Kommentar

Å være norsk er å ha en lov

NORSK: Ble Norge til da Harald Hårfagre skapte et norsk rike? Eller tok han makten over et Norge som allerede fantes der?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mens vi pakker ned flagget og bunaden igjen, kan vi forberede oss på neste nasjonale festdag: I juni skal det feires at det er 1150 år siden slaget i Hafrsfjord der Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike.

Den gang jeg studerte historie for femti år siden, var historikerne nokså samstemte om at slaget i Hafrsfjord må ha stått en gang på 900-tallet, og ikke i 872 som historikerne på 1800-tallet mente. Men nå er de kommet til at 870-årene kan passe bra - og da er jo 872 et bra tall. Det må jo ha vært på sommeren, så juni er ikke noe dårlig tidspunkt for feiringen.

Det er talende at den nasjonaldagen vi i går feiret med taler, flagg og barnetog, var en feiring av en lov.

—  Erling Rimehaug

Men var det i 872 Norge ble til? Var det noen som opplevde seg selv som nordmenn før kongeriket Norge fantes? Eller ble de nordmenn fordi de ble undersåtter i det norske kongeriket? Spørsmålet handler om relasjonen mellom nasjon og stat. Det skal vi komme tilbake til. Men først må vi spørre hva det egentlig var Harald samlet.

Norge var et kystrike

Det er Snorre som beskriver Haralds rikssamling og gjør slaget i Hafrsfjord til sluttsteinen i hans verk. Men Snorre levde 300 år etter, og vi vet at han gjerne konstruerte en god historie ut av de brokkene av kunnskap han hadde. Det Snorre hadde å bygge på, var noen linjer fra ulike skaldekvad som trolig ble diktet på den tiden det skjedde.

Det bildet som lar seg tegne ut fra disse kvadene, er at Harald i alle fall etter slaget holdt til på Utstein på Karmøy, som var et gammelt høvdingsete. Motstanderne hans kom østfra, og rømte tilbake den veien da de hadde tapt. Derfor antas det nå gjerne at Haralds rike i alle fall besto av kysten i Rogaland og Hordaland. Men han kan ha hatt en allianse med høvdinger videre nordover som gjorde at de sammen behersket kysten hele veien til Troms og Finnmark.

Denne kyststripa er nettopp det som på denne tiden i utenlandske kilder får navnet Norge - eller Nordvegr. Det vanlige er å si at det betyr skipsleia mot nord. Men det kan også bety skipsleia gjennom de trange sundene. Når Norge kommer inn i historien, består det altså av kysten av Vestlandet og Nord-Norge.

Staten gjorde oss norske

Hørte resten av landet til Norge? Det som den gang het Viken (og ikke det fylket som nå skal forsvinne igjen) - altså området rundt Oslofjorden - var under danskekongen. I innlandet fra Telemark til Hedmark hersket lokale høvdinger. Det var først et par hundre år senere de kom inn under de norske kongene.

Men kan likevel menneskene som bodde der ha vært nordmenn? Kan de ha opplevd å ha en felles identitet? De snakket trolig noenlunde samme språk, og de delte den samme kultur. Men det gjaldt jo også de som bodde i Sverige og Danmark. På Haralds tid gir det nok mer mening å snakke om en norrøn identitet - og ikke en spesifikt norsk.

Derfor er det mye som taler for at en spesifikk norsk identitet nettopp henger sammen med utviklingen av et norsk kongedømme. Staten gjorde oss norske. Men hva skjedde da når staten forsvant?

Loven knytter oss sammen

Etter at erkebiskop Olav Engelbrektson forlot Norge i 1537, var ikke lenger Norge samlet i ett rike, men en samling av danske len styrt fra København.

Men det var likevel noe som samlet hele riket: Norge hadde sin egen lov. Om to år har vi et nytt nasjonalt jubileum: Magnus Lagabøtes landslov er 750 år. Den ble senere omdøpt til Christian IVs lov, og så til Christian Vs lov. Men det var i hovedtrekkene samme lov, og den gjaldt bare i Norge. Gjennom hele den såkalte dansketida hadde altså hele Norge sin egen lov.

Under denne felles loven lå en forestilling om en evig norsk lov, gitt av Norges evige konge Olav den hellige. Man tenkte seg at kong Magnus bøtte på denne grunnloven (derfor Lagabøte), ikke at han ga en helt ny lov. (Dette har jeg lært av Jørn Øyrehagen Sunde, som koordinerer feiringen av landsloven ved Nasjonalbiblioteket).

Norsk identitet er altså knyttet til det å leve under samme lov. Derfor er det talende at den nasjonaldagen vi i går feiret med taler, flagg og barnetog, nettopp var en feiring av en lov. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men det er ganske spesielt at nasjonaldagen er til minne om Grunnloven. Ikke en militær seier, ikke en revolusjon, ikke en frigjøring, men en lov.

Nasjonalstaten gjør identitet viktig

Vi er vant til å sette likhetstegn mellom stat og nasjon. Men nasjonalstaten er en forholdsvis ny konstruksjon. Det var gjennombruddet for folkesuverenitetsprinsippet som gjorde nasjonalstaten nødvendig. Når kongen ikke lenger hadde sin makt fra Gud, men fra folket, så ble det jo viktig hvem dette folket var. Nasjon og stat måtte henge sammen.

Dermed fikk den nasjonale identiteten en politisk betydning. Det førte til nasjonalromantikkens jakt på det opphavlige norske. Men også til en nasjonalistisk front mot det svenske og det danske. Og til undertrykkelse av det samiske.

En norsk rettsorden

Derfor kan det være fint å minne hverandre om at å være norsk grunnleggende sett handler om å identifisere seg med norsk lov. Ikke nødvendigvis med alle lovens paragrafer, men med forestillingen om en norsk rettsorden. Den er åpen for alle som ønsker å slutte seg til den, og dermed ikke ekskluderende.

Det kan vi gjerne markere ikke bare 17. mai, men også når vi feirer 1150-årsjubileet for Hafrsfjord og 750-årsjubileet for landsloven.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar