En dag i fjor mens jeg var ute og kjørte slo tanken meg plutselig: Stemmer jeg egentlig på et parti som jobber for og forstår mine utfordringer?
Jeg var usikker.
På Vårt Lands siste gallup er Rødt Norges tredje største parti. SV har over tid stabilisert på et høyt nivå, rundt 8 prosent.
Hva skyldes denne røde bølgen? Med sikkerhet, kan nok vi peke på både rekordhøye strømpriser og en meget tidlig regjeringsslitasje.
Men finnes det noe under overflaten som kan forklare det ytterligere? Rødt var allerede historisk store, med hele åtte representanter på Stortinget etter fjorårets valg. Hva med ulikheten i Norge? Har den økt? Venstresiden har snakket om ulikhet i alle år, og det tiltok i styrke da den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty kom med mursteinen Kapitalen i det 21. århundre i 2013.
For min egen del er det ikke avstanden mellom Stein Erik Hagens formue og min egen ikke-eksisterende formue som betyr noe. Jeg bryr meg ikke om hans rikdom, så lenge ikke den står direkte i veien for mine muligheter til å få et godt liv for meg og min familie.
Mine, og mange andre unges muligheter, begrenses derimot av et boligmarked som skaper en veldig reell og hverdagslig urettferdighetsfølelse.
Fra enebolig til leilighet
I 1995 kjøpte mine foreldre sin første bolig. De hadde begge høyere utdanning og normal inntekt. De kjøpte en stor enebolig med hage til halvannen million. I fjor solgte de huset for 14 millioner kroner.
Boligprisene i hele Norge har siden 1995 steget med nesten 500 prosent, leiligheter har steget med 700 prosent. Lønnsveksten har vært ca. 185 prosent i snitt. Regnestykket blir enda mer nådeløst for de store byene.
Høye priser skaper urettferdighetsfølelse i seg selv, men denne følelsen blir ikke mindre av en streng boliglånsforskrift som stikker kjepper i hjulene for mange.
Det er en dypt urettferdig forutsetning at vi kunne kjøpe vår første bolig, fordi jeg kunne gjøre innhogg i foreldrebanken. Vi hadde vært sjanseløse uten, på grunn av kravet om 15 prosent egenkapital. Forutsetningen om en foreldrebank passer dårlig med den norske sosialdemokratiske ideen om at hver generasjon skal ha muligheten til å skaffe seg et godt liv. Utdanning, jobb og ikke minst fast bolig, bør være mulig for de aller fleste.
[ «Lykkeland»-forfatter: – Det finnes få fortellinger om at noen vil gå på bedehuset ]
Rike besteforeldre
Forskning fra Universitetet i Oslo viser at det ikke bare er foreldrenes boligrikdom som betyr noe, men at forutsetningene også påvirkes av besteforeldres bolig. Dersom besteforeldrene dine eide eller eier bolig i Oslo, er sjansen større for at du selv eier egen bolig og at den er mer verdt enn snittet. Boligrikdom går med andre ord i arv.
De fleste partiene har politikk som kan være med å løse deler av boligproblemet, men så langt blir det halvhjertet. Jeg tror ikke at det å bygge flere, mindre boliger enda raskere løser problemet alene. Like lite som jeg tror at en tredje boligsektor gjør det.
Jeg tror den politiske motviljen handler om to ting: For det første er det en svært risikabel ting å ta i. Store deler av den etablerte middelklassen har store deler av formuen sin i boligen, og mange har jobbet hardt for den. Hvis man foreslår å regulere markedet hardt, vil det kunne gå utover en stor del av velgermassen, som igjen vil straffe partiene.
Det andre er at det er vanskelig å løse. Det finnes ingen quick fix. Kanskje vil den høye prisveksten vi ser nå over tid bidra til at inntekten i større grad følger boligprisveksten. Kanskje markedet bare skal få gå sin gang og problemet løse seg selv.
Mennesker, ikke milliarder
Men skaden som allerede er skjedd, løses ikke av markedet, men av politisk handlekraft. De store partiene må ta våre boligfrustrasjoner på alvor, akkurat som at Rødt tilsynelatende tar folks strømfrustrasjon på alvor.
I fjor vår fulgte jeg Høyres landsmøte på stream. Noen unge stemmer fremmet flere forslag for å bedre boligmarkedet for unge.
Et av forslagene var å fjerne dokumentavgiften ved kjøp av bolig. Nærmest før vedkommende hadde kommet seg ned fra talerstolen ble forslaget hamret ned av daværende finansminister Jan Tore Sanner. Det ville ta flerfoldige statsbudsjett å hente inn igjen et slikt tap for statskassa.
For generasjonene som skulle kjøpe bolig til en brøkdel av summen vi må ut med, var kanskje ikke dokumentavgiften et problem. For vår generasjon, som får boliglån etter en streng forskrift kan 100 000 av en sårt trengt egenkapital være avgjørende. Kanskje noen bør minnes på Erna Solbergs gamle slagord «mennesker, ikke milliarder?».
[ Biskop Nordhaug om homofilierkjenninga: – Ekteskapet er ei ordning for kvinne og mann ]
Gjør et forsøk
Vi må snakke om boliglånsforskriften. Trenger vi den i sin helhet? Kan vi beholde deler av den? Mari O. Mamre ved handelshøyskolen NMBU har foreslått at statlig hjelp med egenkapital og rentefrie lån, slik hun nylig sa til Finansavisen, kan bidra til at unge med fast og stabil inntekt kan få innvilget boliglån.
Jeg vil høre de etablerte partiene diskutere flere løsninger. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi dette er en urettferdighet som truer den norske selveierlinjen som de etablerte partiene i mange år har kjempet for å bevare.
Klask sa det i bilen, da jeg slo meg selv på kinnet for å slå meg ut av denne røde feberfantasien. Jeg ristet av meg tanken på at jeg kan stemme noe annet enn på de etablerte partiene. Men at jeg kunne tenke tanken bør bekymre de store partiene.
