Påska er ikke koselig, og det passer godt

På tross av alle forvarsler om at Putin ville invadere Ukraina, framstår individer og samfunn som overraska over det som foregår. Det er jo god grunn til sjokk, hendelsene tatt i betraktning, vi blir med rette frastøtt og forferdet. Men hvorfor bli overraska?

Nå er det påske, og nok en gang dykker prester og lekfolk ned i fortellingene om Jesu korsdød. Kirka holder seg med et fortellingsunivers som insisterer på tilværelsens ytterkanter: Bibelen er full av ting som går på tverke, brutalitet, drap, sårbarhet og utsatthet. Innimellom alle de fine og sitatvennlige bibelversene, trer fortellinger om brodermord og sjalusi fram, om halshogging, voldtekt, makt og avmakt.

[ Et liv som ligner Jobs ]

For den som kjenner til Det høye råd, Kaifas og Pontius Pilatus, er Putin ingen overraskelse. Og leser man for eksempel profeten Jeremia, er det regelen snarere enn unntaket at makta er betalt med andre menneskers blod. Egypts farao var heller ingen moderne demokrat. At verden skal gå under har kristenheten visst siden første gang den leste Johannes’ åpenbaring noen tiår etter Jesu død.

Lista over katastrofer og menneskelig svikt i Bibelen er lang. Visst så Gud at all skapningen var god, men vel er verden grusom også. Når ens livssyn inneholder en mytologi, føyer alle nye erfaringer seg inn i et allerede etablert mønster som gir fortolkningsrom og gjenklang.

Godtkjøpshumanisme

Jeg har mange ganger hørt folk, både kristne og andre, okke seg over kirkas fokus på synd. Det kan det være mange gode grunner til å gjøre. Men like fullt er det lutherske menneskesynet langt mer realistisk enn godtkjøpshumanismen som stirrer ufravendt på det gode i mennesket og tenker at med riktig pedagogikk, psykologi og velferdsstat er utopien innen rekkevidde: Det er mulig å frelse seg selv, er det som om verden sier.

Og så kommer en pandemi. Så kommer en forrykt president. Så kommer kriger helt nær oss og all naivitet blekner. Er mennesket virkelig så godt? Er framgangsfortellingene vi leser verden med egentlig sakssvarende?

Det handler om oss

Kirkeåret har mange gode sider. En av dem er at presten og menigheten ikke selv kan velge hva som er dagens fokus, men tvinges til å gå inn i de tekstene som er fastlagt av Kirkemøtet. I fastetida, som nå går mot sin avslutning, har de ulike søndagene ulikt preg. Motivene er fristelse og lydighet, kampen om frelsen, Satan og det onde.

Kirkeårets tekster sørger for at den eksistensielle beredskapen alltid er høy

—  Åste Dokka

Som prest opplevde jeg det som tungt å måtte snakke om slike alvorstunge temaer søndag etter søndag. Men gevinsten er åpenbar: Kirkas tekstkorpus sørger for at den eksistensielle beredskapen alltid er høy. For hva som helst kan skje når som helst. Det går ikke alltid som vi håper, og når små og store katastrofer inntreffer kan vi åpne en skattkiste av andre menneskers erfaringer og fortolkninger. De hjelper oss til å forstå og holde ut.

Mens historisk kunnskap kan internaliseres, må den religiøse kunnskapen internaliseres

—  Åste Dokka

Over alt i verden finnes kunnskap om historien, og lærdommene fra den blir ofte løftet fram. Noe av poenget med historiefaget er å kunne stå på kjempers skuldre og skape en bedre framtid. Like fullt er det en forskjell på den rent eksterne kunnskapen som sier at noen mennesker et eller annet sted gjorde noe fælt for en tid siden, og den eksistensielle kunnskapen om det samme. For mens historisk kunnskap kan internaliseres, må den religiøse kunnskapen internaliseres. Fra prekestolen handler det nemlig alltid om oss, om en selv, og ikke om de andre. Liknelsen om ugresset i hveten fra Matteus 13 tvinger fram en erkjennelse av at skillet mellom godt og ondt ikke går mellom oss og dem, men tvers igjennom hver og en av oss. Prekentekster er ikke bare vinduer, de er også speil.

[ Erlend Rimehaug: Rom for vrede ]

Jesus var et sårbart menneske. Det skulle ikke mer til enn to planker og en håndfull spiker i henda på feil folk før hans gudsrikevisjon ble brutalt avbrutt. Okkupasjonsmakta gjorde som okkupasjonsmakter gjerne gjør, den slo ned motstanden med vold og tortur. Menneskets sårbarhet og menneskets grusomhet er begge drivende faktorer i påskefortellingene.

Hyggepåske

Noen spør seg kanskje om det kan bli noe hyggelig å feire påske mens en krig pågår. Men det har aldri vært hyggelig å feire påske. Tvert imot innebærer påska et alvor, den kretser om lidelse, svik, tortur, undertrykkelse, overmakt og drap. Nettopp dette alvoret har en verdi som blir spesielt tydelig nå når vår egen verdensdel er i krise.

Men så er det noe mer. For Bibelen er ikke bare en beretning om menneskers tumling på jorda i fine eller dramatiske tider. Bibelen kaster også et bestemt lys over mennesket, et lys som ikke har opphav hos mennesket selv, «det som ikke kom opp i noe menneskehjerte» for å si det med Paulus.

Det lyset er påskedagslyset. Det trenger seg fram fra den mørkeste indre langfredagshule og overvinner døden. Vi ser det rundt oss på alle kanter: Det går ikke an å holde våren tilbake. Kristen tro er trassig og håpefull, den insisterer på å tro og leve at livet vinner. Det gjelder selv i årets krigspåske, ja, spesielt gjelder det når døden står for døra og banker.