Hva oppnår vi med å boikotte regimekritiske kunstnere?

«Til tross for krigen i Ukraina, fortsetter Norli salget av russisk litteratur», skrev Nettavisen denne uken.

Jeg må innrømme at jeg måtte sjekke nettleseren da jeg leste setningen. Hadde jeg forvillet meg inn på en satirisk nyhetsside?

At en journalist må plukke opp telefonen og ringe til en bokhandel for å høre om de fortsatt selger russiske bøker, forteller mye om hva som hatt fokus på norske kultursider den siste uken. Flere medier har meldt om kulturinstitusjoner som legger samarbeid med russiske kunstnere på is. Både Munch-museet i Oslo og Kilden teater og konserthus i Kristiansand er blant institusjonene som har bestemt seg for å avlyse samarbeid med russiske aktører inntil videre.

[ Ljudmila Ulitskaja: – Jeg har aldri hatt noen høy stjerne hos myndighetene  ]

Paradoks

Boikotten av russiske kunstnere er ikke et særnorsk fenomen. Eksempelvis har Glasgow Film Festival, som startet denne uken, tatt to russiske filmer av programmet. I en kunngjøring skriver festivalen at avgjørelsen «ikke reflekterer synspunktene og meningene til filmskaperne», men at festivalen mener det er «upassende» å sende disse filmene under dagens omstendigheter.

Det store paradokset er at det parallelt med fortellingene om boikott, har kommet flere historier om russiske kunstnere som står opp mot Putin og de russiske myndighetene. Den norske advokaten Brynjulf Risnes, som følger krigen tett gjennom russiske medier, har i Vårt Land fortalt om en bølge av kunstnerisk motstand. «Blant kunstnere er motstanden markant. Det er kun unntakene som åpenlyst støtter invasjonen», påpekte han.

I samme sak uttalte den norsk-russiske filmskaperen Maria Mørkrid at hun ser mange kunstnere, teaterdirektører, forfattere og skuespillere som går hardt ut mot krigen Putin har startet.

Skal vi nå snu ryggen til disse kunstnerne, utelukkende fordi de kommer fra Russland? Det vil i så fall bety at opposisjonelle russere får munnkurv også utenfor Russland.

Burde åpne dørene

«Putin er ikke Russland», skrev den prisbelønte russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin i Vårt Land denne uken. Det er heldigvis korrekt. Russland er også de borgerne som er forferdet over Putins forbrytelser i deres folks navn. Og blant disse borgerne finnes det mange kunstnere.

De prisbelønte russiske forfatterne Mikhail Sjisjkin og Ljudmila Ulitskaja er blant kunstnerne som via PEN International har signert et åpent brev som støtter ukrainske kolleger og går hardt ut mot den russiske krigføringen. Mye kan tyde på at deltakelsen i et slikt opprop vil innskrenke disse forfatternes muligheter og ytringsfrihet i Russland. Da burde i det minste døren være åpen hos våre norske kulturinstitusjoner.

I den forferdelige situasjonen Russland har skapt ved å gå til krig mot Ukraina, burde vi se til regimekritiske russiske kunstnere. Ikke bare til kunsten de skaper, men til hva de har å si. Det får vi ikke til gjennom en boikott.