Kommentar

Pakistan på randen

Pakistan videreførte før påske sin tvilsomme tradisjon med at landets valgte statsminister aldri makter å sitte ut femårsperioden. Den kastede statsminister Imran Khan vanskjøttet økonomien og mistet militærets støtte.

l

Det er likevel altfor tidlig å avskrive Imran Khan (69) som en forhenværende statsminister. Den tidligere cricketstjernen har karisma og bred folkelig appell, basert på en populistisk, religiøs-konservativ nasjonalisme som slår an både blant den urbane middelklassen og fattigfolk på bygdene. Støttet av det mektige militærapparatet vant han et diskutabelt valg i 2018, etter en valgkamp preget av skarpe angrep mot vestlig innflytelse og mot Pakistans politiske familiedynastier, med fagre løfter om å utvikle en islamistisk velferdsstat.

Familiedynasti tilbake

Etter at Khan og hans parti Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI) tapte et mistillitsforslag i parlamentet 10. april, er det nettopp et av Khans kritiserte familiedynastier som har fått sin mann tilbake som statsminister. Inn kommer Shehbaz Sharif (70), lillebroren til tre ganger tidligere statsminister Nawaz Sharif, som i 2018 ble dømt til sju års fengsel for korrupsjon. Nå tar Sharifs sentrumsorienterte parti Pakistans Muslimske Liga (PML-N) sikte på å danne regjering med støtte fra det mer venstreorienterte Pakistans folkeparti (PPP) og noen mindre partier.

Det positive med maktskiftet er at det skjedde gjennom en demokratisk prosess. Statsminister Khan prøvde med alle midler å hindre at parlamentet skulle få gjennomført en mistillitsavstemning, etter at flere av hans partifeller meldte overgang til opposisjonen, og dermed fjernet det parlamentariske flertallet Khan baserte sin regjering på. Khan mislyktes imidlertid med sine forsøk på å oppløse nasjonalforsamlingen og utløse nyvalg, etter at dette grepet ble erklært lovstridig av en prinsippfast og enstemmig høyesterett.

Det er fare for at den politiske kampen blir mer voldelig fram mot et framskutt neste valg, og at militæret igjen faller for fristelsen til å opptre som politisk «kingmaker» i Pakistan.

—  Geir Ove Fonn

Forverret fattigdom

Etter tre år og sju måneder som statsminister etterlater Imran Khan seg et Pakistan som på mange måter er verre enn det han overtok. For den jevne pakistaner har økonomien gått fra vondt til verre, med en inflasjon som er oppe i 13 prosent, der korona-pandemi og Ukraina-krig har forsterket problemene med raskt stigende matvarepriser og forverret fattigdom. Valutaen rupee er svekket, handelsunderskuddet er rekordhøyt, og et kriselån på 6 milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet fra 2019 er satt på pause og må reforhandles før den siste halvparten av pengene kan bli utbetalt.

Khan etterlater seg et svekket Pakistan også på andre områder. Hans ensidige tilnærming til Moskva og Beijing har sammen med en knallhard retorikk mot USA - som han nå anklager for å ha støttet opp under politiske motstandere for å få ham avsatt - bidratt til å isolere Pakistan. Dette ble forsterket da Khan som en av få statsledere umiddelbart gav sin støtte til Taliban da islamistbevegelsen grep makten i Afghanistan i august i fjor, og nå sist da han valgte å møte Vladimir Putin i Moskva samme dag som Russland gikk til krig mot Ukraina - et lenge planlagt møte som Washington sterkt advarte Khan mot å gjennomføre.

Svekket demokrati

Economist Intelligence Unit (EIU) rangerer i sin siste demokrati-rapport Pakistan på en svak 104.-plass blant 167 land. Landet presterer dårlig på nesten alle indikatorer, som valgprosess og pluralisme, regjeringens funksjon, politisk deltakelse, politisk kultur og sivile friheter. Samtidig tegner Human Rights Watch (HRW) et dystert bilde om utviklingen av menneskerettigheter. Organisasjonen påpeker at Khans regjering i fjor intensiverte sine angrep på kritiske røster i mediene, sivilsamfunnet, frivillige organisasjoner og den politiske opposisjonen. Samtidig misbruker myndighetene rutinemessig drakoniske lover mot terrorisme og oppvigleri til å skremme fredelige kritikere.

Blasfemi-relatert vold mot religiøse minoriteter har økt, til dels som en følge av myndighetenes forfølgelse og bruk av diskriminerende lover. Og ifølge HRW gjennomfører myndighetsorganer ustraffet vilkårlige interneringer og utenomrettslige drap, samtidig som vernet er svakt mot æresdrap og tvangsekteskap som særlig rammer jenter og kvinner.

Krevende for Sharif

Det er altså krevende oppgaver som venter den nyinnsatte statsminister Shehbaz Sharif, som tidligere har markert seg som en handlekraftig delstatsminister i Punjab. Hans regjering vil bli utsatt for knallhard opposisjonspolitikk fra avgåtte Imran Khan, som har en egen evne til å begeistre og mobilisere massene i gatene. I beste fall blir det en demokratisk og fredelig basert kappestrid fram mot nyvalg, som tidligst kan holdes i oktober. I verste fall vil den tiltakende polariseringen og misnøyen antenne voldelige opptøyer.

I bakgrunnen voktes utviklingen av de mektige generalene, som for øyeblikket foretrekker en regjering ledet av Sharif, framfor den stadig mer USA-fiendtlige og islamist-vennlige Imran Khan. For Pakistans del er det å håpe at landet finner tilbake til den positive demokratiske utviklingen fra 15 års tid siden, inkludert redusert politisk makt til det militære etablissementet. Dessverre er sannsynligheten større for at den politiske kampen blir mer voldelig fram mot et framskutt neste valg, og at militæret igjen faller for fristelsen til å opptre som politisk «kingmaker», i et Pakistan de har styrt nesten halvparten av årene siden opprettelsen i 1947.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar