Kommentar

Mitt år med korte, kalde dusjer

Myndighetenes oppfordring til å bruke mindre vann minner oss på at vi fortsatt er her på naturens nåde.

l

Det siste året har jeg hatt som mål å bli ferdig i dusjen før vannet blir varmt.

Det begynte med at jeg ble så lei av at det stod bøtter med vann på badet. Siden sommeren i fjor har jeg vært i California, hvor det å spare på vannet nærmest har blitt en folkesport. En av de tydeligste oppfordringene her, er å ha samle opp vannet som renner mens du venter på at dusjen skal bli varm – og bruke vannet til å skylle ned toalettet eller til å vanne planter.

Jeg har blitt så lei av å bære på disse bøttene, at jeg har nå heller tar kalde treminuttersdusjer. Det er den eneste tiden jeg faktisk er litt takknemlig for å ha blitt tynnere i håret.

Et annet mye brukt triks handler rett og slett om å skylle ned toalettet sjeldnere: If i’s yellow, let it mellow – if it’s brown, flush it down. En strategi mange nordmenn nok er kjent med fra hytter med litt for liten septiktank.

Forleden dag hørte jeg to lyder fra badet som, når de settes sammen, umulig kan love godt: Det første var lyden av toalettet som ble skylt ned, den andre var datteren min som ropte «å nei!». Jeg rakk å forestille meg hvor grell resten av dagen kunne bli, før jeg forstod at det heldigvis ikke var verre enn at hun hadde glemt å følge tommelfingerregelen over. En annen favoritt er denne: Uff, jeg håper noen må bæsje snart.

Det som om naturen skraper i den tynne membranen vi har lagt rundt våre komfortable liv, og sier: Husk at dere bare er her så lenge det er greit for meg.

—  Sondre Bjørdal

Bli med på dugnaden

Too much information, sier amerikanerne til slikt. Poenget er at mange av de grepene vi oppfordres til for å spare på vannet, i stor grad handler om å endre vaner og oppfatninger om hva som er innenfor.

Å endre hvordan en delstat med 40 millioner innbyggere tenker om dette, er et enormt prosjekt. Det innebærer en jevn strøm av holdningskampanjer, reguleringer og symbolpolitikk.

Som den gangen restauranter fikk forbud mot å gi gjester et glass vann med mindre de hadde spurt om å få det. Hadde dette en reell betydning? Kanskje ikke. Men det minnet folk på at vann er en ressurs som vi må spare på, der vi kan.

Jeg har lenge trodd at vi ikke trenger å tenke på disse tingene i Norge, og kjente et visst vemod da illusjonen brast. Det skjedde i det øyeblikk det tikket inn en SMS fra Oslo kommune, med mange av de samme oppfordringene: Ta kortere dusjer, skru av krana under tannpussen, unngå vanning av plen. Det var som om verdens realiteter nok en gang rykket litt nærmere «oss på bjerget», akkurat nå som vi var ferdig med koronaen, liksom. Men det var i det minste fint å se at kommunen har funnet en anledning til å gjenbruke det fine slagordet «Bli med på dugnaden – gjør det for Oslo».

Jeg har lært at dugnad ikke er et særnorsk fenomen. Her i California er det kanskje viktigste grepet mange har tatt, å gjøre hagene sine drought proof. De bytter ut grønt gress med planter som tåler tørke, som sukkulenter. Noen har også rullet ut kunstgress.

I byen hvor jeg nå bor har en tankbil med kjørt rundt i nabolagene og fylt opp tusenliterstanker med gråvann, som folk bruker til å vanne hagene sine. Og folk oppfordres til å benytte seg av kommersielle bilvasker, som renser og resirkulerer vannet, heller enn å vaske bilene sine hjemme.

Men det er fortsatt mye å gå på: I Californias urbane strøk er halvparten av vannforbruket utendørs, noen steder så mye som 80 prosent.

Et tørst triangel

Mer enn en tredel av det vestlige USA er nå i det US Drought Monitor kategoriserer som «ekstrem tørke». Mengden snø i delstaten – en viktig indikator for hvordan tilgangen til vann vil bli gjennom sommeren og høsten – er nå i vår kun 35 prosent av normalen.

Det er hovedsakelig tre årsaker til at delstaten har havnet i denne knipen: For det første er regelverk og infrastruktur bygget opp rundt delstatens tørste jordbruk, som står for omtrent halvparten av matproduksjonen i USA. For det andre har delstaten de seneste tiårene fått anslagsvis nesten 300.000 nye mager å mette og kropper vaske hvert år. Og for det tredje stiger temperaturen – noe som både gir større behov for og mindre tilgang til vann.

Teknologiske løsninger

Som vanlig håper vi teknologien skal redde oss. Og den kan selvfølgelig hjelpe. Særlig oppgradering av infrastruktur og bedre løsninger for å lagre det regnvannet som kommer – for når det først regner, kan det regne mye.

Det finnes også mer fiffige løsninger: For eksempel finnes det allerede 12 avsaltingsanlegg som lager drikkevann av saltvann fra Stillehavet, og det planlegges flere. Men dette regnes dessverre ikke som en bærekraftig løsning, fordi teknologien er dyr, energikrevende og fordi saltavfallet er belastende for natur og økosystem i nærheten.

Da er resirkulering av vann, som spøkefullt kalles toilet to tap, en mer lovende strategi. Men selv om det rensede gråvannet faktisk er renere enn mye annet drikkevann, var det igjen dette med hva som oppleves som innenfor. Det resirkulerte og rensede «dassvannet» har vist seg å være lettere å svelge hvis det sendes tilbake til naturen, i stedet for å gå rett tilbake til vannkrana.

Naturen banker på

Enn så lenge er det én ting som monner mer enn noe: Det er å spare på vannet.

Jeg vil ikke romantisere, for jeg skulle ønske jeg kunne slippe unna også denne dugnaden. Men når jeg ser disse bøttene på badet, kjennes det som en sunn påminnelse. Det som om naturen skraper i den tynne membranen vi har lagt rundt våre komfortable liv, og sier:

Husk at dere bare er her så lenge det er greit for meg.

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar