Gikk verdensordenen tapt?

Da første verdenskrig raste, var det mange som spurte seg hvordan man skulle unngå slike kriger i framtida. Verden hadde snublet inn i storkrigen fordi alle stormaktene forsøkte å utvide eller sikre sitt territorium og sitt interesseområde. Militær makt var det viktigste virkemiddelet.

USAs president Woodrow Wilson stilte seg i spissen for et forslag om en helt ny verdensorden, der statene skulle innordne seg et felles regelverk som skulle hindre krig. Konflikter skulle løses med voldgift. Folkeforbundet ble dannet for å sette på plass aggressorer og sørge for minnelige løsninger.

Etter Hitlers aggresjon ble svaret at vi ikke må avvikle den internasjonale orden, men tvert om gjøre den sterkere. Mye taler for at det burde bli svaret nå også.

—  Erling Rimehaug

Idealistene som gikk inn for dette, ble kritisert av såkalte realister. De mente at statenes egeninteresse alltid styrer deres handlinger, og at det til sjuende og sist vil være militærmakt som avgjør. Prinsipper er alltid underordnet interesser, og derfor er det naivt å tro at en verdensorden basert på respekt for felles regler ville fungere. Man måtte basere utenrikspolitikken på en kynisk vurdering av de enkelte lands interesser og makt.

Legitim interesse eller rå makt?

Denne debatten fikk en ny aktualitet her i Norge da en av vår tids talsmenn for realismen, den amerikanske professoren John Mearsheimer, ble intervjuet i Klassekampen om Russland og Ukraina. Han la vekten på å forstå Russlands behov for interesseområder, og ble dermed stemplet som Putin-forsvarer.

Samtidig er det flere som har reist spørsmålet om Putins forakt for internasjonalt regelverk og vilje til å bruke rå makt innebærer at vi må gi opp den liberale verdensorden som ikke minst Norge har basert sin utenrikspolitikk på.

Spørsmålet er ikke nytt. Det var nettopp det som måtte stilles da Hitler viste den samme forakten for moralske prinsipper og regelstyrte institusjoner og den samme viljen til brutal maktbruk for å nå sine mål.

FN skulle styrke verdensordenen

I 1945 ble svaret at den liberale orden hadde vært for svak og måtte styrkes. FN fikk atskillig større fullmakter til å gripe inn med makt mot en mulig aggressor enn hva Folkeforbundet hadde hatt. Men den gamle stormaktsrealismen fulgte med på lasset: De fem seiersmaktene fra krigen fikk vetorett i Sikkerhetsrådet. Dersom en av de fem skulle være aggressoren, ville FN være maktesløst. Det er nettopp det vi ser nå.

I siste del av forrige århundre fortsatte man å bygge opp en internasjonal orden basert på rettsprinsipper. Vi har fått krigsforbryterdomstol som dømmer ledere som bryter krigens lover. Enkeltstater har begynt å rettsforfølge de som forbryter seg mot menneskeheten. Og på 90-tallet ble også prinsippet om humanitær intervensjon med militærmakt tatt i bruk mot folkemord og svært alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Er menneskerettighetene universelle?

Menneskerettighetene er det grunnleggende premisset for den liberale orden. Noen av realistene har ment at det ikke går an å snakke om universelle menneskerettigheter. Menneskerettighetene er egentlig bare et uttrykk for interessene til vestlige land, hevdes det.

Det er et synspunkt som både Kina, Russland og mange muslimske stater egentlig deler, selv om de har sluttet seg til FNs menneskerettskonvensjon. Det virker nokså parodisk når Saudi-Arabia leder FNs menneskerettighetsråd. Den norske historikeren Terje Tvedt har argumentert for at norsk utenrikspolitikk er basert på en illusjon om at alle er for menneskerettighetene.

De fleste anerkjenner likevel at trangen til frihet og personlig sikkerhet ligger dypt i de fleste mennesker – også realistene. Men de legger til at det viktige er å vise det som kalles «prudence», som betyr både klokskap og forsiktighet. Det vil si at man anerkjenner at makt og interesser er viktig, og at regler bare kan opprettholdes dersom det settes makt bak.

[ Soknepresten har sagt opp. Nå skal han hjelpe flyktninger på heltid ]

Kan makt bare møtes med motmakt?

I bunnen ligger kanskje et syn på menneskenaturen: Vil vi holde oss unna voldsbruk og maktmisbruk dersom folk blir opplyste og vi fjerner sosial urettferdighet – eller kan makt bare holdes i tømme med motmakt?

Det er bare i Europa at vi har en menneskerettighetsdomstol. Ellers i verden er det opp til hver enkelt stat å tolke menneskerettighetene. Om man mener statens sikkerhet eller religionens krav må gå foran enkeltmenneskers rettigheter, er det ingen som kan sette foten ned og si at det ikke går an.

Noen av realistene trodde krigen kunne unngås ved å imøtekomme Hitlers behov for livsrom for tyskerne. Det førte til Münchenforliket, der Hitler fikk de tyskspråklige delene av Tsjekkoslovakia -og det førte bare til nye krav. Nå er spørsmålet det samme: Vil Putin slå seg til ro med et nøytralisert Ukraina, eller vil det bare gi ham en grunn til å gå videre med å utvide sitt interesseområde?

Kan vi styrke den internasjonale orden?

Må Putins handlinger føre til at vi går tilbake til å satse på makt og allianser i stedet for internasjonale avtaler, regler og institusjoner? Etter annen verdenskrig ble svaret at vi ikke må avvikle den internasjonale orden, men tvert om gjøre den sterkere. Mye taler for at det burde bli svaret nå også.

Da noen medlemmer gikk inn for å kaste Russland ut av Europarådet, svarte Russland med å trekke seg ut på eget initiativ – også fra Menneskerettighetsdomstolen. Russland er i ferd med å ekskludere seg selv fra den internasjonale orden. Men jo færre som vil slutte seg til spillereglene, jo mindre verdi får de. Vi kan få en todelt verden, en med orden og en uten.

Den liberale orden er knapt hundre år gammel. Historisk sett er ikke det lenge. Det som vi har tatt for gitt, kan bli krevende å opprettholde.

[ Dagen-Selbekk med støttende ord til Truls Olufsen-Mehus ]