Russlands angrep mot Ukraina siden 24. februar har på et snaut halvår gjort mer for å samle nasjonen enn det ukrainerne selv maktet på de forutgående 30 årene siden uavhengigheten i 1991. Dette gjelder imidlertid ikke på religionens område, som fremdeles er preget av sterke motsetninger de ortodokse kirkene i mellom. Likevel er også de aller fleste ortodokse kristne, som utgjør ca. 67 prosent av befolkningen, samstemte i fordømmelsen av invasjonen.
Underlagt Moskva-patriarkatet
Frem til 1990 var alle ortodokse i Ukraina underlagt Moskva-patriarkatet (MP). Ved oppløsningen av Sovjetunionen fikk Den ukrainske ortodokse kirke stor grad av indre selvstyre, men beholdt båndene til Moskva. Denne kirken er fremdeles desidert størst i Ukraina basert på antall menigheter (ca. 12 000).
Fordi denne kirken i så sterk grad assosieres med Russland, har rundt 500 menigheter gått over til en konkurrerende kirke med tydeligere nasjonal profil de siste fire årene. Ukrainas ortodokse kirke ble stiftet i 2018 gjennom fusjonen av to utbryterkirker fra MP, og ble raskt anerkjent som autokefal (uavhengig) av Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Dette førte til brudd mellom den russiske kirken og de ortodokse kirkene som tok nykommeren inn i varmen.
[ Caroline Serck-Hanssen: Ukrainas kirkelige frihetskamp ]
En ukrainsk meningsmåling foretatt rett før invasjonen i februar og i mars, viser at oppslutningen om den MP-tilknyttede kirken i landet stupte fra 15 til 4 prosent. Det hjalp tydeligvis ikke på omdømmet at kirkens leder, den ukrainskfødte metropolitt Onufrij, fordømte angrepet i klare ordelag fra første dag, da han sammenliknet krigen med Kains brodermord.
Moskva-patriarkatets ukrainske kirke har stått særlig sterkt øst og sør i landet, der det bor mange russiskspråklige. Samtidig er nettopp disse områdene hardest rammet av krigshandlinger. Også en rekke kirkebygg har blitt ødelagt og flere geistlige drept i angrepene, noe som selvsagt har svekket medlemmenes lojalitet overfor patriark Kirill. I en rekke bispedømmer sluttet man å be for ham i liturgien.
Kirkemøte i Kyiv
Hvordan skulle Den ukrainske ortodokse kirke (MP) forholde seg til krisesituasjonen som hadde oppstått? 27. mai ble det avholdt et stort kirkemøte i Kyiv for å stake ut kursen videre. På forhånd var det knyttet stor spenning til utfallet: Ville man bryte båndene til patriarken i Moskva helt og holdent, slik flertallet av kirkens medlemmer nå ønsket?
Kirkemøtet fordømte krigen med henvisning til budet «Du skal ikke drepe», men unnlot å legge ansvaret på Russland. Det nærmeste kirkemøtet kom kritikk av moderkirken var en mild formulering om «uenighet med patriark Kirill» når det gjaldt krigen i Ukraina.
Noen entydig løsrivelse inntraff heller ikke, til tross for påstander om dette i vestlige medier. I det kryptiske konsilvedtaket heter det at kirken har justert sine statutter på en måte som indikerer dens fulle selvstendighet. Ordet «autokefali» er imidlertid unngått.
Derimot var kirkemøtets vedtak både tydelig og kritisk i omtalen av rivalen Ukrainas ortodokse kirke. Døren ble satt på gløtt for dialog, men bare under visse tøffe betingelser: Konkurrenten må slutte å overta kirkebygg og menigheter med «makt». Videre må den nye kirken innse at den i realiteten ikke er autokefal, til tross for anerkjennelsen fra patriarkatene i Konstantinopel og Alexandria, samt den greske og kypriotiske kirken. Sist, men ikke minst, må biskopene få orden i sine ordinasjonspapirer ved at man gjenoppretter deres apostoliske suksesjon – den ubrutte kjeden av bispeordinasjoner helt fra apostlenes tid.
Provoserende krav
Det er lite trolig at Ukrainas ortodokse kirke uten videre vil være villig til å gå med på disse provoserende kravene. Det er heller ikke mye som tyder på at ukrainere flest er blitt overbevist om at metropolitt Onufrijs kirke virkelig har tatt farvel med Moskva-patriarkatet. Dets kommentar til kirkemøtets vedtak var da også at det ikke endret noe i forholdet til moderkirken. Samtidig formante den russiske kirkeledelsen at MPs statutter må følges. Det kreves et lokalt konsil under patriarkens ledelse for å gi autokefal status til Den ukrainske ortodokse kirke (MP). Dersom sistnevnte mener alvor med sine påstander om full uavhengighet, har de i så fall gjort seg selv til skismatikere i henhold til ortodoks kirkerett.
Eksperter har påpekt at konsilets ulne formuleringer trolig er ledd i en overlevelsesstrategi: Under trusler om lovforbud mot den «russiske» kirken i Ukraina forsøker denne å berolige den mistenksomme opinionen. Samtidig er det viktig å holde ryggen fri i fall Russland lykkes med å erobre hele landet. På Krimhalvøya er stiftene allerede blitt overført fra metropolitt Onufrijs kontroll til biskoper direkte underordnet Moskva-patriarkatet.
Splittelsen mellom Ukrainas to konkurrerende ortodokse kirker blir neppe leget med det første.
[ Gudshuset i grenseland forteller en dramatisk historie ]