Dø for Estland, men ikke Georgia?

Grove steinblokker sperret gaten opp mot nasjonalforsamlingen på Toompea i Tallinn da jeg kom dit første gangen i 1991. Noen hadde galgenhumoristisk satt opp et skilt med innkjøring forbudt for tanks. Sovjetiske tropper hadde nettopp drept mennesker i nabolandene Latvia og Litauen, og også i Tallinn fryktet man at kolonnene med tanks skulle rykke inn for å gjøre slutt på den selverklærte selvstendigheten.

Det er en alvorlig sak å ta noen inn i Nato. Da forplikter vi oss i prinsippet til at våre ungdommer skal kunne dø i forsvar for landet.

—  Erling Rimehaug

På høsten kunne vi trekke et lettelsens sukk da Jeltsin vant over kuppmakerne og Sovjetunionen ble historie. Det estiske flagget gikk til topps på «Lange Herman» i Tallinn. Men usikkerheten var der fortsatt.

Den store naboen i øst kunne fort komme tilbake og gjøre krav på gammel suverenitet. Mange russere i Estland var misnøyde med plutselig å være annenrangs borgere og følte mer lojalitet mot Russland. Det kunne være en begrunnelse for at Russland rykket inn igjen.

[ Tror det kan bli full krig dersom Russland krysser kontaktlinjen ]

Det gikk glatt for Estland

Derfor var Estland ivrige etter å komme inn i Nato. Jeg tenkte først at det kunne bli vanskelig å få Norge og andre Nato-land med på at vi skulle være villige til å ofre liv for å forsvare dette landet. Den lille flate landflekken på kanten av det digre kontinentet kunne overkjøres på et blunk, og det ville bli tøft å forsvare det.

Men til min lettelse gikk det glatt for Estland. Det er jo et nordisk land og ligger like i vårt nabolag. De viste seg fort å få demokratiet til å fungere og fikk raskt sving på økonomien. Og Boris Jeltsin laget ikke vansker, til tross for at Gorbatsjov hadde fått muntlige løfter om at tidligere sovjetrepublikker ikke ville bli tatt opp i Nato. Russland inngikk selv et samarbeid med Nato på 90-tallet.

Det endret seg med Putin

Men han som overtok etter Jeltsin hadde andre oppfatninger. Vladimir Putin har gjort det klart at han ser på oppløsningen av Sovjetunionen som et stort feilgrep, og mener det er et overgrep mot Russland at Nato etablerer seg på det som var sovjetisk jord.

Estlenderne priser seg lykkelige over at de kom seg inn i Nato i tide. For nå er det ikke så enkelt lenger, noe både Ukraina og Georgia erfarer. De ble i 2008 forespeilet at de kunne få bli med i Nato. Men selv om alle vestlige land holder fast ved prinsippet om at Russland ikke kan legge ned veto mot hvem som skal få være med i Nato, er det ikke slik at Nato slipper inn alle som søker.

Det er nemlig en alvorlig sak å ta noen inn i Nato. Da forplikter vi oss i prinsippet til at våre ungdommer skal kunne dø i forsvar for landet. Hvor langt kan vi strekke oss? Hva er mulig å forsvare? Og hvilke land står oss så nær at det er naturlig å forplikte seg slik?

Georgia ønsket seg intenst å bli vestlig

Da jeg i 2012 for første gang kjørte inn til hovedstaden Tbilisi i Georgia fra flyplassen, la jeg merke til at veien het George W. Bush Aveny. Foran presidentpalasset sto en statue av Ronald Reagan. Få land har så intenst ønsket å knytte seg til Vesten og Nato som Georgia på første del av 2000-tallet.

Georgia hadde vært den første sovjetrepublikken som støttet de baltiske lands selvstendighet først på 90-tallet, og i 1992 erklærte også den vesle republikken på sørsiden av Kaukasus sin selvstendighet. Den tidligere sovjetiske utenriksministeren Edvard Sjevarnadse ble president. Mye av den gamle kommunistparti-eliten beholdt makten og båndene til Russland var mange.

Men forholdet til Russland ble komplisert ved at Abkhasia og Sør-Ossetia erklærte seg selvstendige av Georgia først på 90-tallet, noe som førte til krig. Russiske styrker kom inn, formelt som en slags fredsstyrker for å overvåke våpenhvilen. Men Georgia oppfattet det som utbryterne fikk russisk støtte.

[ Vil Putin også snu? ]

Trodde de hadde Nato i ryggen

Da Sjevarnadse ble styrtet ved roserevolusjonen i 2003, overtok Mikhail Sakasjvili, og det var han som innledet sjarmoffensiven mot Vesten. Han fikk god respons hos president George W. Bush. I 2008 fikk Georgia løfte om at det skulle innledes en prosess for Nato-medlemskap. Sakasjvili trodde han hadde Nato i ryggen da han rykket inn for å erobre tilbake Sør-Ossetia. Men Putin slo tilbake med full krig mot Georgia. Blant annet ble Tbilisi bombet, og Georgia måtte slutte ydmykende fred. Nato grep ikke inn.

Etter det mistet Sakasjvili makten, og den tidligere russiske finansmannen Bidzvina Ishansvili har siden vært Georgias sterke mann. Han har tonet ned konflikten med Russland, og ivrer ikke like mye for Nato-medlemskap. Men Sakasjavilis tidligere parti søker revansj, og georgisk politikk er sterkt polarisert.

[ Indre splid i kristne stater ]

Hvor mye kan Nato gape over?

Det kristne Georgia regner seg som et europeisk land. Men sett fra Vest-Europa ligger det langt borte. Hvor mye territorium Nato kan ta på seg å forsvare, er nok et moment når man ikke har villet gjøre alvor av Georgias medlemssøknad. Vaklevorent demokrati og ustabile politikere bidrar nok også. Og så har altså Russland kontroll over deler av territoriet.

Hvor mye Nato skal utvide sitt område handler ikke bare om hvem som ønsker å få være med, heller ikke om hvordan Putin reagerer på det. Det handler til sjuende og sist om hvor stort område vi er villige til å forsvare med livet som innsats.

—  Erling Rimehaug, kommentator

Her vil vel de fleste merke at det er mye som ligner på Ukrainas situasjon. Putin har anerkjent to utbryter-republikker og rykker inn med såkalte fredsbevarende styrker. Kanskje vil han rykke inn i Ukraina slik han gjorde i Georgia. Siden Ukraina ikke er med i Nato, kan vi avslå militær støtte. Men hadde vi kunnet forsvare Ukraina dersom det var medlem av Nato? Selvsagt kunne Nato svart med full krig mot Russland. Det er slikt vi måtte si oss villig til dersom vi sa ja til Nato-medlemskap.

Hvor mye Nato skal utvide sitt område handler ikke bare om hvem som ønsker å få være med, heller ikke om hvordan Putin reagerer på det. Det handler til sjuende og sist om hvor stort område vi er villige til å forsvare med livet som innsats. Der ble det altså ja til de baltiske land, men inntil videre nei til de som ligger lenger øst. Kan vi holde fast ved det?

[ Hvem skal få løsrive seg? ]