Kommentar

Erdogans krevende balansegang

Krigen i Ukraina gir Tyrkias omstridte president Recep Tayyip Erdogan store utfordringer, men også gyldne muligheter.

l

Kanskje er det for sterkt å kalle det et hjertelig vennskap, men de siste årene har Russlands president Vladimir Putin møtt Tyrkias sterke mann hyppigere enn noen andre statsledere, muligens med unntak av Israels avgåtte statsminister Benjamin Netanyahu. Neste gang de to møtes kan det være sammen med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, i Istanbul eller Ankara, til fredssamtaler for å få slutt på krigen i Ukraina.

Etterlengtet triumf?

Foreløpig er ikke krigen tilstrekkelig avklart til at partene ser det som realistisk å løfte de Tyrkia-meglede fredssamtalene opp på presidentnivå. Det kan imidlertid skje om ikke altfor lenge, særlig dersom Zelenskyj føler seg presset til å gjøre nye innrømmelser om den framtidige statusen til den okkuperte Krim-halvøya. I så fall kan det bli en etterlengtet triumf for den tyrkiske presidenten, nesten uavhengig av utfall av fredsforhandlingene.

Tyrkia står i krevende dilemmaer som følge av Ukraina-krigen. Forholdet til Kreml er omhyggelig pleiet de siste årene, særlig etter at Putin var en av de første som ringte Erdogan og uttrykte støtte etter det mislykkede tyrkiske militærkuppet i 2016. Samarbeidet omfatter et omstridt tyrkisk kjøp i 2017 av det russiske S-400 rakettsystemet, til sterk misnøye fra USA og resten av NATO.

Putin gjenkjenner trolig Erdogan som en autoritær og sterk statsleder, som kan være både slu og pragmatisk, og som det er mulig å inngå avtaler med.

—  Geir Ove Fonn, kommentator

Turister og naturgass

Underveis har Russland og Tyrkia stort sett funnet løsninger på sine motsetninger i striden om Nagorno-Karabakh mellom Armenia og Aserbajdsjan, de har klart å balansere sine ulike hensyn i krigene i Syria og Libya, og både russisk gass og russiske turister har strømmet i store mengder til Tyrkia. Bare i fjor besøkte 4,5 millioner russiske turister tyrkiske strender og byer, der de la igjen etterlengtet valuta i et økonomisk kriserammet land, og Tyrkia henter nær halvparten av sin naturgass fra Russland.

Oppvarmingen i forholdet mellom Ankara og Moskva har likevel ikke gått på bekostning av Tyrkias stadig bedre relasjon til Ukraina, som Putin ønsker å gjøre til en russisk klientstat. Den voksende våpenprodusenten Tyrkia har de siste årene forsynt Ukraina med sin egenutviklede krigsdrone TB2, produsert av et selskap eid av Erdogans svigersønn Selcuk Bayraktar. Så sent som 3. februar signerte Erdogan og hans ukrainske presidentkollega Zelenskyj en forsvarsavtale om å produsere flere slike droner, samtidig som de to landene også inngikk en frihandelsavtale. Det er videre planer om å levere to tyrkiske korvetter til Ukraina neste år, et fartøy som også benyttes av Tyrkias marine.

Har fordømt Russland

Så langt har ikke Ankara blitt med på de økonomiske sanksjonene mot Kreml etter invasjonen av Ukraina, og heller ikke stengt russiske fly ute fra sitt luftrom. Derimot stemte Tyrkia i FN for fordømmelsen av Russlands krigføring, de stengte raskt Bosporos-stredet for russiske krigsskip, og utenriksministeriet har stemplet invasjonen som både uakseptabel og et alvorlig brudd på internasjonal lov. Dessuten har Tyrkia tidligere støttet Ukrainas tilnærming til Nato-medlemskap – forsvarsalliansen der Tyrkia har vært medlem i over 70 år - og Ankara sluttet seg i 2014 til den internasjonale fordømmelsen av Russlands annektering av Krim.

For Tyrkia og Erdogan handler mekler-rollen i Ukraina-konfliken primært om å bidra til å stabilisere regionen. Dernest om å styrke Tyrkias fallende internasjonale renomme de siste årene, der den autoritære presidentens tiltakende struping av hjemlig ytringsfrihet og demokrati har gjort ham stadig mer isolert. Dessuten om å begrense krigens potensielt store skadevirkninger på Tyrkias egen økonomi, der en voldsom prisstigning de siste årene har skapt forbitrelse hos den jevne tyrker. Mandag kom nye rekordtall for inflasjonen, de verste på 20 år, med priser som i mars var mer enn 61 prosent høyere enn i samme måned i fjor.

Historiske fiender

Historisk har det vært sterke motsetninger mellom Tyrkia og Russland, ikke minst under den kalde krigen, da Nato-medlem Tyrkia ble ansett som et viktig bolverk mot Sovjetunionens innflytelse i regionen. I kampen om innflytelse har de gjennom århundrene vært i tallrike kriger med hverandre. Særlig har Tyrkia fryktet russisk innblanding i de strategisk viktige stredene Bosporos og Dardanellene.

Trolig ser Tyrkia seg nå tjent med et utfall der et svekket og paria-stemplet Russland må nøye seg med nøytralitetsgarantier fra Ukraina, med en fortsatt uavklart status for Krim og Donbas-regionen, men med reell russisk kontroll begge steder. Samtidig er et nøytralt, men vestvendt Ukraina i Ankaras interesse, som en balanserende buffer i en region der Tyrkia og Russland ofte har motstridende interesser.

Comeback som statsmann?

Erdogan har uansett mye å tjene på å framstå som en statsmann som kan bidra til å få slutt på den ødeleggende krigen i Ukraina. Et relativt nøytralt Tyrkia med Erdogan i spissen, er en av ytterst få aktører både Kreml og Kyiv kan akseptere i en ledende meklerrolle. Putin gjenkjenner trolig Erdogan som en autoritær og sterk statsleder, som i likhet med seg selv kan være både kynisk og pragmatisk, med en felles følelse av bitterhet mot Europa - en mann det er mulig å inngå avtaler med.

Det er verd å merke seg at Tyrkia - allerede lenge før rollen som mekler i Ukraina-krigen - har trappet opp innsatsen for å komme ut av den diplomatiske fryseboksen. Landet har gjort anstrengelser for å bedre forholdet til land som Armenia, Israel, Egypt, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. En Tyrkia-meglet fredsavtale i Ukraina vil trumfe alt dette, og gjenopplive Erdogans ambisjoner fra 15 års tid siden, da Tyrkia var i ferd med å utvikle seg til en betydelig og respektert spiller på den internasjonale scene, særlig i den muslimske verden.

Men i Kreml sitter en isolert Putin med en strategi som i beste fall er uforståelig og uforutsigbar, i verste fall irrasjonell og desperat - og trolig fortsatt med et ønske om å utnytte Tyrkia til å splitte NATO innenfra. Det kan være langt fram til en fredssignatur mellom Putin og Zelenskyj under Erdogans åsyn på tyrkisk jord.

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar