikrede stedet jeg får til å skrive salmer jeg kan stå inne for. Noen ganger blir det stille, innadvendte tekster, noen ganger tekster nesten uten kraft. Noen ganger tekster som sier noe helt annet enn jeg først hadde tenkt, og noen ganger tekster som ikke er noe mer enn et rop til en gud jeg slettes ikke alltid tror på. Noen ganger blir det tekster som gnisser imot alt det jeg vet at er sømmelig og riktig å si.

Jeg tror på en djerv, iblant det noen vil kalle kjettersk, åpen og ærlig salmediktning. En salmediktning som tør være full av kontraster, ubesvarte spørsmål, som ikke forsøker å trøste vekk og glatte over de revnene som finnes. En salmediktning fra så mange forskjellige stemmer som mulig, og gjerne fra de stemmene som sjelden blir hørt. En salmediktning som ikke bryr seg med å forsøke å være tidløs, men som her og nå gir oss nye ord og skildringer av lengsler, tvil, sinne, tro og gudserfaringer. Som åpner for oss måter å skrive og synge om Gud på som vi ikke visste fantes.