Religiøs makt og avmakt

Høyesterettssaken om det ekskluderte Jehovas vitne-medlemmet Gry Helen Nygård har vakt oppsikt.

Gjennom tre runder har Nygård møtt det norske rettssystemet i kampen om å få komme tilbake til trossamfunnet hun har vært medlem av i 31 år. Eksklusjonen har ført til at hun mistet kontakten med både familien og vennene sine.

Ikke overraskende var det derfor mange som reagerte da nyheten kom tidligere denne måneden, om at Nygård tapte kampen mot Jehovas vitner i Høyesterett.

For dem som står på utsiden fremstår avgjørelsen hjerteskjærende: Et medlem som sier hun ble utsatt for et seksuelt overgrep, sa ifra til de øverste myndighetene i trossamfunnet sitt og endte opp med å bli kastet ut av et internt domsutvalg på grunn av «grov seksuell umoral».

Når man blir ekskludert fra Jehovas vitner mister man kontakten med alle som fortsatt er på innsiden. Eksklusjonen er en form for kjærlighet og beskyttelse, ifølge Jehovas vitner selv. Det handler om å beskytte både dem som er igjen og den som blir ekskludert.

---

Dette er saken

• I 2018 ble Gry Helen Nygård ekskludert fra Jehovas vitner
• Domsutvalget til Jehovas vitner, som tar avgjørelser om eksklusjon, hevder hun har begått «porneia», altså seksuell umoral
• Selv hevder Nygård at hun ble utsatt for overgrep
• I tillegg til at hun hevder det var overgrep, mener hun også at Jehovas vitner har gjort saksbehandlingsfeil ved å ekskludere henne
• Gry Nygård tapte saken i Follo tingrett, men vant i Borgarting lagmannsrett. Jehovas vitner anket deretter til Høyesterett og vant frem der i mai i år

Kilde: Vårt Lands arkiver

---

Kan gå veien til Strasbourg

Nygård regner seg selv fortsatt som et Jehovas vitne og har beholdt troa si. Beslutningen om å ta saken til det norske rettssystemet må derfor ha vært tøff. Men så mye betyr det for henne å kunne være et Jehovas vitne. De fleste troende vil kunne forstå akkurat det.

Etter tapet i Høyesterett vurderer hun og advokaten hennes nå å ta saken videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD).

Dersom de gjør det, og EMD velger å ta opp saken, kan vi bli vitne til noen svært interessante og prinsipielle juridiske avveininger rundt religionsfriheten, ikke minst veid opp mot andre grunnleggende menneskerettigheter.

[ Åste Dokka: «Espen Ottosen trenger ikke velge mellom Paulus og meg, men mellom Paulus og Paulus.» ]

Barna som betaler

Dersom Nygård-saken ender i Strasbourg vil det være interessant å se om og hvordan domstolen vekter barns rettigheter i møte med Jehovas vitners strenge eksklusjonspraksis. Statsforvalteren i Oslo og Viken har som kjent allerede valgt å frata Jehovas vitner statstilskudd for 2021 på bakgrunn av eksklusjonspraksisen. Det begrunner de blant annet med hensynet til barns beste.

De seneste årene har Norge vært den tapende part i flere saker i EMD, nettopp i forbindelse med barns rettigheter og viktigheten av samværet mellom barnet og dets biologiske foreldre. I dette tilfellet var Nygård barns myndige, men hva ville EMD ha sagt dersom hun ble nektet retten til å treffe sine egne mindreårige barn?

Hvem sin religionsfrihet?

Både Jehovas vitner og Nygård bruker religionsfriheten, slik den er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 9, som utgangspunkt for sin sak. Bare det i seg selv viser menneskerettighetens kompleksitet og paradoksalitet. Er det menighetens eller enkeltmedlemmets religionsfrihet som skal veie tyngst?

Her kommer man ikke unna at den enkeltes religionsfrihet ikke gir en rett til selv å bestemme at en skal være medlem av et trossamfunn, dersom trossamfunnet stiller seg i veien for det. Det har derimot trossamfunnet rett til gjennom «sin» religionsfrihet.

Men dersom trossamfunnet kan få gjøre akkurat som det vil, kan man også risikere å frata medlemmenes religionsfrihet. Nettopp derfor valgte Høyesterett å ta opp Nygård sin sak. De ville undersøke om eksklusjonen bygget på et riktig faktisk grunnlag. Hadde de kommet frem til at den ikke gjorde det, kunne de i teorien ha overprøvd Jehovas vitners bestemmelser og dermed satt Nygårds religionsfrihet i forsetet. Slik konkluderte de imidlertid ikke.

Nygård-saken er en kraftig påminnelse om de personlige kostnadene man risikerer i møte med prinsippfasthet

—  Elise Kruse, religionsredaktør

En seier med bismak

Staten kan ikke bestemme hva som er legitimt å tro på eller hva slags religiøs moral et trossamfunn skal ha og bestemme etter. Det er et avgjørende prinsipp for et livssynsåpent samfunn. Likevel er det lite jubel å skimte fra andre trossamfunn enn Jehovas vitner etter Høyesteretts avgjørelse. For resten av religions-Norge er nok dette en seier for religionsfriheten med kraftig bismak.

For først og fremst er Nygård-saken en sak om en kvinne med en tro og en dyp tillit til sitt eget trossamfunn og dets regler og indre justis. I ettertid sier Nygård at hun aldri trodde hun skulle ekskluderes.

Høyesterett har nå gjort sin jobb og utført sitt ansvar. Men resten av storsamfunnet har et minst like viktig ansvar i å stille spørsmål ved både Jehovas vitners praksis, dommen i seg selv og religionsfrihetens implikasjoner.

[ Biskopene er uenige med kirkerådsdirektøren – frykter usikker fremtid ]

På vei mot religiøse særdomstoler?

Nygårds advokat kaller dommen et uttrykk for at Høyesterett tillater religiøse særdomstoler. Det er ikke vanskelig å forstå at folk frykter for interne domsutvalg innad i trossamfunn mer nå, enn før denne dommen kom. I hvor stor grad skal vi tillate at mennesker kan bli utsatt for det samfunnet for øvrig vil anse som moralsk forkastelig, i religionsfrihetens navn? Det er et spørsmål som bør oppta ethvert trossamfunn som setter religionsfriheten høyt.

Denne dommen vil kunne få konsekvenser for lignende saker. Selvjustisen det her legges opp til må også kunne gjelde for andre trossamfunn. Spørsmålet er om vi som storsamfunn er forberedt på det?

I hvor stor grad skal vi tillate at mennesker kan bli utsatt for det samfunnet forøvrig vil anse som moralsk forkastelig, i religionsfrihetens navn?

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Juridiske størrelser som religionsfriheten tar ikke hensyn til menneskelige følelser. Men som religiøse er vi nødt til å ta stilling til de menneskelige sidene og kostnadene ved religionsfriheten også. I dette tilfellet må vi tåle at den religionsfriheten vi kjemper så hardt for også kan få tragiske konsekvenser for et enkeltmenneske.

Høyesterett har med denne dommen slått fast at staten kan ikke gripe inn overfor et trossamfunns håndheving av sine regler overfor medlemmene, selv om reglene skulle fremstå urimelige og ramme enkeltmedlemmer hardt. Slik er denne saken en kraftig påminnelse om de personlige kostnadene man risikerer i møte med statlig prinsippfasthet.

[ Sunniva Gylver: Bekymret for at personlige gravferder kan bli til A- og B-begravelser ]