God og fjern eller nær og slem

Mitt eldste barn kom til verden i det som utviklet seg til å bli en ganske (men ikke veldig) dramatisk fødsel. Selv var jeg ikke redd et øyeblikk, for jeg var utslitt og omtåket av et stort blodtap. Men mannen min, som satt der med en liten bylt pulserende nytt liv i hendene mens stadig nytt helsepersonell fylte rommet og jeg ble hastekjørt hit og dit og – han var redd. Heldigvis endte alt bra, vi har et utrolig helsevesen, og ingen av oss fikk varige sår på verken sjel eller legeme. Etter at krisen var over og den lille gutten sov, spurte jeg mannen min: Tenkte du noe på Gud mens dette skjedde? Nei, svarte han. Og det hadde ikke jeg heller gjort. Vi er begge teologer.

Uavhengig av reell fare er enhver fødsel en terskelerfaring, der eksistensen blir rokket. Min kropp har brakt et nytt liv til verden, og verken jeg eller verden vil noensinne bli det vi var før. Det kan knapt tenkes noe mer omveltende enn å føre et liv inn i virkeligheten, ja, det var sjokkerende å erfare at bak mageskinnet var det faktisk et menneske.

Gud i alle ting

Teologer har en tendens til å se Gud i alle ting og lage teologi og prekenpoenger bare det blåser et godtepapir forbi en parkbenk. Jeg er intet unntak. Like fullt sa det meg altså ikke noe teologisk å føde. Jeg må innrømme at jeg registrerte dette med både forbauselse og en mild sorg: Skulle jeg ikke også tenke noe nytt når dette nye livet tok plass i verden?

Teologer har en tendens til å se Gud i alle ting og lage teologi og prekenpoenger bare det blåser et godtepapir forbi en parkbenk.

—  Åste Dokka, kommentator

Men så tenkte jeg en ny tanke, nemlig den at min manglende tanke på Gud idet selve livet oppstod egentlig er et resultat av min gudstro. Jeg tror for eksempel ikke at min tro ville endres noe særlig om jeg skulle erfare stor personlig smerte eller være vitne til grusomhet og lidelse. Grunnen er at jeg ikke tror at alt som skjer i verden er uttrykk for Guds vilje. Jeg tror at Gud har noe med alt å gjøre, men jeg tror ikke at det som skjer med meg eller andre er et uttrykk for Guds plan. Derfor har min lykke eller sorg ikke noen direkte sammenheng med mitt gudsbilde.

C.S. Lewis’ troskrise

Slik kan det ikke ha vært for C.S. Lewis. Jeg har nylig lest A Grief Observed, som han skrev etter at han, som godt voksen mann, mistet sin kone i kreft. De to hadde vært gift i knappe fire år, og den intense lykken som hadde kommet kastet på ham på tampen av livet, ble like brått revet bort. Lewis ser ut til å ha en annen tiltro til Guds konkrete omsorg enn jeg, og erfarte dermed også en hard troskrise ved konas død.

Hvorfor gikk han da utfra at hans liv stod under beskyttelse, og at alt som vederfor ham kunne føres direkte tilbake til Gud?

—  Åste Dokka, kommentator

Lewis går langt i å anklage Gud og tilskrive konas død Guds vilje. Han opplever at Gud har slamra igjen døra i fjeset på ham og slått slåen for. Han spør seg om Gud er sadist. Hvorfor? Jo, det framstår som om Lewis, den intelligente mannen, ikke har kommet på tanken om at det som skjer i verden er underlagt andre viljer enn kun Guds. Lewis forfekter en rett fram-forståelse av Gud som både allmektig og god, og dermed må alt som skjer under himmelen enten være Guds vilje, eller er noe Gud lar skje, og hvilket av de to alternativene man velger går egentlig ut på ett. Og i tillegg: At dette som skjer er godt.

Å stå under beskyttelse

Et rammet, fromt menneske må jo bli sprø av å prøve å opprettholde en slik tro. Og Lewis bekymrer seg for sin mentale helbred. Enten svikter den, eller så svikter gudstroen. Det er forunderlig. Lewis vedgår at han også før sin personlige tragedie visste om at langt verre ting rammer og har rammet store deler av menneskeheten. Hvorfor gikk han da ut fra at hans liv stod under beskyttelse, og at alt som vederfor ham kunne føres direkte tilbake til Gud? Det framstår for meg som en både uforståelig og unødvendig teologi, som ikke kaster noe som helst av seg annet enn forsterket sorg og smerte.

[ «Reformer og pandemi har ført til at jeg er åndelig utmattet» ]

Jeg forstår ikke denne teologien, men det har gått opp for meg at Lewis’ gudsbilde likevel har en stor fordel: Lewis sin Gud er nær. Mens jeg (tror at jeg) kan leve teologisk komfortabelt med nær sagt enhver erfaring, har jeg likevel en ganske stor distanse til Gud. Hvis selv ikke de mest gjennomgripende opplevelsene mine har noen direkte befatning med Gud, må jo Gud være ganske langt borte fra meg også. Er det slik det må være? Må vi velge mellom en nær og uforståelig brutal Gud og en fjern og mer akseptabel Gud?

Det avgjørende kirkerommet

Like før jeg leste Lewis, leste jeg en annen stor forfatters beretning om ektefellens død: Den amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didions De magiske tankers år. Da hun døde rett før jul, ble jeg minnet om at den stod ulest i hylla, og jeg tok den fram.

Noen ganger er kanskje en fjern Gud akkurat det vi trenger for å holde ut smerten.

—  Åste Dokka, kommentator

Didion blir dypt rokket av ektefellens dødsfall, selv om han var en tilårskommen mann med trøblete hjerte. Hennes kvaler er dog av et helt annet slag en Lewis’. Men det religiøse aspektet er også hos henne til stede i hele boka, et bestemt kirkerom er sentrum for viktige hendelser og ritualisering, hun reflekterer over nattverd og bønn. Den smerten hun lever det første året uten mannen med er likevel ikke teologisk relevante, virker det som. Det er som om hun aksepterer døden slik hun aksepterer livet. Det er oppbyggelig lesning.

[ Det fins ei kopling mellom kristendom og høgrepopulisme, viser forsking. Den rammar Sjømannskyrkja. ]

Didion har i motsetning til Lewis ikke fått noen posisjon som kristelig sannsiger. Men kanskje skulle vi lytte litt mer til folk som henne. Gudstroen er ikke hennes fremste hobby eller det som opptar hver side i skriftproduksjonen hennes. Gud er ikke så intimt til stede. Like fullt er Didions lavmælte og trygge kirkerom helt avgjørende i krisen hennes. Noen ganger er kanskje en fjern Gud akkurat det vi trenger for å holde ut smerten.