Kommentar

Har jeg latt meg selv bli overlevert fra en mann til en annen?

Faren min gikk sammen med meg opp kirkegulvet. Gjør det meg til en dårlig feminist?

BLE LEID INN: Da Kate Middleton giftet seg med prins William i Westminster Abbey i 2011 ble hun fulgt opp kirkegulvet av faren sin.

«Og kvinnene leies opp kirkegulvet som kveg», skrev en Oslo-prest nylig i et kommentarfelt på Facebook.

Han siktet til at det fortsatt er en stor andel kvinner som gifter seg i Den norske kirke som velger å gå opp kirkegulvet med faren sin, i stedet for med mannen sin – slik Den norske kirke foreslår.

Som man kan lese i dagens Vårt Land, kan det virke som at mesteparten av parene som gifter seg i kirka ser bort ifra kirkas anbefaling om å gå sammen som par, som egentlig er den norske tradisjonen.

En unorsk handling

Noen av mine nærmeste kolleger og gode venner har tatt sterkt til orde for at det er en uting at kvinner blir «leid opp» på den måten. Politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg, har skrevet øyeåpnende og viktig om hvordan denne rare «tradisjonen» inntok norske kirkerom. Som hun påpekte i en kommentar i Vårt Land allerede i 2016 er det ikke noe tradisjonelt norsk over ritualet. Det er en viktoriansk tradisjon, innført av overklassen i byene fra slutten av 1800-tallet.

Men det er bare få tiår siden bygdene i Norge tok etter de større byene. På bygda holdt den gamle, norske tradisjonen mye lenger: At paret gikk sammen til alters.

Ordningen med at far følger datter har vi i nyere tid blitt eksponert for først og fremst gjennom amerikansk populærkultur. Faktisk så mye at vi har sluttet å legge merke til at det ikke er noe tradisjon som hører hjemme her til lands. Vi har kjøpt hele konseptet, akkurat som vi har kjøpt konseptet med at bruden skal ha hvit kjole (symboliserer uskyld og renhet) og slør, mannen skal fri – helst med en passe stor diamantring – og at det fortsatt er slik at de aller fleste barn som blir født i Norge tildeles farens etternavn.

Høyst patriarkalske tradisjoner og ordninger som antyder at kvinnen enten er farens eller mannens eiendom.

Andre muligheter

I månedene før jeg gifta meg brukte jeg mye tid på å tenke på disse spørsmålene. For jeg hadde lyst til at pappa skulle gå sammen med meg – jeg i hvit kjole og han i prestekjole.

For meg var det viktig å ha pappa ved siden av meg den aller viktigste dagen i mitt liv. Fordi han er min eneste gjenlevende forelder og en av mine aller beste venner. Han representerer familien min, slekta mi, røttene mine og troa mi.

Og fordi bryllupsdagen var dagen der alle disse delene av meg skulle ivaretas, men samtidig veves sammen med en annens familie, en annens slekt, røtter og tro. For min del kunne gjerne ektemannen min gått opp med moren sin, eller vi alle sammen gått i prosesjon. Det var bare noen av flere alternativer vi diskuterte.

Det endte med at han ble stående der oppe med sine to beste venner og vente på meg, ikke av symbolske grunner, men fordi det var det han aller helst ville. Og det endte med at pappa gikk ved siden av meg oppover gulvet, men trådte til side før jeg var helt fremme, så det ikke skulle se ut som jeg ble overlevert fra en mann til en annen.

Jeg kan forsvare min egen beslutning så mye jeg vil, men jeg vil uansett komme til den erkjennelsen at det er symbolikken jeg viderefører det er noe galt med – ikke intensjonen

—  Elise Kruse, religions- og featureredaktør

En smule flaut

Gjør den avgjørelsen meg til en dårlig feminist? Er jeg aktivt med på å videreføre kvinneundertrykkende standarder?

Tanken på at noen skulle tro at jeg syntes det var viktig at pappa «ga meg bort» til en annen mann gjør meg uvel. Men jeg tror jo faktisk ikke at noen av de som så meg den dagen tenkte: «Å, for en vakker brud, men huff, der går hun som et levende symbol på en tradisjon som har undertrykt kvinner i hundrevis av år».

Likevel skammet jeg meg og gruet meg til å fortelle enkelte hva jeg hadde landa på.

Det er ikke synd på meg. Det skal være en smule flaut å la seg rive med av amerikanske kulturimperialistiske ikke-tradisjoner, som i tillegg har vært med på å videreføre usunne, patriarkalske strukturer.

Men jeg følte ikke at det var det jeg gjorde. Jeg kan forsvare min egen beslutning så mye jeg vil, men jeg vil uansett komme til den samme erkjennelsen: Det er symbolikken jeg viderefører det er noe galt med – ikke intensjonen min.

Det er kanskje av liten betydning for andre, men det er av stor betydning for meg.

Angrer ikke

Konklusjonen er at jeg skammer meg litt over valget, men angrer ikke.

For jeg tok mitt eget valg som var riktig for meg. Jeg lot meg ikke rive med, men tenkte nøye over hva jeg ville og hvorfor. Derfor tror jeg også det er så viktig at prester i Den norske kirke tar opp dette i vigselssamtaler, i stedet for å stilltiende akseptere brudeparets valg. Mange er ikke klar over historien bak og trenger å bli utfordra for å kunne ta informerte valg.

På den måten kan vi bli minnet på de patriarkalske strukturene som fortsatt preger samfunnet vårt, og utfordra til å ta stilling til det som har fått bli standard. Det gjelder også for de kvinnene som på autopilot tar husvasken eller klesvasken, regner med å bli henta og skysset når de trenger det og nyter å bli spandert på. Det er ikke noe galt i noe av det, men alt kan argumenteres for å være videreføringer av kjønnsskjeve mønstre.

Det skal være provoserende at kvinneundertrykkende strukturer får leve videre som den aller største selvfølge, uten at noen en gang reflekterer over hva de symboliserer og representerer.

Men det er lov å tenke selv – og det er lov å velge fritt.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, nyhets- og religionsjournalist og som nyhetsleder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar