Kommentar

Lengselen etter alvor

Det er lite som er så intimt som å være helt alvorlige sammen. Alvor skaper en helt særegen form for eksistensielt menneskelig fellesskap, og trenger vår beskyttelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En kveld i vinter foreslo barna å se på The Voice, et talentprogram på TV2. Vi skrudde på. På skjermen trådte et vennlig og stillfarent program fram, der talentfulle mennesker utfoldet sine sangkunster foran et dommerpanel som vurderte dem med mildt blikk og et publikum som elsket dem. Slik er det ikke alltid på tv.

Litt uti programmet fikk vi høre en særegen stemme. Sangeren var først skjult, slik at tonen trådte fram helt naken. Det viste seg å være 20 år gamle Emma Wik som sang, en nydelig versjon av Erik Byes «Vår beste dag». Dommerne gråt. Publikum gråt. Borte i stolen så jeg en tåre i min manns øyekrok. Jeg kan ikke nok om musikk til å beskrive stemmekvalitet, men det var noe så skjørt og vakkert, eterisk nesten, over Wiks stemme, at det berørte meg på sjeldent vis.

Uten humor

Siden har jeg gått tilbake og sett klippet på YouTube flere ganger. Hva er det som er så fascinerende? Jeg har gransket ansiktet til sangeren. Hun er dypt alvorlig. Hun står bom stille, og beveger kun den ene hånda. Det er vanskelig å se for seg at man kan være mindre tilgjort enn henne. Hennes eneste fokus er sangen, kanskje ser vi en krusning av et smil idet alle dommerne snur seg mot henne samtidig. Men hun er helt og fullt til stede i det hun gjør, og ved å ikke lage show, har hun det sterkeste nærværet av alle som var på scenen samme kveld. Emma Wik tok musikken på alvor.

For meg kan alvoret være mye mer berusende enn latteren

—  Åste Dokka

En kjenning hørte meg holde foredrag en gang, og etterpå snakket vi litt om det. Han var litt forundret. Du er jo vanligvis en morsom person, sa han. Hvorfor er du ikke morsom på talerstolen? Det hadde jeg ikke tenkt på før, men han hadde rett. Jeg hadde ikke vært morsom eller humoristisk. Og jeg merker at jeg heller ikke vil være morsom. For meg kan det kjennes billig å skulle appellere til latteren når jeg står foran en forsamling. Som et triks. Ved å våge å være helt alvorlig, vinner man kanskje noe annet enn ved å lage rom for moro.

Jeg liker å le, og jeg liker å få andre til å le. Jeg synes det er deilig, og jeg tror vi trenger det. Det skaper fellesskap og letthet. Like fullt er det også gevinster ved å ikke lage show ut av alt. For meg kan alvoret være mye mer berusende enn latteren.

Noe av det beste jeg vet er å være i en samtale som har rom for å ikke lette på stemninga, ikke avlede, ikke åpne ventilen. Men i stedet å se hverandre i øynene, se hverandres alvor, se at noe berører dypt og personlig. Noe står på spill, som ikke skal ufarliggjøres av latter. Det er lite som er så intimt som å være helt alvorlige sammen. Lite som skaper denne helt særegne formen for eksistensielt menneskelig fellesskap.

Et forstyrrende smil

Her en dag snakket jeg med en svært erfaren prest som var forundret over de unge prestene. Hvorfor smiler de når de formidler alvorlige ting? Spesielt kvinner er i vår kultur opplært til å smile, det virker vennlig og ufarlig. Men når det man skal si ikke er det det minste ufarlig eller hyggelig, er smilet forstyrrende. Erna Solberg er en mester i å ikke mildne ordene sine med småpikeaktig smil og latter. Kanskje vi ikke får så lyst til å invitere henne i bursdag, men hun oppnår å gi budskapet fokuset.

I motsetning til gleden, er alvoret helt på sida av det sosiale, og dermed representerer det en enorm frihet fra tilgjorthet og tilpasning

—  Åste Dokka

Alvoret kan tippe over og bli dystert og mørkt. Og glede kan også være dypt og ektefølt. Men i motsetning til gleden, er alvoret helt på sida av det sosiale, og dermed representerer det en enorm frihet fra tilgjorthet og tilpasning. Hvis man først er i det alvorlige, åpner det seg rom for ting som ellers ikke kan snakkes så mye om. Jeg har jobbet som prest i flere runder. Som sjelesørger har jeg noen ganger brukt tid på å trenge forbi det sosiale, forsøkene på å sjarmere og bli likt, og komme til saken, grunnen til at en person oppsøker presten. For det er sjelden gleden som gjør det nødvendig å tre over terskelen til sjelesorgens rom.

Biskopen i Uppsala, Karin Johannesson, fortalte i en scenesamtale nylig om en observasjon hun hadde gjort seg som universitetslærer: Unge mennesker lengter etter alvor. Det er så få steder alvoret har plass i vår tid. Alt er innstilt på det lette og kjappe, og det har skapt et sug etter dypere mening.

Oppriktighet og mot

I en artikkel i Psykologisk tidsskrift forteller Espen Håland om en pasient han kaller A. A oppsøkte terapi på grunn av depresjonssymptomer. Hun øste ut av seg en lett og overflatisk talestrøm, før hun etter hvert ble trygg og nærværende. Da kunne de mørke rommene åpne seg. As symptomer forverret seg, men like fullt var bevegelsen mot alvor et framskritt, skriver Håland. A fant endelig ordene for hvem hun var under omgjengeligheten.

Det er risikabelt å ikke trekke lettheten ut av ermet når noe er sårt eller trist eller bare rett og slett ikke morsomt

—  Åste Dokka

Alvor er forbundet med oppriktighet og mot. Emma Wik lærer oss at det også er en kilde til reelt nærvær og til det som er så vakkert at vi heller enn å smile og le, må gråte. Slik blir vi beriket av alvoret.

Noen ganger kan latteren være en avledningsmanøver. Frykten for å møte noen uten humorens beskyttelse, kan jeg selv kjenne på. Det er risikabelt å ikke trekke lettheten ut av ermet når noe er sårt eller trist eller bare rett og slett ikke morsomt.

Som liturg er jeg dønn alvorlig. Siden jeg ser ganske sur ut når jeg ikke smiler, kan det godt hende jeg sender ut helt feil signaler om mitt eget humør under en gudstjeneste. Men jeg er ikke sur. Jeg er konsentrert til stede. Jeg prøver å gjøre det jeg skal, uten noe sosialt smøremiddel til å ta unna for påtrengende høytid eller friksjon. Når jeg ser Emma Wik, vet jeg at jeg er på rett spor.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar