Sør-Afrika etter Tutu

Den muntre, modige og pågående forkjemperen for likeverd, toleranse og tilgivelse var ikke aktiv i samfunnsdebatten de siste årene av sitt liv. Tutus død synliggjør like fullt det gapende tomrommet etter moralske giganter som han og Nelson Mandela.

Vinneren av Nobels fredspris i 1984 ble etter hvert nådeløs i sin kritikk av Sør-Afrikas regjeringsparti African National Congress (ANC) og presidentene som fulgte etter Mandela. Tutu var aldri medlem av ANC, og ville etter hvert heller ikke stemme på et parti han mente var korrumpert, og ikke lenger tjente folkets beste i den regnbuenasjonen han hadde vært sentral i å kjempe fram.

Vilje til grunnleggende oppgjør med korrupsjonskulturen kan bare være et første steg på veien for å gjenopprette tilliten til regjeringspartiet ANC.

—  Geir Ove Fonn

Oppgjør med Zuma

– Vi drømte om et samfunn som skulle være medfølende, et samfunn som gjorde at folk virkelig følte at de betydde noe. Du kan ikke gjøre det i et samfunn der folk må gå sultne til sengs, og der mange av våre barn fortsatt får sin skolegang under trærne, sa Tutu da han før valget i 2014 erklærte at ANC ikke ville få hans stemme.

Kritikken rammet særlig den kontroversielle Jacob Zuma, som satt som president fra 2009 til ANC presset ham fra makten i 2018. I 2011 sa en frustrert Tutu til Zuma at «du og regjeringen representerer ikke meg. Dere representerer deres egne interesser, og jeg advarer dere. En dag vil vi be om at ANC-regjeringen skal lide nederlag. Dere er skammelige. Dere oppfører dere på en måte som er helt i strid med det vi stod for».

Det var en ubarmhjertig kritikk fra en skuffet frontkjemper mot apartheidsystemet, som hadde sett at framgangen for flertallsbefolkningen under ANCs styre for en stor del ble forbeholdt en svart elite.

Knusende om korrupsjon

I disse dager er det da også i ferd med å felles en knusende dom over partiet under Zumas regjeringstid, når det etter flere års gransking legges fram tre omfattende rapporter fra antikorrupsjonskommisjonen. Sist uke ble første delrapport overlevert til president Cyril Ramaphosa av kommisjonens leder Raymond Zondo, med tallrike vitneprov om omfattende bestikkelser og misbruk av offentlige midler.

Mer enn 1.400 personer eller selskaper knyttes til korrupte handlinger, inklusive nære venner og partifeller av Zuma. Blant annet beskriver et vitne hvordan poser stappfulle av kontanter ble levert til framstående ANC-medlemmer under fordekte møter på eksklusive hoteller, mens lukrative kontrakter for et privat selskap ble gitt i bytte for pengene.

Mye av korrupsjonen kan knyttes til Gupta-familien, en indisk immigrantfamilie som har tjent seg søkkrike på gruvedrift, transport, teknologi og medier siden de kom til Sør-Afrika på 1990-tallet. Familien anklages blant annet for å ha bestukket Zuma med forretningskontrakter, og skal ha hatt innflytelse på sammensetningen av hans regjeringer.

Ramaphosa lover reformer

Sør-Afrika venter nå i spenning på de to siste delrapportene fra kommisjonen, som skal overleveres innen utgangen av februar. President Ramaphosa håper rapportene skal føre til «et avgjørende brudd med den omfattende korrupsjonskulturen som Sør-Afrika har hatt opp gjennom årene». Innen utgangen av juni skal han orientere nasjonalforsamlingen om sitt svar på rapporten.

Ramaphosa har tilsynelatende et reelt engasjement for å bryte en korrupsjonskultur som også har gjennomsyret hans eget parti, og som har frarøvet fellesskapet enorme summer. ANC er imidlertid splittet, der mange partifolk vil kjempe for å beskytte et system som har gitt dem makt og økonomiske privilegier. Selv den avsatte president Zuma, som risikerer opptil 25 års fengsel hvis han blir funnet skyldig i tiltaler for korrupsjon, bedrageri og hvitvasking, er ikke uten støtte i ANC. Sist sommer, oppstod det voldelige opptøyer i protest mot at ekspresidenten da ble dømt til 15 måneders fengsel, fordi han nektet å møte for granskingskommisjonen og svare på anklager om økonomisk kriminalitet under hans presidentperiode.

Mistillit mot splittet ANC

Vilje til grunnleggende oppgjør med korrupsjonskulturen kan bare være et første steg på veien for å gjenopprette tilliten til ANC. Ved lokalvalget i november, ble partiet hardt straffet, med en oppslutning på knapt 46 prosent av stemmene, ned 8 prosentpoeng fra forrige valg. Det er første gang partiet får under halvparten av stemmene siden det ble frie valg i 1994, og en sterk kontrast til partiets toppunkt da ANC oppnådde nesten 70 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i 2004.

En hovedgrunn til den synkende tilliten er ANC-regjeringens manglende evne til å bedre levekårene for den store andelen fattige svarte. Sør-Afrika har en offisiell arbeidsledighet på 35 prosent, og det dobbelte for unge svarte, samt vedvarende skyhøy kriminalitet. Samtidig ligger landet nær toppen av globale statistikker for ulikhet, der de 10 prosent rikeste i 2019 la beslag på 66 prosent av all inntekt før skatt, opp fra 57 prosent i 1993, ifølge en rapport som kom i fjor.

Mens den rikeste prosenten økte sin gjennomsnittsinntekt med 50 prosent i perioden 1993-2019, falt den med 30 prosent for de 50 prosent fattigste, justert for inflasjon. Noe av ulikheten rettes opp av velferdstiltak og sosiale overføringer, men selv når skatter og overføringer er medregnet, beslaglegger fortsatt den rikeste prosenten en like stor andel av den samlede inntektskaken som de gjorde før apartheidregimets fall.

Voksende svart elite

Medregnet formuer, er det hvite mindretallet åtte ganger rikere enn svarte, og nesten all økonomisk vekst i den svarte befolkningen har gått til en voksende svart elite. Mens bruttoinntekten til de 10 prosent svarte med høyest inntekt er tredoblet siden 1993, har de 50 prosent fattigste svarte opplevd nedgang.

Koronapandemien har ytterligere forverret livsvilkårene i Sør-Afrika. Afrikas ledende økonomi har dessverre utviklet seg i en retning Tutu advarte mot – et samfunn der «altfor mange lever i utmattende, uverdig og umenneskelig fattigdom». Det er uendelig langt unna de idealene om sosial rettferdighet og like muligheter for alle, som Tutu, Mandela og ANC kjempet for under det hvite mindretallstyranniet.

Samtidig finnes det håp for Sør-Afrika. Afrikas ledende økonomi har utviklet og beholdt noen solide fundamenter for ytringsfrihet, rettssikkerhet og demokratisk utvikling, med livskraftige kritiske medier, en uavhengig sentralbank og et sterkt rettsvesen som vesentlige pilarer.