Asgeir Evenstad til minne

Asgeir Evenstad, Verdal, døde fredag 10. juni, et par uker etter at han hadde fylt 51 år.

Vår bror ble født 24. mai 1971 på Sykehuset Levanger. Samme sommer flyttet familien til Verdal, der foreldrene våre hadde fått jobb ved Bakketun folkehøgskole. Asgeir vokste opp som en del av den store Bakketun-familien. Han ble godt inkludert av naboungene, og av mange varme voksne.

Asgeir lærte å leve med begrensningene

Asgeir ble født med en hjerneskade som ga ham flere begrensninger. Han lærte seg å leve med disse begrensningene, samtidig som han møtte dem med et enestående pågangsmot og stå-på-vilje.

I dødsannonsen her i avisa skrev vi at Asgeir har vært en velsignelse. Vi har lyst til å utdype hvordan Asgeir har vært en velsignelse for oss brødrene, og hva han har lært oss. Stikkordene er raushet og tillit.

I oppveksten i Verdal fikk vi hver vår godtepose på lørdager. Hvis vi skyndte oss å spise opp vår pose, kunne vi være helt trygge på at Asgeir ville spandere det han hadde igjen i sin. Det var bare å rekke fram hånda og si takk.

En av lærerne til Asgeir har fortalt om en klassetur til Oslo. Mens flertallet av elevene brukte turpengene på seg selv, lurte Asgeir på hva han skulle kjøpe i gave til mor. Det ble et litermål i plast, som mor i alle år brukte på familiehytta på Fosen.

Han lærte oss hva som er viktig i livet

Rausheten til Asgeir strakk seg ut over den nærmeste familien. I Trondheim bor det ei afrikansk firebarnsmor som mange ganger har takket Gud for Asgeir og rausheten hans. I perioder da hun hadde utfordringer med å få endene til å møtes, var Asgeir en stødig bidragsyter.

Asgeir lærte oss brødrene mye om hva som er viktig her i livet. Hva som egentlig betyr noe. For oss gikk det meste på skinner på skolen. Asgeir måtte slite mer med fagene, og brukte lenger tid på leksene. For Asgeir lå det mye større innsats bak karakteren G i et fag, enn en M for oss.

Dette skapte ettertanke: Vi innså at karakter er viktigere enn karakterer. Hvem du er som menneske, betyr mer enn hva du til enhver tid er i stand til å prestere. Denne innsikten har formet oss, og påvirket valg vi har tatt senere i livet.

For ham var tro synonymt med tillit. Dette var en tro han hvilte i, like til det siste.

—  Øystein og Erlend Evenstad, brødre

Asgeir var vår gode turkamerat. Vi hadde en felles forkjærlighet for det irske bandet U2. I en periode valfarta vi på U2-konserter. Turene var planlagt lang tid i forveien. Asgeir kunne glede seg i månedsvis. Han gledet seg før, underveis og etterpå. I lang tid etter en konsertopplevelse kunne Asgeir huske detaljer vi for lengst hadde glemt: en gnistrende gitarsolo, eller en spesiell detalj ved sceneriggen. Asgeir hadde sansen for de små detaljene, og for de lange gledene i livet.

Asgeir valgte å møte verden med en åpen tillit. I løpet av livet møtte han mange personer som han fikk tillit til: Tor Even, hans beste venn på barneskolen; støttekontakten Ole Gunnar; alle de flotte lærere han hadde; de gode arbeidskollegene på Innherredsbakeriet, og de fantastiske representantene for helsevesenet på Sykehuset Levanger. Asgeir møtte hver enkelt med tillit, og opplevde å få varme og tillit tilbake.

[ Fant frihet i ansvar – og sannhet hos Gud ]

Tilliten preget hans gudstro

Den samme åpne tilliten preget Asgeirs gudstro. For ham var tro synonymt med tillit. Dette var en tro han hvilte i, like til det siste. De siste dagene var han trygg i brødrefellesskapet, og i tilliten til Gud. Som han selv sa følte han seg trygg i Herrens hender.

Mellom Asgeir og oss brødrene var en en toveisrelasjon. Det er ikke sånn at det var vi som hjalp og støtta ham gjennom livet. Asgeir bidro vel så mye i våre liv. I tida etter at han døde er det dét vi har takket mest for: alt vi lærte av Asgeir, alt Asgeir ga oss.

Vi takker Gud for vår bror. Han har virkelig vært en velsignelse.

[ Alene på en rasteplass med Guds finger på veikartet ]