«Nå blir det stillere på jorden»

Erkebiskop Desmond Tutu er død, 90 år gammel. Dermed er en av de siste heltene fra kampen mot apartheid gått bort. President Cyril Ramaphosa har sendt en kondolanse til Tutus enke, «Mama Leah» og minnet om at den ruvende skikkelsen som nå går ut av tiden, var blant dem som «testamenterte oss et frigjort Sør-Afrika». Tutu var «en leder med prinsipper og folkevett, som viste oss at tro uten gjerninger er livløs».

Han trakk seg tilbake fra offentligheten for elleve år siden. Helsa sviktet, men Tutu var ikke mer svekket enn at han lot seg feire i St. George katedralen i Cape Town på sin nittiårsdag 7. oktober. Desmond Tutu vil bli stående som en uredd, høyrøstet og dristig kritiker av det autoritære hvite apartheidregimet. Men han var også arkitekten av den forbløffende forsoningsprosessen landet gikk gjennom etter at demokratiet ble innført i 1994. Tutu sloss med politiet langs rennesteinene under voldsomme demonstrasjoner, og så steg han opp på kirkens høye prekestoler med det samme budskapet om en fred som skal grunnes på rettferdighet. Han var overalt.

[ Desmond Tutu gjorde ting med oss som ingen andre kunne gjøre, skriver tidligere ledere av mellomkirkelig råd ]

Soweto

Desmond Tutu ble født i den søvnige Klerksdorp, et bysamfunn preget av boerne, det vil si utvandrede hollendere. Han far var lærer, hans mor var hushjelp, og ett av hans første minner i livet er synet av en hvit prest som løfter på hatten for hans mor. Den gesten var utenkelig. Som ung prest bodde han i en garasje i Soweto, og var til stede da opprøret i 1976 tok til. Skoleungdom nektet å godta at de skulle undervises på boerspråket afrikaans, og ikke engelsk eller xhosa. Mer enn sju hundre ble drept av politiet, og Desmond Tutu var i gatene. Han ropte mot politiet og trøstet livredde ungdommer. Men hva hadde en prest der å gjøre, i skuddlinja for et politisk slagsmål? «Veldig enkelt», sa presten i garasjen. «De er soknebarna mine.»

Her ligger kimen til hans livslange kamp mot apartheid. Allerede den gang mente han at kirken skulle slutte opp om fire krav:

Like rettigheter for alle. Avvikling av passlovene, som krevde at alle svarte alltid skulle bære pass. Landet skulle få ett undervisningssystem, og ikke ett for hver etnisk gruppe. All forflytning til fattige bantustans skulle stanses. Dermed plasserte presten Tutu seg midt i tunge politiske spørsmål. Dette utviklet han som generalsekretær i kirkerådet fra 1978. Da ble alle kirkene med i kampen mot apartheid, bortsett fra de hvite boerkirkene som meldte seg ut.

Han ville minne oss om en synd vi hadde oversett, apartheid

Norgesvenn

Det er i tiden etter dette at han kommer til Norge. Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig råd hadde blitt oppmerksomme på den usedvanlig frittalende presten fra Sør-Afrika, og han kom hit nærmest som en misjonær. Han sto i kirkene og fortalte menighetene at «engang kom dere med evangeliet til Afrika, men det er visst noe dere selv har glemt.» Han sto på våre prekestoler hvorfra han spøkte og lo. Og han danset for alteret. Men han hadde en utlegning av evangeliet som var annerledes. Han ville minne oss om en synd vi hadde oversett, apartheid. Mennesker får ikke sine rettigheter på grunn av hudfarge. Det er et dypt etisk spørsmål, en urett, kirken ikke kan løpe fra. Den sosialetiske vekkelse var kommet til Norge, og nå ble kampen mot raseskille en sak for kristne i Norge. Menighetene som fikk besøk av den kortvokste sørafrikaneren engasjerte seg, og konfirmanter over hele landet lærte om raseskillets dype umoral. Denne nye måten å tenke etikk på, startet en radikalisering av Den norske kirke og gjorde senere brennbare politiske spørsmål som atomvåpen, klima og flyktninger til samvittighetssaker.

Meditasjon

Tutu var på barrikadene, men også i sitt lønnkammer. Der satt han på kne, daglig, i dyp meditasjon, tilbaketrukket fra et ellers støyende kirkeliv.

Men det var her, fortalte han meg engang, at han fikk tak i Jesu blikk, disse sørgmodige øyne over den urett hans barn lever under. Det mest revolusjonære i ham hentet altså inspirasjon fra kontemplasjonen.

En svart mann på Hadeland

Tutu fikk støtte, moralsk og økonomisk fra Norge. Han var her ofte, og ferierte på Hadeland. Iførte svart presteskjorte og hvite short gikk den svarte sørafrikaneren på butikken til en forbløffet lokalbefolknings undring. Han var vel den eneste svarte på Hadeland det året.

Millionbeløp ble sendt og smuglet fra Norge til Sør-Afrika i disse årene, mye av det gjennom Tutus kirkeråd. Livet forandret seg fra 1984, da han fikk Nobels fredspris. Han kalte prisen siden for verdens største høyttaler. Han ble hørt overalt. Alle vil lytte til den karismatiske mannen som talte makten midt imot. Det første til reaksjoner fra regimet, men de turte ikke gå lenger enn å holde igjen hans pass. Han fikk iallfall pass til å komme til Oslo for å motta prisen, og ingen av dem som var til stede vil glemme det. For Universitetets aula måtte plutselig ryddes på grunn av en bombetrussel. Hele forsamling kom seg ut, der det var ti kuldegrader. Da arrangementet kunne fortsette, hadde Kringkastingsorkesteret gått hjem. Dermed kalte Tutu opp hele reisegruppen fra kirkerådet, og de sang improvisert firstemt kampsangen Nkosi Sikelel’iAfrika, som for øvrig siden er blitt nasjonalsang. De sang med knyttet hånd, slik det skal gjøres. Men det så rart ut, der i aulaen.

Ubuntu

Tutu var blitt erkebiskop i Cape Town da apartheid ble avviklet og Nelson Mandela ble valgt som den første svarte president i 1994. De forhandlet fram en ny grunnlov, men hva skulle skje med fortiden? Tutu ble gjort til leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen, der 20.000 skyldige måtte fortelle om sine politiske drap og deretter bli tilgitt. Tutu utviklet her den afrikanske fellesskapsfilosofien ubuntu til en teologi. Når urett blir begått skal hele samfunnet bidra til å helbredes og forsones. Slik fikk ordet frelse betydning for menneskenes liv her, ikke bare for evigheten. Jeg så ham under høringene i kommisjonen. Han ba, han spurte, han gråt, han brøt sammen, men ingen andre enn han skulle sluttføre dette forsoningens mesterverk.

Judaspenger

Gjennom alle år hadde Desmond Tutu en støttegruppe av liberale hvite, som hjalp ham med juss og politikk, økonomi og strategi. I mer enn tretti år har de samlet seg til morgenbønn i St. George katedralen i Cape Town. Der møtte jeg ham jevnlig mens jeg bodde i byen. Det var dypt alvor ved alteret, og en rungende latter etterpå. Ved en anledning fortalte jeg ham at hans venn, den kontroversielle fredsprisvinner Dalai Lama, ikke fikk møte norske politikere under et besøk i Oslo. Da ble han stille, og så sa han: «Da er jeg ferdig med Norge.» Det var særlig grunnen til den uvennlige mottakelsen han festet seg ved. Norge ville ikke for noen pris risikere sitt skjøre handelssamarbeid med Kina. Judas-penger, kalte han det.

Homofile

De senere år engasjerte Desmond Tutu seg i kampen for homofiles rettigheter. For ham var det en fortsettelse av kampen mot apartheid. Han ville gi homofile plass i ekteskapet og i kirken, til tross for de fleste kirker i Afrika var imot ham. Og han uttrykte seg muntert utvetydig om sakens alvor: «Hvis himmelen er full av homofobe, vil jeg ikke dit. Da foretrekker jeg et adskillig varmere sted». Han kunne forskrekke mang en kirkegjenger. Han sa da vitterlig at «Osama bin Laden er et Guds barn», for så å legge til: «Selv George Bush er et Guds barn!»

Så er hans røst stilnet. Vi skal ikke engang til få høre ham utlegge juleevangeliet, med episoden ved herbergets dør, der vertseieren sier at det er fullt.

– Men hun er gravid! roper Josef.

– Det er vel ikke min skyld, svarer herbergets vert.

– Ikke min heller, sukker Josef.

Da Desmond Tutu i morges kom til Perleporten, spaserte han trolig rett inn, med hyrdestaven i hånda. Og nå er det salig spetakkel med dans og sang og nattverd fra morgen til kveld.

Men her på jorden blir det stillere.