En uvirkelig historie om norsk pressefrihet

Av og til når man tenker tilbake så kommer man på ting som virker helt sprøtt i ettertid. «Sa jeg det?» «Gjorde hun virkelig det?» «Hva var det han tenkte?».

En historie som framstår som helt usannsynlig nå i 2022 er da nordnorske politikere og byråkrater i 2015 ville stanse en norsk redaksjon som skrev kritisk om Putin-regimet.

Det såkalte Barentssekretariatet er et selskap som ble opprettet i de optimistiske årene etter Sovjetunionens fall. Samarbeidet på Nordkalotten skulle utvikles, og demokrati og ytringsfrihet var verdier på frammarsj. Fylkeskommunene i Nordland, Troms og Finnmark eide selskapet, mens Utenriksdepartementet finansierte mesteparten av driften. Fylkespolitikere og byråkrater skålte sammen i vodka på begge sider av grensen, og bånd ble knyttet fra folk til folk.

Invasjon og forgiftning

Det er mye pent å si om det gode lokale arbeidet som er gjort for å skape bånd på tvers av russergrensa etter Sovjetunionens fall. Samarbeidet for fred og forbrødring i nord fortsatte ufortrødent til tross for Russlands terrorbombing i Tsjetsjenia i 1999, forgiftningen av Alexander Litvinenko i London i 2006 og invasjonen av Georgia i 2008.

I 2014 ble det satt litt på spissen. Russland invaderte Ukraina. Krym-halvøya og deler av landets østligste provinser ble hærtatt av Putins «grønne menn». The Barents Observer, en nettavis eid av Barentssekretariatet, begynte å publisere kritiske artikler om den russiske invasjonen, og hva den kunne bety for Barentssamarbeidet.

Den frie og kritiske journalistikken til The Barents Observer vakte reaksjoner på begge sider av grensen i nord.- Jeg er faktisk litt fornærmet på vegne av Russland, uttalte russernes daværende generakonsul Mikhail Viktorovitsj Noskov under en journalistkonferanse i Kirkenes.

Eierinnblanding

Norske politikere var også skeptiske til at The Barents Observer skrev kritisk om Russland. I februar 2015 skal daværende fylkesordfører i Finnmark, Ap-politiker Runar Sjåstad, ha sagt at «vi må passe på at The Barents Observer ikke skriver ting som kan skade Barents-samarbeidet». Uttalelsen falt i følge flere tilhørere under et representantskapsmøte for Barentssekretariatet. Sjåstad avviser i dag at han har sagt dette. Han oppgir til Vårt Land at han mente det var «rart» at redaksjonen i Barents Observer ønsket seg «full frihet» fra sine eiere, men samtidig ønsker penger til drift av nettavisen. Klarere kan det ikke sies.

Sjåstad var ikke alene. Flere politikere i nord var skeptiske til den kritiske avisen. Barentssekretariatets styreleder Stig Olsen skal ifølge sitt eget referat fra et møte med redaksjonen ha anbefalt de ansatte i Barents Observer «om å være forsiktige med å publisere stoff som provoserer eierne ytterligere».

Det er ganske sterke ord. To representanter for norske myndigheter ba uavhengige journalister styre unna kritisk og avslørende journalistikk. Det er ille nok. Men Sjåstad og Olsen representerte faktisk eierne av The Barents Observer. I Norge har vi pressefrihet. Det er redaktøren som skal bestemme hva som skal stå i avisen, ikke eierne. Det blir som om kulturminister Anette Trettebergstuen, som utgjør NRKs generalforsamling, skulle forsøkt å diktere den statseide kanalens nyhetssendinger.

[ Krigen har kløyvd familien i to. Snart skal ho endeleg få sjå søstera igjen ]

Sparket redaktøren

For å gjøre en lang strid kort. Etter å ha nektet redaktør Thomas Nilsen full redaksjonell frihet, og forsøkt å sparke ham på dagen, endte det med at Nilsen fikk sluttpakke. Sammen med sine kollegaer Atle Staalesen og Trude Pettersen startet Nilsen The Independent Barents Observer, som har fortsatt med uredd journalistikk fra nordområdene. Nettstedet har samarbeidet med alt fra Dagbladet til New York Times, og leses med stor interesse i Moskva, Washington og Brüssel. Barentssekretariatet på sin side truet den nye og uavhengige avisen med søksmål. Så hvis du vil slå et slag for pressefriheten, og nyte godt av kvalitetsjournalistikk om Russland fra to av Norges modigste journalister, les thebarentsobserver.com i dag.

Saken om The Barents Observer viser at vi aldri kan ta pressefriheten eller ytringsfriheten for gitt. I Norge er staten en dominerende medieeier, og det viktig at alle politikere, også fylkespolitikere, skjønner at det er forskjell på å kritisere medier, som er lov, og å utøve eiermakt for å stanse kritisk journalistikk, noe som faktisk er forbudt. The Barents Observer-saken er nok et eksempel på hvor ekstremt langt enkelte norske politikere, embedsmenn, og for den saks skyld journalister og redaktører i andre mediebedrifter, har strekt seg i å ha forståelse for Putinregimet.

Press fra FSB

Under striden om The Barents Observer publiserte NRK en artikkel om at den russiske sikkerhetstjenesten FSB skal ha forsøkt å påvirke norske myndigheter til å gjøre noe med avisen. Det er usikkert om forsøket lyktes. Uansett trenger ikke Putin FSB til å påvirke vestlige medier når vi har politikere som Runar Sjåstad.

Sjåstad sitter i dag på Stortinget for Arbeiderpartiet, i arbeids- og utdanningskomiteen. Han gjør sikkert en god jobb der. Men der han virkelig har satt spor etter seg er i norsk pressehistorie. Og det er ikke med gullskrift.

For ordens skyld: Artikkelforfatteren ledet i 2018 og 2019 avisa Dagbladets samarbeid med The Barents Observer.